Hverdagen rett i trynet .. igjen..

En fantastisk sommerferie er over.

Denne sommeren har vrt fylt med mange spennende aktiviteter, besk og reiser.

Det har vrt viktig for meg, fordi n begynner hardkjret igjen.

Jeg har ftt tilbakefall av kreften.

Egentlig et forventet tilbakefall, men likevel helt for jvlig nr det blir bekreftet.

Og jeg som er i s god form - er jo helt symptomfri! Hadde det ikke vrt for CA125 min som er blitt hyere og at CT'n pviser sm kreftfelter, hadde ingen trodd jeg var syk. Alle andre prver viser gode tall - har ikke en gang forhyet senkning! Dette er det skumle med spesielt eggstokkreften.. (Les om symptomer etc i et tidligere innlegg i arkivet mitt)

Eggstokkreft er en kreftform med 80% sjanse for tilbakefall.

Og n defineres det som en kronisk sykdom.

Det betyr at jeg kommer til ha dette hele livet.

Det er egentlig helt greit forholde seg til dette n. Selv om jeg selvsagt helst skulle vrt forruten.

N er det n en gang ikke slik.

Dette m jeg leve med.

S jeg begynner p ny cellegiftkur p frstkommende tirsdag.

Da blir det mnedlige turer til Radiumhospitalet - i 4. Etasje - Infusjonsavdelingen. Tilbake til de skjnne sykepleierne der. De fortjener medalje (og helt klart en lnnskning!) for deres omsorg og pleie av oss "beskende".

Jeg er ikke redd eller engstelig for den nye kuren. Det er mest en "tidtryte" - tid jeg gjerne skulle brukt p noe annet.

Men det finnes dessverre ikke noe alternativ..

Jeg kjenner jo til forlpet... Og forhpentligvis utarter det seg p samme vis denne gangen..

Hy som et hus og effektiv som en Duracellkanin de frste dagene (pga all kortisonen man fr), ca dag 3 "krsjer " jeg, vkner opp dag 7 og er i form igjen..

Heldigvis mister jeg ikke hret p denne kuren. Det er faktisk det beste med dette! For vi vet jo at de fleste kvinner uten hr, blir stigmatisert som "kreftpasienter" og det vil jeg ikke!

N er jeg syk - men det synes ikke.

Det er lettere leve med.

Min jobb fremover, er holde immunforsvaret oppe og holde meg frisk.

Jeg er heldig.

Jeg har familien min og venner som er der 100%. De er mine stttespillere.

Det blir seks tffe mneder fremover.

Men kroppen er sterk og hodet er motivert.

S vi klarer det denne gangen ogs.

Det er lov vre syk!

"Uff, jeg fler meg skikkelig drlig. Tror jeg fr influensa.. Men jeg skal jo ikke klage; ikke i forhold til det du har vrt/gr igjennom! Mitt er jo bare bagateller!"

Hrt den fr?

Som syk er dette noe vi hrer av "alle" nr de selv forteller hvordan de har det, og plutselig kommer p at de snakker med deg .. Deg som er syk, har vrt syk eller lever med en alvorlig sykdom.

De m liksom unnskylde sin egen sykdom og problemer i nrheten av deg.

Ikke gjr det!

Fortell at du er syk; ryggen knirker, har vondt i hodet, hysnuen er p sitt verste, snrra renner og du l over dobtta igr kveld. Fortell meg at dusten dumpa deg, jobben er dritt, ungene klager, du er blitt for feit osv..

Ikke unnskyld eller bagatelliser dine egne ondter og problemer.

Det fr ikke meg til fle meg bedre; faktisk fler jeg meg verre. Jeg trenger ikke bli satt p sykdoms- og problem pidestallen

Jeg vil nemlig vre som deg.

Mitt hp og drm er leve som "normalt", og det inkluderer ogs hre om dine sykdommer og problemer.

Det fr meg til fle meg vanlig, og den flelsen liker jeg.

Jeg vil at du skal behandle meg som fr; en du krever og forventer noe av.

En du vil klage til nr du er syk.

En du vil fortelle dine sorger og gleder til.

En du tror kan takle dine utfordringer i tillegg til sine egne.

En du kan grte og ogs le hystetisk med.

En du kan feste og fjse med.

For din sykdom og ditt liv - gleder og sorger - er like viktig som mine.

Jeg er fortsatt meg.

Radiumhospitalet Blues...

Ventetiden er definetivt verst.

Det konstant bli minnet p om at kreften kanskje er kommet tilbake og/eller har spredd seg, er helt forferdelig.

Allerede i Granfosstunnelen kommer kvalmen.. Den ekle flelsen.. Ved avkjrselen til Bestum, til venstre forbi Shellstasjonen og s videre under motorveien, fr rundkjringen opp til parkeringen p Radiumhospitalet .. Da er hjernen min gtt i svart..

I en hel uke - helt siden ct'n - har denne flelsen kommet krypende.. Og jeg har konstant forskt dempe den, undergrave den, bagatellisere den.. Men det gr virkelig ikke.

Uansett hvor mange ganger jeg har vrt p kontroll det siste ret, blir det aldri bedre! Mellom hver kontroll er alt i skjnneste orden, men med en gang datoen nrmer seg, begynner det.

Jeg forbanner meg selv for vre en pingle, men s kommer jeg raskt p at Nei, jeg er ingen pingle!

Jeg har da for faen overlevd kreft!

Vrt igjennom cellegift!

Lever med alle bivirkningene!

Og frykten med mtte g til kontroll 2. Hver mned er hyst virkelig.

Jeg stopper alltid innom Narvesen i 1. Etg for kjpe en kaffe. Det er alltid et smil f der..

Heisturen opp i 3. Etasje er grufull.

Beina skjelver som aspelv og er blytunge.

Lukten av anti bac slr imot meg nr jeg gr ut av heisen, og spyttet i munnen min blir syrlig og kvalmende p et blunk.

Med tunge skritt gr jeg inn i det sterile og fullstendig usjarmerende venterommet.

Klokken tikker ..

Snart er det min tur til f "dommen".

Aldri har klokka gtt tregere.

Magen er i opprr.

Jeg gr p do 3 ganger p 15 minutter.

Tanken slr meg:

Er det bare meg som har det slik? Blir det noen gang bedre?

Vet ikke...

Kreftmamma`n..

Januar 2015

" ja! Du er Kreftmamma'n, du!"

Sa en av mamma'ene i den nye klassen til min snn.

Vi flyttet fr jul, og ungene begynte p nye skoler.

Dette har for svidt gtt knirkefritt; skolene har ftt beskjed om sykdommen og status - og det har egentlig ikke vrt noe mer si om det..

Fr n..

P de tidligere, respektive skolene til ungene, kjente vi foreldrene til venner og klassekamerater - fr kreft - under kreft - og etter kreft.

Det var helt greit, og alle var flnke med flge opp og sttte ungene.

Da var jeg kjent som "Cecilie - mamma"n til.."

S flyttet vi..

Og n er jeg "Kreftmamma'n".

Men det er helt greit - og faktisk veldig beskrivende!

For jeg ER jo "Kreftmamma'n"!

