Ennå et år er over..

2015 er over.

Og for et år det har vært!

Vi begynte 2015 med et påvist tilbakefall av eggstokkreft. Heldigvis var tilbakefallet så lite, at man overvåket det nøye i stedenfor å begynne på ny cellegiftkur med en gang. Også fordi forskning viser at (i hvertfall med eggstokkreft) at resultatet ikke påvirkes av utspredningen; de vurderer etter ct og ca125 (kreftmarkør). Først når ca125 var på over 200, synes legen at det var på tide med ny kur. Kjente eller merket ingenting i det hele tatt av tilbakefallet - var hverken syk eller svak.

Ironisk nok, har jeg faktisk ikke vært syk av kreften - det er cellegiften som har gjort meg syk!

Jeg begynte på ny cellegiftkur 11/8. Dette var en kombo av Carboplatin og Caelyx. Denne fikk jeg hver 4. Uke; og .. Gud bedre, hvor dårlig jeg ble av kuren! Lå rett ut i 7 dager; våknet opp som et nytt og bedre menneske på den 8. Dagen. Så var det rett inn i sopp i munnen og seriøse munnskold i 3 uker - og i tillegg store sår og utslett på kroppen..

Nei; dette halvåret har vært røfft!

I går var siste kur.

Hipp hipp hurra!!!

For en lettelse å gå ut av Radiumhospitalet i går, og vite at nå er det over for denne gangen.

Ok; formen i dag er rett og slett for jævlig, men jeg vet jo at det blir bedre!

Denne nyttårsaften blir ikke videre spennende, men fyttikatta hvor fett 2016 skal bli!!

I og med at jeg er over snittet opptatt av håret mitt, laget jeg nettopp en hår-oversikt over 2015 ..

Så for dere som lurer på om det noen gang vokser ut igjen;

Det gjør det!

Mitt vokste ut mye tykkere og jeg har fått krøller!!

Jeg er så heldig å ha så mange fantastiske mennesker i livet mitt; "mi famiglia sin sangre"- venner som betyr - vedsiden av familien min - alt for meg. De stiller opp - uansett hva det er, ler med meg & gråter med meg; muntrer meg opp på daglig basis - og holder de aller beste festene!

Og så har jeg fått nye herlige folk inn i livet mitt; nye tilskudd til "mi famiglia sin sangre" - Dere vet hvem dere er - og jeg elsker dere alle!! <3

Med dette ønsker jeg alle skjønne lesere et riktigere Godt Nytt År!

2016 blir spennende og kommer nok med mange spennende utfordringer.

Nyt livet - og gled dere over at et nytt år kommer!!

XoxoC

Følg meg gjerne på Instagram: @Ceciliesnordicpath

Til til moro..

Bare fordi man er syk, behøver man ikke å ligge rett ut hjemme.

Så lenge man har energien og ork til det.

Det har jeg nå.

Nå er bivirkningene fra forrige Cellegiftkur stort sett ute av kroppen, og formen er bedre. Ok; immunforsvaret mitt er lavt, men jeg har til gode å bli smittet av noen med noe.. Så vi lever "farlig" - og går på fest!

Dette vil jeg anbefale alle som er i relativt god form; gå ut og gjør noe gøy! Det øker serotoninet og gjør deg glad; Og er verdt å bli litt ekstra sliten i morgen. Vi lever (så vidt vi vet) en gang, så gjør noe moro - og le godt - minst en gang om dagen. Jeg er overbevist om at det hjelper på hele sykdomsulamitten!

Gleder meg skikkelig til i kveld!

Vi skal først hjem til noen venner på sen sushilunsj & Prosecco - og deretter på Penthouse Playboys konsert .. Og se Jens Pikernes og co vrikke julen inn... Deretter videre på fest hos mine eldste, kjæreste og nærmeste venner; "mi famiglia sin sangre" .. Og rocke natta gjennom .. Eller så lenge energien holder.

Og det er verdt hvert øyeblikk!

Dette blir strålende!