Jeg er jo mamma'n som var frisk - som var med p alle utflukter, kamper, foreldremter, opplevelser - men som ble syk - og mtte ta en pause i alle aktivitetene.

Jeg er mamma'n som mtte slutte jobbe for konsentrere seg om bli frisk.

Jeg er mamma'n som l over dosklen og kastet opp, mistet hret, var konstant sliten og trtt, mistet flelsen i hender og ftter, tlte lys drligere, husket ikke at det var tur til museet osv..

Men jeg var ogs mamma'n som prvde stille p kamp i "de gode ukene"; prvde delta p foreldremte nr man klarte det, handle, g p kino og konsert, leve - og vre 100% tilstede...

Og n er jeg mamma'n som prver bygge seg opp igjen etter alvorlig sykdom..

En sykdom som egentlig aldri forsvinner.

En sykdom man m sloss med nebb og klr for holde i sjakk.

S - ja - jeg er "Kreftmamma'n"!

Det er den perfekte beskrivelsen av meg.

Jeg er en mamma - som lever med kreft.

Xoxo

Cecilie

Kunsten tenke negativt..

Desember 2014

Kreft kan ogs vre en positiv ting.

Hvordan kan jeg si noe slikt?

Ikke det at livet mitt ikke var bra fr diagnosen; jeg er jo tross alt gift med en fantastisk fyr, har to over gjennomsnittet deilige unger, en herlig og kjrlig storfamilie og venner - og en jobb jeg elsket!

Men, jeg var som de fleste andre...

Levde for morgendagen og det som l langt fremme, bekymret meg over smting og detaljer - og var langt mer navlebeskuende.

Etter ha ftt en kreftdiagnose, vrt operert, gtt gjennom cellegiftkur, blitt kreftfri og s oppleve flelsen av paranoia fr "dommen" p hver 3 mneders sjekk, har jeg lrt meg sette mer pris p livet. Sette pris p dagen idag.

Kanskje en klisje .. men sann.

For det er noe rart med det ukjente - og fremtiden for en kreftpasient er alltid usikker.

Selv om du er kreftfri n, s ligger alltid det mrke smuget vi m g igjennom ca hver 3-6 mned, hvor monsteret plutselig kan angripe helt overraskende..

S hvordan lever man med det?

Etter at jeg ble diagnosert med eggstokkreft ifjor, saumfarte jeg nettet om informasjon og stttegrupper for denne diagnosen.

Det viste seg vre vanskelig, da det;

1) Ikke fantes forum eller nettsider for kvinner med eggstokkreft.

2) Dette er ansett som en "gammeldame sykdom", og jeg fikk beskjed om at jeg var "sjelden". (I ettertid har jeg skjnt at vi er mange som er sjeldne..)

3) All informasjon rundt sykdommen var s negativ og destruktiv, at det var bedre ikke lese videre..

Tilslutt fant jeg en amerikansk Facebookgruppe for kvinner med eggstokkreft.

Endelig - kvinner med samme diagnose som meg selv!

Uansett hva i nordboere mtte mene om amerikanere, er disse utrolig pne, inkluderende og positive.

De heier p og sttter hverandre - ubetinget!

Det er utelukkende gode ord, positivitet og sttte f, men er ogs et sted hvor man kan grte, klage, utlevere seg selv osv... og bli glad og lettet etter ha "snakket" med disse damene som kaller deg for "honey" og kommer med akkurat de trstende ord du trenger.

Vi vikinger har en egen evne til perfeksjonere "kunsten tenke negativt".

Dette er absolutt ikke noe man trenger nr man har ftt en kreftdiagnose.

Vi tror vi er veldig opptatte av at ting skal vre "ekte" og "rlige", men egentlig er vi da p vei ned i en nedadgende spiral av depresjon og angst.

Statistikk viser at kreftpasienter her i Norden sliter enormt med dette.

Det er da viktig at vi finner stttepersoner, grupper og nettsider som kan lfte oss opp igjen.

Men det behver ikke vre slik. Vi kan stoppe denne negative syklusen selv - fr den tar overhnd.

Det frste vi m lre oss til, er slutte si:

- "Hva var det jeg sa?" For sa du virkelig det?.. er du sannsynt?

-"Hvorfor meg?" Dette finner du sannsynligvis aldri ut av.

-"Stakkars, stakkars meg!" Hvorfor synes du synd p deg selv? Benytt heller sjansen til rydde opp i alt du har av mental bagasje, oppsamlet stv og skitt..

- "Alt jeg ikke fikk gjort!" Du er ikke dd enn - s gjr det du virkelig har lyst til, og dropp den typiske Gerhardsenaktige erkenorske, trygghetsskende innstillingen.

Vi behver leke Pollyannas "Vre-glad-leken", hvor vi visualiserer et lykkelig og gledelig liv.

Ok, s er det kanskje ikke sikkert at livet vrt blir like langt som andres, men da er det desto viktigere fylle det med de tingene du virkelig bryr deg om - og har lyst til gjre.

Dessuten er det ikke sikkert at kreftsykdommen tar livet av deg - medisinske fremskritt gjres hver dag!

Sjansen for at du blir en gammel dame eller mann er der!

For nr du som kreftrammet viser andre at du ikke er lidende, deprimert og angstfylt - men takler livet, cellegift og senskader - viser du at;

1)Det lar seg gjre leve et tilnrmet normalt liv - med visse hensyn som m tas.

2) Det gr an jobbe - tilpass jobben etter dine behov. Lediggang delegger psyken!

3) Klarer du ikke jobbe - gjr noe annet meningsfylt!

4) Det sosiale m ndvendigvis ikke d ut

5) Det er lov le, tulle og spke

Dette gjr stigma rundt sykdommen mye lettere for andre hndtere.

For - ja - du har et ansvar for verden rundt deg, selv om du er blitt kreftsyk!

Du kan ikke forvente at alle skal g p trne rundt deg - og at alle skal gjre alt for deg!

Fiks det du kan selv!

Jeg VET at eggstokkreft har drlige odds!

Jeg VET at cellegift er no`dritt!

Jeg VET om alle senvirkningene!

Men gir dette meg lov til synes synd p meg selv for det?

Det finnes et uttrykk som sier: "Det er lov synes synd p seg selv. Man kan dvele med det en stund, men man m ikke flytte inn og forbli der!"

For hva oppnr vi med synes synd p oss selv og vre "virkelighetsrelaterte"?

Absolutt ingenting!

De amerikanske damene mine er ubetinget positive, og cheerleding fr plutselig en ny betydning!

Derfor har to av oss startet en Facebookside for "Oss som har eller har hatt eggstokkreft." - og her flger vi samme regler som p det amerikanske forumet. Og hvilke fantastiske damer vi har der! Positive, hjelpsomme og skjnne damer som alle er i samme situasjon. Herlig!

bygge seg selv opp og samtidig hjelpe andre med det samme, er noe av det viktigste vi gjr.

vise vre kjre at vi fortsatt er her - og har faktisk tenkt bli her en god stund til - er det aller viktigste!

Og da m vi droppe "Kunsten tenke negativt"....

xoxoC

"Dropp cellegiften og bli frisk!"

Rolig, rolig..

Selvsagt mener jeg ikke det!