Antrekket for kvelden er allerede i boks; den rød skinnbuksa skal blåses støvet av, og brukes! "Julebuksa" kalles den, og har vært en gjenganger i årevis.

Så vil du se hvordan julebuksa hygger seg - og ser ut - følg meg på Instagram: @CeciliesNordicPath.

Neglene ble fikset i går - slik at de matcher julebuksa...

Ha en strålende lørdag!

Over & Ut!

Xoxo C

God Morgen Norge!

Wow!

Snakk om å være heldig!!

I dag morges fikk jeg delta på God Morgen Norge med Vår Staude.

Det var en koordinator fra A-Hus og meg dom skulle snakke om det å fortelle barna at man har kreft (eller annen alvorlig sykdom), og hvordan man lever videre med kronisk sykdom.

Venter i spenning på venterommet..

Litt skummelt er det også..

Dette var en gøyal og spennende opplevelse!

Håper det gikk bra - og at budskapet kom tydelig frem!

Over & Ut

XoxoC

The Bucket List

Har du hatt lyst til å gjøre noe, men ikke gjort det?

Fordi ... (Sett inn eget svar)..

Jeg også!

For vet du egentlig hva som skjer - eller hvordan livet ser ut neste år, om 5 år eller 10 år?

Hverdagen vår er fylt med dagligdagse ting og plikter. Vi lever det livet vi har skapt for oss selv, og kan ikke legge skylden på noen andre.

Vi jobber og jobber ..

Og tror vi er uerstattelige.

Når vi egentlig bare er uerstattelige for dem som står oss nærmest!

Og de bryr seg fint lite om du har jobbet lenge nok.

En undersøkelse gjort, viser at når man spør folk som ligger på det siste om å reflektere over livet, er samtlige svar:

"Skulle ønske jeg var mer sammen med mine kjære" og "skulle ønske jeg hadde gjort det jeg drømte om".

Smak litt på den..

På engelsk har man et godt uttrykk: "The Bucket List". Dette er en liste over alle ting man ønsker å gjøre, før man setter unna tøflene sine.

Så stryker man av hver ting man gjør som står på denne listen.

Jeg synes dette er en genial ide!

For har man skrevet det ned, er det liksom en bindende kontrakt med en selv som man skal holde.

Ingenting er for dumt til å sette på denne listen, og det er ikke sikkert du klarer å fullføre alle punktene; men kanskje få gjort noen av dem..??.

Tid og opplevelser med ens kjære er det vanligste å sette på en Bucket List.

Å da sette av tiden og pengene til dette, og forsake flere objekter og ting (for trenger vi egentlig flere ting?) er den beste gaven vi kan gi oss selv og dem man er glad i.

Så sett deg ned - skriv en liste - inkluder dine kjære - og blås i om det er "riktig", "fornuftig", "lurt" osv..

For hvem vet hvordan morgendagen ser ut?

Over & Ut

XoxoC

Vippe-extension lenge leve!!

Vippene mine er ikke akkurat imponerende etter snart 2 cellegiftkurer..

Ved den første kuren mistet jeg alt av hår over hele kroppen, og det kom kun tilbake med imponerende mengde på hodet. Vipper og bryn kom tilbake som noen fislete fjon ..

Denne gangen har jeg fått beholde håret (heldigvis), men heller fått hudutslett og andre ubehageligheter.

Jeg er jo over snittet forfengelig og HATER å se fæl og ustelt ut. Å se seg i ansiktet og se blankskurt ut, unner jeg ingen!

Ergo: Vippe extensions!!

For en fantastisk oppfinnelse - og hvilket resultat! Nå våkner jeg om morgenen og ser fresh ut!

Jeg er også av dem som brukte nok make up på 80' tallet, så jeg har egentlig fått min dose.. Nå slipper jeg omtrent alt! Nesten bare "Wash n' Go"!!

Så nå kan jeg ikke "leve uten" vippe extensionene mine..

Elsker "vippedamen" min Inna!

NICE!!!!

Jeg går til Inna på Glød de Norvege i Posthallen Kvartalet, her i Oslo.

Hun er helt fantastisk, og gjør en eksemplarisk jobb.

Jeg er verdens vanskeligste kunde, i og med at jeg har jobbet og undervist i bransjen i 25 år, er jeg håpløs hvis jeg får dårlig og uproff behandling; Inna er alt jeg har sett etter i en terapeut!

Og nei, dette er ikke et sponset innlegg; Jeg betaler for behandlingen, men jeg synes hun fortjener så mye skryt som mulig!

Over & Ut

Xoxo C

Er vi blitt fullstendig sinnsyke som nasjon??

Vi har seriøse i-landsproblemer her i landet.

Banan - ikke banan.. lavkarbo - høykarbo...gluten - ikke gluten. .

Jeg kjenner jeg blir ordentlig grinete og provosert i denne diskusjonen, fordi: er dette virkelig blitt et problem for oss?

Den ene fronten fraråder inntak av banan for dem som skal gå ned i vekt og dem med diabetes; de på lavkarbo skyr bananen og hvetemel som pesten - mens den andre skyttergraven bekymrer seg over hvordan dem med spiseforstyrrelser skal ta dette.. og vips - er vi en hel nasjon med spiseforstyrrelser, matallergier, glutenallergi og glutenintoleranse.. overbeskyttet fordi vi er redde for at noen skal bli såret og vonbråten..

Vi er et stappmett folk som har så store livsstilsproblemer, at den overfloden vi stapper i oss faktisk er en nasjonal diskusjon! Dette er blitt et alvorlig samfunnsproblem!

Altså i dagens verden, med sult, flyktningekatastrofer, terror, globale klimaforandringer osv..

Er vi blitt fullstendig sinnsyke??

Dette innlegget handler ikke om alle dem som lider av alvorlige spiseforstyrrelser, ordentlige matallergier og ordentlig glutenallergi. Det handler om alle andre som er så stappmette at vi må kutte matvarer fra kostholdet vårt, for ikke å bli syke. Alle oss som tilegner oss sykdommer og intoleranser vi egentlig ikke har, men synes vi har symptomene på, fordi vi har lest om det et sted.. 

Spørsmålet er kanskje: blir vi virkelig syke av matvarene - eller er det livsstilen vår?

Altså at vi inntar for mye i forhold til hvor mye vi beveger oss?

 ... Og dere som har de alvorlige overnevnte sykdommene; blir dere ikke forbanna på alle som tilegner seg selv disse sykdommene som de egentlig ikke har - og på en måte latterliggjør dere? 

 

Ligningen for Hvermansen er såre enkel: X= Inntak av mat X bevegelse X selvdisiplin.

 

Sannheten er vel at hvis vi hadde beveget oss som vi burde (mer) og spist som vi egentlig skulle (mindre), så hadde vi ikke hatt alle disse problemene med høy og lav GI, hvetemel, sukker, diabetes 2, fedme, muskel og skjelettproblematikk ... og alle de andre motbydelige livsstilssykdommene våre som er 100 % selvforskyldte!

Når man sitter uforskyldt som kronisk syk, skal jeg love deg at alt det man ser folk forårsaker selv av tortur på kroppen sin, skaper harme og sinne.  

Jeg kan love dere at når man er kommet dit hen, hvor inntak av næring er så viktig at det handler om å overleve, som f.eks ved kreftsykdom (eller andre alvorlige sykdommer), så er disse i-landsproblemene fullstendig idiotiske! Når du sitter der med cellegiften slitende rundt i kroppen din, du kaster opp verre enn eksorsisten og kroppen er helt nedkjørt, da er du pokker så glad for å få i deg noe som helst - banan eller ikke. All mat har mistet sin smak, munnen er full av sopp og munnskold, som gjør at du ikke klarer å få i deg noe annet enn flytende, da bryr du deg fint lite om en banan er lav eller høy GI!

Da er det kanskje på tide å sette fingeren i navlen, rense denne for navlelo .. og rett og slett ... SKJERPE SEG!! Utøv selvdisiplin! Det er ikke bare skjellsord!