Jeg ville aldri drmme om rde en syk person til droppe anbefalt medisinskbehandling.

Ville heller aldri presse min overbevisning p noen andre - og i hvert fall ikke p syke mennesker og/eller deres familie.

Men det er det flere som fler er helt ndvendig...

Jeg har mottat mange mails med de mest fantastiske kreftlsninger som finnes. Det rder ogs flere teorier for hva som egentlig er rsaken til at visse fr kreft, og disse folkene er ikke sene om fortelle meg...

"Du har selv skylden for at du fikk kreft!"

Jass...

Ja, fordi jeg "m ha vrt svrt negativ/ lite villig til endre mitt negative mnster/ulykkelig/stresset osv".

Greit, man har opplevd en del negative ting gjennom livet, men jeg synes at jeg i det store og det hele har alltid vrt en positiv person.

Jeg anser meg selvogs som en lsningsorientert - og villig til lse og endre eventuelle konflikter eller negative mnstre i livet.

Ikke er jeg spesielt innesluttet heller.

S at man skal kunne kurere seg selv - eller i det hele tatt unng kreft med positiv tankegang alene - er dessverre ikke en virkelighet.

S jeg tror vi kan eliminere vekk den lsningen...

"Du fikk kreft fordi du ikke tror p Gud og Jesus!"

Jass...

Ja, fordi det er Guds straff at jeg fikk kreft.

Jeg er overhode ikke religis. Det betyr at jeg hverken tror p Gud, Jesus, Jehova, Allah, engler eller andre guder.

Ikke er jeg "gudfryktig" heller.

Etter min forstelse, skal Gud vre en mild og god Gud - som har porten pen for alle - "Gjr porten hy og vid".

S da burde det egentlig vre plass til snne som meg ogs..

Jeg har aldri vrt religis og finner heller ingenting innen religion som snakker til meg.

S at en "barmhjertig Gud" skalha gitt meg kreft - som straff - fordi jegikke tror er over middels usannsynlig...

Vel, det erda enda en sterkere grunn for meg til ikke tro!

S vi kan vel eliminere vekk den lsningen....

"Cellegift dreper deg!"

Jass..

Dette er min personlige favoritt, og en avteorienesom gjr meg mest sinna.

Nr man frst blir syk, gjr man alt for f informasjon om den sykdommen man har.

Hva gjr man?

Jo, man Googler... for Google er et lett tilgjengelig og informativt medium hvorman stort sett finnersvar p det meste.

Svarene man fr er ikke alltid like heldige, men man gjr jo nettopp dette, fordi legene er srdeles sparsomme med informasjonen de gir deg.

Du sitter jo der med minst 100 sprsml som du ikke fikk stilt!

Og legene er diffuse i sine svar!

P Google kommer side opp og side ned om hvor farlig Chemo er, og hvor raskt den vil drepe deg.

Denne informasjonen fr man ogs tilsendt p mail fra personer som ogs har lest disse sidene, og er helt overbeviste om at det stemmer.

Og selvsagt blir du bekymret..

Fleredropper da chemo, og velger kjre en "naturlig tilfriskning".

Ikke gjr det!

For nettopp det dreper deg!

Ja, chemo er gift de spryter inn i deg for ta knekken p kreftcellene (beviselig gjr det det!) - men den tar ogs knekken p de friske cellene.

Dette er det kraftigste argumentet til anti-chemo gjengen.

Jeg luftet denneteorien for kreftlegene p Radiumhospitalet, og ftt svar:

Fordelen med chemo er at 1) ja, den tar knekken p kreftceller (dog dessverre ikke chemo-resistente krefttyper)og dessverre ogs vanlige, friskeceller 2) Vanlige, friskeceller dannes(hurra!) - dette er grunnen man bruker chemo - den dreper syke celler for godt - mens kroppens friske celler dannes p nytt - det er derfor vi mennesker lever i mer enn 1 celledeling...3)Noen krettyper responderer drlig p chemo, og lar seg ikke kurere - men det er uansett verdt forsket! 4)Dette fordi chemo`n har livsforlengende virkninger - det betyr at man kanskje ikke blir frisk, men man lever lenger og har bedre livskvalitet 5)Ja, chemo er no` dritt; gjr at man blir syk, trtt, gir bivirkninger osv.. men hvis valget ditt var d raskt eller fortsatt leve - hva velger du?

Det finnes et uttall chemotyper, og dessverre er dette den eneste medisinsk dokumenterbare lsningen pr i dag

Og da m man forholde seg til absolutter (som legene sier..) og tro at legene ikke er ute etter drepe deg.

S vi kan vel eliminere vekk den lsningen....

"Big Pharma/farmasytiske firmaer er kun ute etter tjene penger - og lurer alle!"

Jass..

Selvsagt tjener de massevis av penger p salg av medisiner, men jeg erav den tro at disse farmasytiske firmaene i utgangspunktet ikke er en gjeng seriemordere.

At de faktisk nsker finne medisiner som kan hjelpe og kurere sykdom.

Og at den medisinen de produserer er ment til gjre oss bedre og forhpentligvis friske.

S ikke dra "vaksine-kortet" for meg.. for jeg har faktisk vaksinert mine unger, og tror helt og holdent p vaksinasjonsprogrammet - selv om kanskje svineinfluensavaksinen var litt hastverksarbeid.

Hadde det ikke vrt for forskning og medisiner, ville mange flere lett kurerbare sykdommer florert og tatt livet av folk.

S vi kan vel eliminere vekk den lsningen....

"Du kan kurere kreft naturlig!"

Jass...

For en deilig tanke!

Og det er sikkert i god mening at folk forteller meg dette.

At kosthold og kosttilskudd skal kurerer kreft alene, har jeg dessverre liten tro p.

Hver krefttype og form er forskjellig - og opprinnelse og rsak varierer fra menneske til menneske.

Men - atkosthold og kosttilskuddskal brukes som et supplement til medisinsk behandling har jeg tror jeg p- og flger selv.

Juicing, Raw Food, Vegan, kutte sukker ogdaffe karbohydraterosv.. er kjempeflotte HELSE tiltak - men det KURERER ikke kreft!

Det kan sikkert forebygge sykdom - men om det kan forebygge kreft- vet manikke.

Šbruke det somaktiv bekjempelse avkreft - alene - er dessverre utopi - og ikke en realitet.

Ikke kan man kurere kreft med tarotkort, krystaller, healing, yoga,akupunktur, hndsplegging, spirit guides, shamanisme og andre alternative lsninger heller.

Men - bruke det som et supplement til medisinsk behandling m man gjerne gjre - men ikke som KURATIV behandling

Tro kan flytte fjell - men kreftceller lever ognres(dessverre) ikke av tro.

S hva vil jeg med dette innlegget?

Jo, SLUTT PRAKKE P OG KOMME MED ALTERNATIVE LSNINGER TIL EN SYK PERSON!

En syk person er desperat, og lar seg lett pvirke.

Syke mennesker tyr til alle lsninger som finnes for bli friske - og det skal man ikke utnytte!

Det er helt uhrt og drlig folkeskikk kontakte fremmede mennesker og fortelle dem hvorfor de er blitt syke!

Hvem er du til komme med absolutter om et annet menneske?