For det å SKJERPE seg og utøve SELVDISIPIN er noe vi absolutt ikke nå i dag; det er ord nesten er forsvunnet fra språket vårt, og i hvertfall ord vi ikke bruker, fordi de krever noe av oss. Det er ord som vi på en eller annen måte har snudd til noe negativt, og som nesten bare settes sammen med når vi skal poengtere noe vi ikke skal/bør/må.

Bortsett fra når vi blir alvorlig og kronisk syke - da SKJERPER vi oss, fordi vi må SKJERPE oss. Vi må skjerpe oss for å overleve, for å kunne gå videre, for å leve med den sykdommen vi selv ikke har forårsaket. Vi utøver SELVDISIPLIN fordi vi må det. Og da er det også plutselig forventet av oss å SKJERPE oss og utøve SELVDISIPLIN!

Merkelig nok er dette den eneste "lovlige" grunnen i dag for å utøve disse skjellsordene.

Så hvorfor er det å samle seg, ta seg sammen, skjerpe seg og faktisk ikke alltid tenke "fordi jeg fortjener det" blitt fremmedord for oss?

Vi har nummet oss selv med mat og ting i så mange år nå, at vi rett og slett ikke vet bedre. Vi blir faktisk fornærmet når noen tar tak i dette og pirker litt i overflaten på det. Jeg kan love deg at når du blir alvorlig og kronisk syk, betyr verken banan, gluten, gull og diamanter og andre ting NOE SOM HELST!

Du blir da opptatt av å:

1) Leve og overleve

2) Innta energi for å ha overleve og for å ha et immunforsvar

3) Kunne bevege deg som du ønsker

4) Oppleve livet og dets gleder

5) Være sammen med familien og venner

6) Føle alt - godt og vondt

 

Og du bryr deg fint lite om et dustete i-landsproblem som om banan er bra å spise eller ikke..

 

Over & Ut for i dag!

 

xoxo C 

 

Oppvåkningen..

Å ligge ufrivillig rett ut, er noe av det kjedeligste som finnes.

Så når kroppen ikke vil, får jeg innimellom noen mentale lysglimt; dvs at kreativiteten er på topp!

Tanker og ideer spinner som en gal inne i hodet, og jeg klekker ut (tror jeg selv..) noen av de mest geniale ideene.

Merkelig hvordan kroppen virker; når den ene delen er ute av drift, øker den andre kapasiteten..

Det er mange ting jeg skulle ønske jeg var god på; spesielt når det gjelder håndarbeide og matlaging.

Dessverre har jeg ikke fått utdelt disse nådegavene, men jeg har andre gode egenskaper..

Som feks at jeg er utrolig god til å spise, men heller dårlig til å lage mat..

Jeg skal også ha for initiativene..

Baking, strikking, søm, tegning ...

Selv om resultatene kanskje ikke akkurat tilsier stående applaus..

Vel; jeg tar det som et godt tegn på at ønske, vilje og pågangsmotet er på topp. Det viser at jeg er på bedringens vei, og at kroppen snart er tilbake til normalen..

Her er gårsdagens prøvelse og mesterverk....

Over & ut for i dag!

XoxoC

Løveungene og løven min..hvordan vi som familie håndterer sykdommen..

Jeg er så heldig å ha 2 løveunger og en voksen løve. 

Ei jenteløveunge, en gutteløveunge og en manneløve. En på 15, en på snart 12 og en på snart 52.

Disse tre betyr mer enn livet for meg, og "løvemamma`n" i meg vokser big time hvis noen gjør noe mot dem. 

Nå er det min egen kropp som gjør noe mot dem. 

Det gjør meg rasende og veldig lei meg!

Sviket fra min kropp gjør at disse to løveungene er bekymret og til tider lei seg. 

Det kommer mest frem i uken hvor jeg er på cellegift, for da er det tydelig at jeg er syk. 

Vi prøver å forklare for dem at, denne cellegiften må til for at jeg skal bli frisk. Den må dessverre ta førsteplassen i noen dager.