Hvorfor m du utnytte situasjonen og direkte plage folk gjentatte ganger med dine overbevisninger?

Det er du som overtalersyke personertil velge andre lsninger som er drapsmannen/kvinnen!

Hvis en syk person kommer til deg for hjelp - ikke kom med all din overbevisning og "hjelp" - fortell henne/han at de m fortsette sin anbefalte medisinske behandling.

Er du profesjonell, sttter du den medisinske behandlingen, og anbefaler sttte ting/produkter/behandlinger som man vet ikke delegger det medisinske!

Er du ikke profesjonell - s hold kjeft - og hold tankene, informasjonen, mailene, telefonsamtalene,produktene, overbevisningen og religionen din for deg selv!

Ikke plag syke mennesker og deres familie!

Hold kjeft og hold deg unna!

Ferdig snakket!

En blekt blondines bekjennelser

November 2014

Jeg har alltid vrt opptatt av utseende.

Spesielt mitt eget.

Mamma var hudterapeut og drev hudklinikk; hun var opptatt av utseende og helse - leste glossy magasiner, gikk med Hermes skjerf og hadde Gucci vesker, skoog belterlenge fr det ble hipt i Norge.

Hunvar i tillegg en aktiv feminist; hun var opptatt av at jenter og gutter skulle ha like forutsetninger.

Hjemme hos oss var det aldri noe som het jentefarger og guttefarger; ikke det at vi hadde s mange valgmuligheter; dette var det glade 70-tallet; s fargenevar rdt, bltt, grnt, gult og oransje..

Men jeg fikk aldri rd lue - min bror og jeg fikk begge bl- for "det er ingenting som heter jentefarger".

Pappavar ofte den som kom hjem frst, s hjemmehos oss var det vanlig at pappa lagde middag og vasket klr.

Dette var helt vanlig for meg.

Hanvar ogs helt tydelig p at "bruk hode - skjnnheten forsvinner!" og at jenter og gutter kunne og skulle gjre de samme tingene.

Ikke fikk jeg Barbie dukke heller.

Jeg fikk den mer politisk korrekte Cindy-dukken som var mer "riktig proporsjonert".

Vi leste Roald Dahl og samtlige bker Bokklubbens Barn sendte hjem til oss.

Da jeg begynte p ungdomskolen i 1983, var det to saker som var hyperaktuelle;"Si nei til hasj"-aksjonen og"selvbestemt abort"(hvor Ludvik Nessa og Brre Knudsen ropte og brlte p sitthyeste). Jeg glemmer aldrikristendomslreren vr (en over middelsfanatisk kristen mann) somprvde pvirke oss med sine meninger om nettoppretten til selvstendig abort. Selvsagt gikk jeg hjem og fortalte mamma om det - og gjett hvem som sto sporenstreks p rektors kontor og fortalte sin hjertens mening!!Mamma var klokkeklar i sine meningerog standpunkt ( ingen var for vrig noen gang i tvil om hvahun mente om noe- hun varen meget"tydelig" kvinne) og pvirket og inspirertemeg til vre tro mot det jegtrodde p. Dette igjen gjorde at jeg ble en meget bestemt og tydelig ung dame.

Jeg var helt klar i min overbevisning om alt jeg synes var viktig.

Og mine foreldre sto p siden og heiet...

Allikevel var jeg super usikker.

Usikker p utseende mitt; Jeg var mye hyere ennalle, og - i egne yne - forferdelig stygg.

Hret var feil, nesen var feil, kroppen var feil, jeg var tjukk, feitog grusom, hyden var feil,munnen var feil - nei, det kom aldri til bli noen kjreste p meg..

Men jeg utviklet aldri noen spiseforstyrrelser, drev med selvskading, drakk for glemme, prvde dop eller noe snt.

Hadde jo lest om snne ting i Det Nye, men jeg hadde (og har) alt for god fantasi til gjre det..

Den velutviklete fantasien minvar veldelaktigi at jeg ikke gjorde alle disse tingene; for eksempel da jeg hadde lest boken og sett filmen " vre ung er for jvlig" og var overbevist om at hvis jeg s mye som hrte p David Bowie kom jeg til ende p Reperbahn.. dette fordi hovedpersonen i boken - Christiane F - satte sitt frste heroinskudd p Bowie-konsert.... Det samme med boken "Kjr meg til Slottsparken" og "Skyskraperengler" (natt til 1. mai ble aldri det samme etter ha lest den..)

Dessuten hadde jeg ftt klar beskjed hjemmefra om at slike ting gjr man bare ikke!

Og da gjorde jeg ikke det....

Men den indre kampen om utseende mitt var der konstant, selv om jeg utad viste det motsatte (tror jeg..).

se seg i speilet var redselsfullt - for hun derre stygge, feite, hye osv.. jeg s i speilet,mtte bli: lavere, penere, tynnere osv.. for bli lykkelig.

Bekreftelsen fra det andre kjnn kom etter hvert ..

Hver gang noen viste interesse var jeg like overrasket og sjokkert over at noen likte meg.

Forstemmen inni meg fortalte meg at jeg aldri kom til bli pen nok, tynn nok, lav nok ..eller noe annet negativt jeg kunne komme p i slengen.

S spoler vi frem til januar 2014.

Livet har gtt sin gang; jeg er gift med mitt livs kjrlighet, har 2 fantastiske barn, har jobbet med det jeg vil osv..har opplevd fantastiske og mindre fantastiske ting .. men hele tiden har bildet jeg ser i speilet vrt en sann fiende.

"Du har kreft" sa legen.

Kreft = dd ....

Det var det jeg trodde.

I lpet av 15 sekunder ble livet endret.

Og i lpet av de samme 15 sekundene endres mitt syn p meg selv.

Plutselig var det ikke s fryktelig viktig med hvor hy jeg var, hvor tjukk og feit jeg var, hvor store puppene var, hvor stygg jeg var osv...

Det var yeblikkelig viktigere leve.

Uansett.

I perioden fra januar frem til n, har min kropp gtt igjennom ting som kan skremme vannet av de fleste.

Det er n uvesentlig hvor hy jeg er, hvor tjukkog feitjeg er, hvor store puppene mine er, hvor stygg jeg er osv..

Jeg har kommet frem til et par ting:

1) Hyden er det lite gjre med.

2) Jeg er faktisk normalvektig.

3) Jeg ser normal ut, og trollet jeg s i speilet er ikke der lenger.

4) Hret er mindre viktig enn jeg trodde,men det gleder meg hemningslst se at detvokser!

5) Kroppen min har produsert og vrt hotell for 2 babyer - og det er en fantastisk flelse.

6) Puppene: 1)Jeg hardem fortsatt! og 2) Dehar vrt foringsstasjon for 2 babyer 3) De kommer aldri til peke oppover igjen.

7) Rynker, linjer og krketr: bring it on! Jeg er hudterapeut - behandlinger og produkter hjelper meg. Dessuten mener jeg at linjer og rynker er tegn p at man har levd. Et glatt ansikt p en voksen person er skummelt og uekte!

8) Arrenemineer en pminnelse om at jeg fortsatt lever.

9)Helse er viktigere enn noe annet!Det vrefrisk og se opplagt ut er viktigst.