Det sliter selvsagt på hele familien. De blir urolige; jeg får dårlig samvittighet og Morten må være både mamma og pappa mens jeg ligger rett ut i et mørkt rom. 

Vi  prøver å takle denne situasjonen så best som mulig, men det er selvsagt vanskelig når en av ungene føler litt ekstra på denne sykdommen. 

Da er det opp i sykesengen og litt ekstra kos og prat; noe som hjelper oss alle. 

 

Da jeg ble syk, snakket vi med sykehuset om hvordan de anbefalte oss å snakke med ungene. "Vær ærlig! Unger forstår langt mer enn vi tror!" Og det gjorde vi.

Morten snakket med dem mens jeg var til prøver, hvorpå vi fortsatte praten da jeg kom hjem.

Vi valgte den ærlige - og kanskje litt brutale måten - men i ettertid har begge ungene sagt at de synes det har vært til det beste.

Det er bedre å vite enn å gå rundt i uvissheten!

Det er oss.. alle må velge sin måte å gjøre det på, men jeg må si at sykehusene har den beste erfaringen, støtten og hjelpen med hvordan man skal snakke med ungene om dette.

 

Heldigvis går disse hersens bivirkningene av cellegiften over relativt raskt; og jeg er "back in business" etter noen dager. 

Da går livet stort sett som vanlig. Jeg er selvsagt noe trøttere enn før, men jeg prøver så godt jeg kan å holde følge med det livet vi har skapt oss. 

Jeg er stort sett med på alle foreldremøter, samlinger, kjøringer til bursdager osv.. 

Jeg velger å handle og gå tur med hunden.

Jeg velger å være sammen med løveungene mine; det er den beste tiden jeg har! Nå vi alle sitter sammen i stuen og koser oss; det er fullendt lykke for meg!

 

Vi som er syke har lett for å glemme at det ikke handler bare om oss. Så lenge vi har ansvaret for noen andre, er disse like inkludert i sykdommen som en selv. 

Som regel er det verre for familien og de pårørende, for de vet ikke hvordan det føles å være syk.

De vet ikke at du føler deg som den du alltid har vært, selv om du har fått en kronisk sykdom.

De forstår ikke at du ikke har vondt noen steder.

De forstår ikke hvorfor du er trøtt og sliten; men allikevel føler deg som den samme.

De forstår ikke alt det du går igjennom, for de er ikke med inn til alle prøver, legebesøk, kontroller osv. De bare hører at du skal dit og bekymrer seg over resultatet. 

 

Vi som syke får et ekstra ansvar; nemlig at vi må inkludere og huske på familiene våre.

Vi må ikke bli så involvert i vår egen sykdom at vi glemmer de som står på sidelinjen. Det er lett å gjøre; for det skjer så utrolig mye i en aktiv sykdomsperiode! Du har knapt nok tid og ork til å forholde deg til noe annet enn sykdommen.

Men man MÅ finne den ekstra styrken til å gjøre det. Man MÅ finne energien til å ta vare på de som står en nærmest.

Og det gjør jeg med glede! 

Mine venner forstår min situasjon, og lar meg få gjøre det akkurat som jeg vil. De forstår at jeg velger min hverdagshelt-løve og mine 2 løveunger fremfor dem. Men - jeg tillater også meg selv til å gå i de selskaper, fester, turer ut osv som jeg har lyst til. 

Jeg er overbevist om at småløvene liker at vi lever tilnærmet likt det vi gjorde før sykdommen.

Det at saker og ting er som normalt; at de fortsatt krangler; at de roper "Mamma! hvor er.. og "Mamma, kan jeg få.." at de ikke tar spesielle hensyn til meg; at vi har energi i livet vårt - og at vi velger å ha minst mulig fokus på sykdom. 

Ja, det blåser litt ekstra den ene uken i måneden jeg er på cellegift, men denne er snart over for denne gang.

Vi har kun en gang igjen av dette kjøret for denne gangen, så 2016 skal bli en befrielse å komme inn i..