10) Klr, mote og estetikk er viktige deler av meg - og dette kommer aldri til endre seg!

Jeg innser at jeghar brukt alt for mye tidp tenke p hvor fl jeg er.

Denne tiden kunne jeg ha brukt pnoe mer konstruktivt.

Det jegundres over, er hvorfor er vi jenter snn?

Uansett hvor mye annerkjennelse og bekreftelse vifr,ervi allikevel mestere i trykke oss selv ned.

Jeg hadde stttende og oppmuntrende foreldre som motiverte og heiet meg frem, men allikevel sa stemmen inni meg at jeg ikke var god nok.

Men det merkelige var at stemmen aldri sa noe om EVNENE mine - for jeg var alltid sikker p at jeg klarte f til tingene jeg ville!

Det var alltid UTSEENDE mitt som sto i veien for selvbildet mitt.

Er jeg da s overfladisk at jeg legger s mye avmin verdi i hvordan jeg ser ut?

Tydeligvis er jeg det..

Er det noe genetisk i oss kvinner som gjr dette?

Er det dette som kalles arvesynden?

For jeg aner faktisk ikke hvor den kommer fra...

Det er for lett skylde p media, selv om de helt klart er kyniske i sitt misbruk av kvinners drlige selvbilde.

Men den er nok selvforskyldt...

Fordelen med vre syk, er at man blir tvunget til se p livet sitt.

Det er ikke bare kroppen eller organene dine som blir syke og m gjres noe med; hjernen fr ogs en "make over"...

Jeg gidder faktisk ikke bruke mer energi p alt denne selvforakten!

N vil jeg konsentrere meg om vre frisk og sunn...

dog med farge i hret, hudpleiekrem og make up i ansiktet og pene klr p en sunn kropp.

For det er en viktig del av meg som jeg faktisk ikke vil endre.

xoxo Cecilie

Den nye normalen..

Hva er normalt?

Vi blir fdt, vokser opp, utdanner oss, skaffer evt familie, ln, jobb, reiser p ferier, fr bekymringerosv..

Det er normalen..

S blir vi syke.

Og deretter blir noen av oss friske og noen ikke.

Hva er normalen da?

En ting er i hvert fall sikkert, normalen endrer seg hele tiden.

Det som var normalt for meg fr jeg ble syk, har endret seg n.

Selvsagt; vi bor, lever, jobber og gjr hverdagslige ting, feirer hytider osv.. men betydningen av det har endret seg.

N er det viktig for meg tilbringe tiden med dem jeg absolutt vil - og ikke dem jeg m.

Jeg velger selv hvem jeg vil tilbringe tid med; men det betyr ikke at jeg m ha dem rundt meg hele tiden. Man kan godt treffes et par ganger i ret; for det viktigste er flelsen man har nr vi er sammen; Gir det meg glede? Fler jeg meg trygg med dem? Er det som om vi snakket sammen i gr? Ler vi sammen? Grter vi sammen? Stiller de nr man trenger dem - eller motsatt?

Hvis det, da er det verdt det for meg. Hvis ikke, er det bortkastet tid.

For en ting har sykdom lrt meg, livet er alt for kort til bruke tiden p energi som ikke gir en noe!

Familien min betyr mest for meg.

Men hva som regnes som familie - "mi Famiglia" - velger jeg selv.

Selvsagt; mannen og barna min str meg aller nrmest - og det er ingen jeg heller vil vre sammen med enn dem.

Men - jeg har en sekundr familie, bestende av andre familiemedlemmer, nre venner og deres familie.

Det er dem jeg vil feire jul med, dem jeg vil feire alle bursdager og hytider med og dem jeg vil vite hvor er til enhver tid.

Jeg er heldig som har s stor "famiglia", og det betyr at en familiemiddag bestr av minst 15 mennesker... herlig!!!

Som en stormiddelhavs famiglia..

Fr var jeg mye redd og bekymret for ting ... for det var jo s mange ting som kunne g galt!

Det har endret seg; for hva er det verste som kan skje?

.. at jeg fr kreft og kan d?

Vel, kreft fikk jeg - og jeg kunne ha ddd...

men det skjedde ikke og jeg har blitt frisk igjen.

Det er virkelig ikke s mange tid vre redd for; det eneste jegvirkelig er redd for n, er at det skal skje noe med ungene mine!

For det gr rundt og vre redd for at vonde ting skal skje, eller at noen skal si noe dumt om en osv, er bortkastet tid.

Dumme og vonde ting skjer hver dag. Det er umulig unng dette.

Mennesker finner alltid noe snakker dritt om.

Snn er livet.

Jeg bryr meg ikke lenger om det.

Jeg velger heller se det positive i tingene.

Hvordan jeg takler og leverdem, avgjr min egen velvre og lykke.

Hvorfor skal jeg bruke energi p negativiteter, nr det er s utrolig mange positive ting som skjerrundt meg?

Av og til mman gjre livsendringer, og begynne p nytt.

flytte, skifte jobb, endremotivasjoner, endre livsstil ogkvitte seg med "baggasje" kan vreen stor del av det finne "den nye normalen".

Heldigvis er jeg ikke redd for g p trynet nr det gjelder disse endringene.

For hva er det verste som kan skje?

Atvi ikke likte dem?

Dafr vi endre dem igjen da..

Og endring er ikke negativt.

Det gir oss enn en mulighet til oppleve nye eventyr!

tillate seg selv skape og leve"den nye normalen" er en viktig del av legningsprosessen i og etter sykdom.

For livet ER annerledes enn det var fr!

De som ikke har vrt syk eller hatt noen nre somer/har vrt syke,skjnner ikke dette helt...

Og det er forstelig.

Men min normal og din normal kan vre vidt forskjellig, og det m vi akseptere og respektere.

For "Den nye normalen" er ntid og fremtid...

xoxo

"Sov dukke-Lise.."

Oktober 2014

soveer - med hnden p hjertet - en av de beste aktivitetene jeg vet om!


Da jeg var liten, ville jeg aldri sove.

Mine stakkars foreldre slet med f dette pikebarnet til 1. legge seg og 2. sove.

Jo eldre jeg ble, desto lettere var det f meg til sove.

Og da jeg jeg ble tenring - og faktisk helt opp til jeg ble gravid som 29 ring, kunne jeg sove rundt klokken.

S blir man gravid, og da der det fysisk og teknisk umulig sove godt.

To babyer med kolikk hjelper heller ikke p svnen.

Gjett om jeg gledet meg til sove i 6 timer sammenhengende!

Heldigvis vokser disse babyene seg til sovende, dovne tenringer ... og man kan endelig sove igjen!

S ble jeg syk.

For frste gang opplevde jeg svnlshet og urolig svn.

Mareritt og fryktelige tanker dukket opp ..

Merkelig hvordan dette sniker seg frem nr man ligger der i mrket...

Og venter p at det skal bli morgen.

Legene foreslo sovetabletter, men dette ville jeg ikke ha.

Frst da jeg hadde fordyet og akseptert sykdommen, sov jeg relativt godt igjen.

Relativt godt...ikke veldig godt..

For uvissheten om fremtiden, utfallet og behandlingen gjr noe med deg.