 

Over & Ut 

 

xoxo C

Så heldig jeg er!

Tenk at jeg har så mange skjønne lesere og ikke minst venner og bekjente!

Plutselig - når jeg føler meg som verst - dukker det opp en "Feel Good" goody bag fra min skjønne tidligere kollega og venninne Mette i Porsgrunn.

Mette og mannen driver kaffebarer og import av lukseriøs kaffe, te og kondimenter. Caffe Vero er vel den beste kaffen jeg har smakt, og det vet Mette så vel!

Det er akkurat hva jeg behøver! En liten koselig "greie" som varmer hjertet og gjør meg SÅ glad!

XoxoC

(Innlegget inneholder produktplassering og regnes vel som sponset, selv om det er en gave)

Cellegifthjerne ..

Hjernen min er som blåst vekk.

Jeg husker omtrent ingenting, så ordet "gullfiskminne" har fått ny betydning.

Til og med når jeg skriver ned det jeg skal huske; ja, da glemmer jeg lappen..

Det er fullstendig håpløst!

Midt i en setning kan jeg glemme hva jeg snakket om!

Dette kalles"Chemo Brain" - eller "Cellegifthjerne".

En av de mange "gledene" med cellegift, er at denne forgifter og nummer hjernecellene. Dette er noe de aller fleste kreftpasienter opplever, og det er særdeles ubehagelig!

Heldigvis er det midlertidig, og jeg kjenner at den gradvis forsvinner mellom hver kur.

Men så er det på'an igjen etter 4 uker..

Egentlig burde jeg ikke ta en eneste avgjørelse om noe som helst!

Til og med de enkleste avgjørelser er en påkjenning - "hm; spagetti eller kjøttkaker til middag?" Og har så en lengre debatt med meg selv, for deretter glemme hva jeg egentlig debatterte...

Heldigvis har jeg mine glimt av min vanlige brillianse (kremt, kremt..) og får unnagjort og planlagt mange av de viktige tingene..

Hadde jeg bare husket hva det var de egentlig handlet om...

Over & Ut for i dag!

Xoxo C

Cellegift er no`forbanna dritt!

Desember 2015

 

Jeg fikk runde 5 av 6 cellegiftkurer i går, og kan atter en gang bekrefte at denne "rottegiften" er no`forbanna dritt.

Det kan meldes om at bivirkningene på denne cocktailen (ordet cocktail kommer aldri til å bli det samme igjen!) ikke blir no`bedre.. Neida, de blir enda tydeligere. Da er det bare en ting å gjøre: nemlig å kapitulere og ligge rett ut i et mørkt rom.

Kan tenke meg langt festligere ting å gjøre..

Jeg har kommet frem til at, så lenge jeg ligger musestille, er jeg faktisk ikke så kvalm og svimmel. Takk og pris for datamaskiner; Netflix, HBO og NRK netttv.. tips om noe å se på tas imot med takk! Men jeg må faktisk forbli i sengen, ellers går det trill rundt.

Noe så sinnsykt kjedelig! 

Gjett om jeg synes synd på meg selv!

Hadde jeg klart det, hadde jeg stappet i meg tonnevis med julemarsipan, men kvalmen regjerer.. Merkelig hvordan jeg har lyst på noe slikt nå, men orker ikke tanken på å faktisk spise det!

Så det for bli senere..

Det er merkelig hvordan kroppen reagerer; jeg kjenner forfallet, og jeg føler når jeg blir bedre. Det er nesten litt bibelsk; jeg gjenoppstår på den 8. dagen som et nytt menneske..

Men jeg kan tåle det utroligste, så lenge jeg får beholde håret mitt.

For ja, jeg er fortsatt like forfengelig, og har du ikke blitt tvunget til å miste håret før, så er det best å holde munn.

Denne gangen får jeg store sår på kroppen; brannsår der hvor bhstroppen gnager, som igjen etterlater noen ganske så usjarmerende arr. Inni munnen har jeg fått store munnskold, byller og sopp. Dette har gjort det umulig å innta noe annet enn flytende næring. Tenk deg følelsen av å være fullstendig brent inni munnen og at noen har gått over tungen og halsen din med et grovt sandpapir..