Kanskje man klarer dyve og dempe dette p dagtid nr man er opptatt med andre ting ..

Men s kommer natten ...

og virkeligheten senker seg...

Og da er man plutselig lysvken ..

selv om man er ddstrtt!

Etter operasjonen sov jeg dypt .. med god hjelp av oxycontin og andre morfinpreparater.

S lenge man er p sykehuset fr man alt man skal ha for f sove, men nr man skal hjem stopper denne tilgangen omgende.

Og det er n svnproblemene virkelig slr til!

For ikke bare er du snittet opp og kirurgene har fjernet all ondskapen inni deg, men du sliter med nervesmerter og sr som gror - bde p innsiden og utsiden!

Ikke minst i sret som sitter mellom rene.

Det sret er det aller strste.

For det sret vet ogs hva du har i vente..

Cellegift..

Og ingen vet hvordan du vil reagere p den fr du str midt i det!




Rottegiftens (les:cellegift cocktailen) bivirkninger kom som et nakkeskudd p meg.

Ekstrem trtthet ..

Selv om jeg sov om natten, var jeg helt ferdig p dagtid ogs.

Kanskje ikke s merkelig, for jeg var kvalm, m i kroppen og mtte tisse minst 5 ganger hver natt ..

Da er det bare en ting gjre; kapitulere overfor kroppens krav.

Sove, sove, sove...

S p den 7. dagen .. var kroppen tilbake til "den nye normalen".

Og man sover relativt godt igjen..

Ikke bare har du blitt operert og gtt p cellegift....

For kirurgene fjernet alle svulster - og tok med hele livmor og eggstokker i samme slengen.

Dermed opphrer den naturlige hormonbalansen din med yeblikkelig virkning.

Du har pokker meg kommet i overgangsalderen ogs...

Med alle "gledene" det medfrer...

Den aller strste "gleden" er nattsvette!

vkne dyvt av svette hver natt er for spesielt interesserte, og jeg har jaggu andre interessefelt enn dette!




Men gleden over sove har aldri forsvunnet.

"Power naps" i lpet av dagen er jeg blitt godt kjent med, for nr frst trttheten tar en .. ja, da er det bare legge seg ned.

Det kke bnn!

Da M jeg sove.

Dette begrenser selvflgelig det sosiale livet, men det fr s vre.

Ikke det at jeg tidligere har vrt en stor party-prinsesse, men det er jo litt stusselig absolutt ikke orke de store utskeielser

enn..

Troen p at jeg blir bedre og at behovet blir mindre er en god motivator.

Sangen sier "Sov dukke-Lise, sov og bli stor"

Teksten er en vakker barnesang; en mor synger til datteren sin om sine nsker for fremtiden hennes, og hvordan hun alltid vil passe p henne.

Min mor sang den for meg da jeg var liten.

Hun lever dessverre ikke lenger og kan ikke passe p meg ..

men den sangen gr inne i hodet mitt nr jeg m legge meg ned og sove.

Jeg tolker sangen dit hen at hun - fra der hun sitter ved siden av St Peter - gir meg beskjed om sove og bli frisk.

Og det er det jeg gjr....

xoxo Cecilie

Takk faen for at jeg har kreft!

September 2014



Torsdag for 14 dager siden, eksakt kl 15:00, ble jeg yeblikkelig drlig.
Trodde jeg hadde ftt matforgiftning etter ha spist lunsj ute.
Formen ble verre og verre utover dagen, og jeg kastet opp nesten nonstop.
Da oppkastet etterhvert ble grnt, ble jeg ganske s bekymret - og flte jeg meg mer og mer som Exorsisten..

Siden jeg n kun er oppflgingspasient p Radiumhospitalet, m jeg ringe Legevakten hvis jeg ble drlig, og ikke rett til sykehuset lenger. S jeg ringte til Legevakten, og ble bedt om komme ned. Min mann kjrte meg ned, hvor vi fikk super hjelp - kom rett inn - forbi ken og alt!
Der ble det konstantert at:
"Jo, du hrer nok til p sykehuset. Kjr opp til Diakonhjemmet, dere - s blir du lagt inn der."
Meg: "Jamen, jeg er oppflgingspasient p Radiumen, kan dere ikke sende meg dit, siden det er de som ogs opererte p meg?"
Legevakten: Nei, du skal til Diakonhjemmet. Det er ditt lokalsykehus!"
Meg: "javel.."
Morten: "Hva faen..?.."

Og da var det jo bare kjre opp til Diakonhjemmet, hvor jeg - som eneste pasient i mottagelsen - ble bedt om sette meg ned og vente.

Meg: "Jamen, jeg klarer ikke sitte, jeg kaster opp og har magekramper"
Diakonhj: "Vennligst SETT deg ned!"
Morten: "Hva i Helv..??"

Og da var det jo bare "sette" seg ned og vente.
Og vi ventet... i 15 min .. fr noe som helst skjedde, hvorp jeg halvsatt - halvl p benken, med en rasende hverdagshelt som trampet frem og tilbake p gulvet.



Etter registrering og bekreftelse p innleggelse, og jeg: "jammen, jeg er jo oppflgingspasient p Radiumhospitalet!" - uten at noen brydde seg nevneverdig om det - l jeg p 6 mannsrom p Diakonhjemmet - og kastet opp med magekramper.
Og der ble jeg til dagen etter, p 6 mannsrommet; menn og kvinner om hverandre; jeg nrmeste dren - uten tildekking - l der og kastet opp uten stopp. Heldigvis synes en av sykepleierne synd p meg, og jeg fikk heldigvis enerom. Det var s deilig endelig f litt fred, uten at fremmede folk sto og s p meg kaste opp.


S bar det ned p CT m/ kontrastvske, hvor det ble konstantert at jeg hadde ftt Ilius (h? Hva er det? Snakk norsk!!) - alts et tarmslyng.
Og at dette var veldig komplisert, for tolvfingertarmen min hadde lagt seg bakover mot bukryggen, og at det ville ikke Diakonhjemmets kirurger ta i...
Meg - da med slange i halsen : "Jammen, kan dere ikke overfre meg til Radiumhospitalet,da! Det er jo de som har operert meg, og det er jo der jeg er oppflgingspasient!"
Diakonhj: "Nei, du skal p Ullevll. Det er der spesialistene er!"
Meg: "javel, nr skjer det da?"
Det var det ingen som kunne fortelle meg. Det var bare vente.
Og jeg ventet... til dagen etter.

Enn hadde jeg ikke ftt drukket noe eller spist noe...
Ikke at jeg kunne ha gjort det pga at det kom opp igjen, men noe vske og nring IV hadde vrt ok...


En tur i ambulanse er jo en spennende og helt ny opplevelse, s da jeg endelig kom p Ullevll sent sndag ettermiddag, pustet jeg lettet ut.
"N er det endelig over!" tenkte jeg.
Lite visste jeg...4, 5 t satt jeg i Akuttmottaket og ventet.2 sykpleiere kom og skulle skrive meg inn p sykehuset - med akkurat de samme sprsmlene som p Diakonhjemmet. De kunne ikke sende meg p noen avdeling fr en lege hadde godkjent innleggelsen, for "det er prosedyren".... Og han lp rundt som en hodels hne, for han var alene p vakt.
Hver gang jeg spurte om det skjedde noe snart fikk jeg samme svar: "Hvor vondt har du - p en skala far 1-10? Og husk at det akkurat kom inn en pasient fra Lovisenberg med hjertestans!" I forhold til hjertestans, var jo kanskje ikke mine smerter s store.. s jeg sa "tja, 3-5, kanskje..?.."
S forsvant de igjen...