Så da var det rett inn på sykehuset og få intravenøs antibiotika og soppmiddel. Jeg føler meg godt mettet med sykehus nå, så jeg forlangte å få "perm"; dvs at jeg egentlig er innlagt men er hjemme. Jeg må da sjekke inn hver dag for ny dose antibiotika og en sjekk om at alt er ok.

For no`dritt, altså! Men hår har jeg fortsatt...

Nå er det gudskjelov over for denne gangen, men jeg kan nok se frem til dette enda en gang om et par ukers tid, men nå har jeg medisinen for hånden her hjemme, så da kan jeg begynne på kuren med en gang jeg kjenner noe.

Heldigvis er det bare en gang igjen nå. Denne har jeg "gleden" av å få servert 29 desember, så det blir ikke akkurat en festlig nyttårsaften her i heimen. Men da er jeg ihvertfall ferdig med dette for en stund. Forhåpentlig en lang stund. 

Over & Ut for i dag

xoxoC

 

Cellegiftrunde 2 - boksehanskene er av!

Så er jeg på Radiumhospitalet igjen.

Det er en måned siden sist..

 

 

 

Nå skal jeg i gang med runde 2 av 6 cellegiftkurer. 

Jeg blir kvalm bare av tanken på dette stedet.

Nå er det ikke selve sykehuset og menneskene her som gjør meg kvalm; det er lukten.

Lukten av sykehus ..

Og AntiBac.

Anti Bac er desidert den verste lukten jeg vet om. Jeg grøsser og kjenner kvalmen komme bare jeg tenker på det!

Skrekk & Gru!

 

Denne runden er langt tøffere enn sist.

"Cocktailen" de serverer her er ikke i nærheten av det jeg forbinder med cocktail ( og jeg kommer aldri til å tenke cocktail på samme måten igjen!).

Det er langt mellom paraplydrinkene med stjerneskudd!

Den sitter lenger i kroppen - og det kjennes..

 

Det tok 2 t etter kur før bivirkningene satte inn.

Som et nakkeskudd - rett ned - og fullstendig utslått i 1 1/2 uke.

Makan!

 

Men det fine (hvis man kan kalle noe med kreft fint) med dette, er at det går over.

Jeg kommer i god form igjen.

Selv om det tar 14 dager.

Og da har jeg 2 gode uker.

 

For meg handler denne prosessen også om å leve mest mulig "normalt".

Bortsett fra de 1 1/2 ukene hvor jeg er nede for telling. De bekymrer seg, men ser at jeg blir den "vanlige mamma'n" igjen.

 

Vi velger å tenke lite på sykdom og leve mest mulig hver dag.

 

Ungene synes det er toppen at mamma er hjemme og kan være der når de kommer hjem fra skolen.

Jeg deltar på foreldremøter og kjører til trening.

Dette er en bevisst handling, fordi "normalt" levesett er bra for hele familien.

 

Jeg er over snittet opptatt av det estetiske - det har vært mitt fag i 25 år.

I de "gode ukene" gjør jeg mitt ytterste for å se "frisk og fresh ut", og hører daglig: "skulle aldri tro at du var syk!"

Dette er noe jeg gjør bevisst.

Jeg liker å se fresh ut.

Ha pen og ungdommelig hud.

Kle meg bra.

Dufte godt.

Spise deilig mat.

Vin smaker dessverre ikke så godt for tiden, så det får vente.

Jeg gjør meg ekstra flid hver dag - fordi det gjør meg glad.

Dette inkluderer vippeextensioner og tatoverte bryn. Dermed kan jeg våkne hver dag og se litt mindre blankskurt i ansiktet. For det hjelper ikke akkurat å ikke ha no' særlig vipper og bryn når man har passert 40!