Endelig kom jeg p en avdeling.
Men da jeg ble kjrt dit, og s tilstanden p lokalitetene, fikk jeg registrerbar hyere puls!
"Jss, lurer p hvorfor du har hyere puls n enn p mottaket?" sier sykeleier.
"Se rundt deg!!!" sa jeg, nesten p grten.

Blokk 7 - gastroavdelingen - p Ullevll sykehus er et rottereir. Det er ikke noe annen beskrivelse som passer. Det er 18 rom i gangen, med 3-4 pasienter p hvert rom - kvinner og menn om hverandre. Det er 3 dusjer og 3 doer til disposisjon for alle disse menneskene. Da jeg skulle dusje, forlangte jeg f bl poser p bena - gulvet i dusjen var mkkete - og det l lange mrke hr i hjrnene... Sykepleierne himlet med ynene og synes nok jeg var fin p det..

Fellesnevneren p Ullevll er V.E.N.T.I.N.G ..... Man venter p alt - og n snakker vi ikke om vente 10 min - men nrmere 2-4 timer p hver eneste ting som skal gjres. Dessuten er det mye delagt utstyr - som selvsagt krsjer nr man ligger p benken.. "N skal du til gastroskopi!" Meg: "H?.. " det hadde jo vrt greit f vite i forkant hva man skulle gjennom..

S etter 1 time kommer en portr og triller meg opp til gastroskopi. Dette ligger selvsagt i poliklinikken, som betyr at man blir liggende midt i gangen - med vanlige folk og pasienter gende i gangen - som ikke eier bluferdighet - og glaner deg opp og ned. Spesielt fresh flte jeg meg ikke; nylig endt cellegiftbehandling - som betyr ca null hr - hverken hodehr, yebryn eller yevipper, slange stikkende ut av munnen med grnt grr rennende ned i en pose, veniflon i hnden, uttrket og innsunkne yne - og frykt i blikket for hva jeg skulle igjennom.

45 min senere ble jeg trillet inn for gjennom dobbel gastroskopi - ja - du hrte riktig - dobbel gastroskopi. Det holdt ikke med stikke det som ligner en hageslange ned i halsen min en gang - nei - de skal ned 2 ganger!!! "Ja, det kan jo vre litt ubehagelig, da.." Litt ubehagelig... Alle som har vrt igjennom gatroskopi, vet at dette ikke er "litt" ubehagelig - men helt for jvlig! I tillegg mtte de jo sette inn en ny slange til det grnne grret mitt igjen.. Og igjen fikk jeg bekreftet at dette var et srlig sjeldent tilfelle av tarmslyng, og at dette var utenfor deres felt. Meg: "Jammen, jeg er jo oppflgingspasient p Radiumen, kan dere ikke overfre meg dit, da??" Nei, det kunne de ikke, for de var litt usikre.. Hva de var usikre p er fremdeles usikkert... S ble jeg trillet ut i gangen igjen, og ble liggende der i nye 45 min fr en portr kom. Vel nede p avdelingen igjen, spurte jeg om det ble operasjon - hadde noen hrt noe? Og igjen fr jeg: "p en skala fra 1-10, hvor vondt har du?..og forresten kom det akkurat inn en pasient med hjertestans fra Lovisenberg!" Det var urovekkende mange hjertestans p Lovisenberg i denne perioden... Og igjen, som den gode Normann(kvinne) jeg er, vurderer jeg min smerte til under 5, og at hjertestans fra Lovisenberg er langt viktigere enn min smerte.. Og s ventet jeg enda lenger ...

Plutselig kom det en sykepleier inn og fortalte meg at jeg skulle til rntgen, og ba meg drikke en kontrastvske.Meg: "Drikke? Alt kommer jo opp igjen!" Ullevll: "Da fr du prve holde det nede. Vi m f se hvordan kontrasten beveger seg i systemet ditt!" Meg: "Jammen, dette gjorde jeg jo ogs p Diakonhjemmet. Kan dere ikke se p bildene derfra da?" Ullevll: "Systemene vre er forskjellige. Vi har vre egne prosedyrer." Meg: "Javel, da.."

Det er interessant prve holde p noe som ikke vil holde seg i magen. Med slange i halsen, kastet jeg opp alt igjen via slangen og rett ut i en pose. Vrre blir det stort sett ikke... S etter 1 time blir jeg hentet av en portr som triller meg ned til rngten. Her blir jeg liggende i gangen i nye 45 min fr jeg blir hentet inn til rntgen. Selvsagt krsjer rntgenmaskinen nr jeg har lagt meg til rette. S er det jo bare reise seg opp, legge seg i sengen, og vente i nye 30 min fr det blir en ny maskin ledig. Deretter trilles jeg ut i gangen igjen - og venter i nye 30 min fr en portr henter meg.

Denne prosedyren ble gjentatt et par timer senere. Jeg vet ikke med dere, men jeg har en godt utviklet fantasi. ligge en sen kveld p gangen i et sykehus.. Ventende - p portr som aldri kommer... Vel, skrekkfilmer har aldri vrt min sterke side eller form for underholdning - men den danske "Nattevagten" har jeg sett - og dette var som en scene tatt rett ut fra den.... 45 min senere kom portren.

Vel oppe p gastro igjen, skulle de endelig fore meg meg vske og nring via veniflon (snn dings man har p hnden som vske kommer igjennom). Da slutter denne virke. For lengst har jeg informert dem om at mine armer er ikke spesielt egnet til veniflon eller stikking etter alle cellegiftkurene. Jeg s ut som en junkie p armene! Blmerker og stikkemerker over alt. "Tror vi m sette en longline p deg" "H? Hva er longline?" Jo, det er nr en anestesilege finner en vene med ultralyd langt inni armen din og stikker en laaaaaaang nl inn i den. Dette er mindre belastning p venene, og gjr at man fr nringen/vsken uten problemer - nesten alltid uten problemer - i kroppen. Mine vener er skadet etter all cellegiften, s SELVSAGT sluttet denne virke dagen etter.

S er det mandag - da har jeg vrt p 2 sykehus siden fredag. inn p rommet kommer en kirurg, og rasende forteller meg at hun "har ikke tid til snakke med meg, men jeg overfrer deg til Radiumhospitalet, for med sykdommen du har i bunnen (alts kreften), vil jeg ikke pne deg opp og evt finne noe vi ikke kan behandle. Spesialistene finner du p Radiumen! Bestill en ambulanse til henne - s melder jeg fra til dem om at du kommer!" Meg:"Jammen,jeg trodde det var her dere var spesialister! Det er jo derfor jeg ble sendt hit!!" Hun ser p meg, fnyser og ....GR!!!!! Sykepleieren prver s godt hun kan: "Ja, da kommer ambulansen snart og henter deg!" "Deilig" tenkte jeg...endelig snart p Radiumen, der er jeg jo kjent - og s er det rent og pent der!