Dessuten er jegveldig opptatt av hva jeg putter i meg. Jeg lever etter 80/20-prinsippet; dvs i ukedagene lever jeg stort sett vegetarisk, uten sukker, melkeprodukter og hvete, men i helgene

Gjør jeg det jeg vil - godteri, egg og bacon, godt brød osv.. Dette fungerer for meg, og er nok en god grunn til at jegi det hele holder meg "frisk & rask".

 

Heldigvis beholder jeg håret på denne kuren. Ja, jeg er opptatt av håret mitt - og gleder meg hver dag over at det kom tilbake.

Og gjett om det kom tilbake!

Med krøller!

Og så tjukt!

Jeg som aldri har hatt så mye som et bittelite fall i håret!

 

Så da er jeg i gang med runde 2 .. Og håper at bivirkningene denne gangen ikke er så røffe...

Og at jeg kommer meg raskt.

 

Xoxo

 

Cellegiftrunde 2 ... På`an igjen...

 

Ja, så er vi i gang igjen..

 

Det er noe velkjent og betryggende å gå inn dørene på Radiumhospitalet.

Alle smiler der inne.

Alle er vennlige og hyggelige.

Det varmer en lett engstelig sjel..

 

Jeg er jo forfengelig (godt over gjennomsnittet), så dette er ingen unnskyldning for å "slække" med stilen!

Dessuten blir jeg glad og energisk av å se fresh ut!

Man MÅ ikke ha grilldress på, selv om man er syk. Jeg velger "comfy-chic"; myke stoffer og klær som ikke ditter limt til kroppen. Joggesko er et must.

 

Ikke det at jeg er veldig bekymret for denne kuren, men det er rart med det ukjente..

Hvilke bivirkninger får jeg?

Vet ikke..

For en kontrollfreak som meg, er det ukjente i vente litt skummelt.

 

Å vente er noe man blir godt vant med, som bruker (liker ikke ordet pasient) av Radiumhospitalet..

Først må jeg vente på blodprøver.

Så må jeg vente på svar fra dem.

Deretter må jeg vente på EKG

Og så må jeg vente på svar fra den.

Så er det venting på å komme inn til legen.

Deretter må jeg vente på plass i stolen.

Så må jeg vente på at cortisonen og kvalmemidlene skal virke.

Deretter må jeg vente på at de skal lage cellegiftcocktailen min.

Men først skal sykrpleieren sette in veniflon og skylle årene.

Så "deretter" og "så skal/må" er nøkkelord her..

 

 

Nå sitter jeg her .. Med en coctail av Caelyx rett i årene. Denne tar 2 timer. Deretter er det Carboplatin som skal inn. Denne tar ca 45 min.

 

Dette er en tidtrøyte - dessverre en høyst nødvendig en..

 

"Slik som du ser ut og med din styrke og energi, er det helt utrolig at du er syk!" Sier legen. "Vi har måtte dobbelsjekke flere ganger, men det er dessverre sant!"

Ergo; utseende mitt og energien samsvarer ikke med den faktiske sykdommen.

Det er jo egentlig ganske skummelt..

Dette er en snikende, stillegående sykdom.. "The Silent Killer" kalles den.

Fordelen er at jeg er sterk og "frisk&sunn".. Og er heldigvis under tett oppfølging.

 

Sykepleierne som jobber her er helt fantastisk; de kan ikke få gjort nok for en! Det er servering og hyggelig prat når man måtte ønske det.

 

I tillegg har jeg fått et arsenal av resepter for medisiner og greier som skal brukes.

 

Denne kuren mister jeg ikke håret av (hipp hurra!), men har andre bivirkninger.

Disse er bla tynn, sår hud. Jeg får en salve som skal smøres på utsatte områder; hud må ikke gnis mot hud.

Deretter må jeg ikke ha fysisk aktivitet på minst 14 dager; kun små, korte turer. Caelyxen er tøff på hjertet og nyrene, så det må må jeg være litt obs på..

Da er det bare å vente på hvordan kroppen reagerer..

 

Vi satser på at alt fortsetter som vanlig..

 

Xoxo