6 timer senere hadde enn ikke ambulansen kommet. Da kommer anestesilegen inn og sier at jeg skal til rngten, for se hvorfor denne "longlinen" ikke virker. Meg: "Hva om ambulansen kommer nr jeg er p rngten?" Anestesilegen: "Da fr du vente p neste!" Da sprakk det for meg! Jeg begynte hylgrine, hikstet - samtidig som jeg skjelte han stakkaren ut etter noter. hva skjer? Jo, uten si en ting, gr han bare! S da satt jeg der og hikstgrt helt alene.. Sykepleieren kom inn og trstet meg s godt hun kunne. Og jeg ste alt ut over henne - og da hun fikk hre om legen som "ikke hadde tid til vre der" - reiste hun seg og marsjerte ut.

Etter en stund kom legen slukret inn og ba om unnskyldning for sin oppfrsel! S fantastisk! Og s fantastisk av syepleieren - at hun gikk utover sin stilling i hierakiet - og fortalte henne noen ord...(!!!) Og da hun skjnte at jeg hadde sittet der i 6 timer og ventet p en ambulanse, ble sykepleieren og jeg sendt i taxi (!) til Radiumen - med poser, slanger og alt...

komme til Radiumhospitalet, var som komme til Versailles! Fra Rottereiret til Solkongens palass!

Vel oppe p avdelingen hadde de selvsagt ikke mottatt eller hrt om at jeg skulle overfres til dem. Da hadde sykepleieren ftt nok. Hun ba meg sette meg med i en rullestol, mens- hun ordnet og fikset alt. Jeg fikk seng p et tomannsrom. Rent og pent - og god seng. Fred og ro.

Legen var hos meg etter 10 minutter Kirurgen inne hos meg etter 30 minutter. Jeg ble beroliget med at dette hyst sannsynlig var en grei prosedyre, for han hadde ringt og snakket med kirurgene p Ullevll.. yeblikkelig ble jeg satt p IV nring og vske, for jeg ble konstantert som dehydrert. Dagen etter ble jeg operert. Dagen etter det igjen var jeg oppe og gikk. 6. dagen reiste jeg hjem igjen. Og idag - 10 dager etter operasjon er jeg i grei form.

MEN - jeg hadde aldri ftt den yeblikkelig hjelpen jeg trengte - og hadde nok fortsatt ligget p Rottereiret - hvis jeg ikke hadde hatt kreft "som sykdommen i bunnen"!

Derfor den dramatiske overskriften.

Krisen her er: Hva slags system er det vi egentlig har? Vi er knappe 5 millioner mennesker her i landet. Vi er skalt verdens rikeste land.

Hvorfor m leger vre unntatt arbeidsmiljloven?

Hvorfor gr medisinsk personale p akkord med seg selv - og sykehusene m innskrenke til det minimale .. "for at det er legemangel/sykepleiermangel/personalmangel/pengemangel?"

Hvordan kan det vre lege- og sykepleiermangel i et land med 5 millioner mennesker - og fulle medisinstudier??

Det er enorm arbeidslshet i Europa, og vi har rd til importere hjelp og spesialister - hvor ligningen burde utgjre null ventetid og yeblikkelig hjelp og behandling til alle - uansett om du har litt resus eller kreft!

Hvordan kan vi "ikke ha rd til" utstyre Helse-Norge med nok av alt??

Med unntak av oss kreftpasienter... Jeg vet det er status med kreftforskning og Norge er et av de ledende land i Europa med forskning osv.. Vi fr fantastisk oppflging og behandling. Derfor min voldsomme overskrift.

Hvem er det som avgjr at "Vi behandler dem med 5-10 p smerteskalaen frst?" Nr ble det min avgjrelse - som syk og ikke klarttenkende menneske - vurdere min egen smerte og "er det verre enn hjertestansen fra Lovisenberg"..???

Og hvorfor er Ullevll Sykehus et Rottereir? Hvorfor skal det vre greit at pasienter ligger p rom i blokker som kan datere til 2. verdenskrig - uten oppussing siden da?

Min mening er at kirurger, leger, sykepleiere, portrer, hjelpepleiere, ambulansepersonell osv gjr det beste de kan ut ifra de kriterier og oppgaver utdelt. De er overarbeidede - og mottar svrt liten takk for sin innsats. Lnn anser jeg her ikke som "takk", for det er en selvflge at de skal ha en anstendig lnn! Det bli verdsatt innen helsevesenet er - etter det jeg har forsttt - vre nok folk p jobb!

At de fr jobbe i et bygg som er helsemessig forsvarlig og pent. Det finnes ikke et kontorbygg i Norge som ser slik ut idag; Ingen hadde akseptert jobbe der!

At de ikke m jobbe i dobbelfart og m la pasientene vente og vurdere sin egen smerte.

At de ikke m beg overgrep for tilfredstille "de store makters hold om pengesekken".

Igjen, vi er knappe 5 millioner mennesker her i landet. Dette m vi da ha rd til!

Jeg hper at noen politikere leser dette, eller at dere deler denne historien med noen - slik at den kommer frem.

Jeg nsker at politikerne ikke skal "sette ned en komit som skal vurdere saken i 15 r frem i tid" osv.. Jeg hper at noen kunne si: "Dette er en enkel sak! Vi omstrukturerer yeblikkelig!" Jeg ber om at noen sier: "Vi beklager at du var s uheldig falle gjennom med all venting og feil! Dette skjer s ofte, fordi vi klarer ikke ha kontroll over de tingene vi burde!"

Og - hvorfor kan ikke sykehusene - ihvertfall de i samme by - ha de samme systemene? Slik at man ikke mtte bruke s mye tid p re-registrere samtlige overflyttede pasienter, ta nye bilder, stille samme diagnose p 3 forskjellige sykehus osv.. Det m da vre en kyndig data-person der ute som kan lage et slikt system?

Ikke alle orker ta seg bryet med g ut med en slik sak som dette. Men det gjr jeg - jeg er rasende! Rasende p alle pasienters vegne!

Ja, bortsett fra oss kreftpasienter da... Vi har det ikke s vrst..

Men for alle de andre som opplever det vanlige helse-Norge - stakkars dere!

Takk faen for at jeg har kreft!

xoxo C

Hr.. Del 2..

August/September 2014

N har jeg knapt nok orket se meg i speilet p snart 4 mneder. Helt siden det falt av. Helt siden jeg kunne dra hret rett av i tjafser,.. og hver gang jeg dusjet, var sluket fullt. Tydeligere ble det ogs nr brynene og vippene forsvant.

P dette tidspunktet utviklet jeg "tunnelsyn"; alts bare se midt i ansiktet - det hvor jeg sminket meg. For ja, jeg la mye yemake up og tegnet inn brynene for prve se normal ut. Det fle seg stygg og fl er en forferdelig flelse, og har du ikke vrt der - ikke kommenter! Tap av hr er det verste for de aller fleste kvinner. Dette er tiden man virkelig opplever at selvflelsen er mye viktigere enn hva alle andre sier; for selv om de sier du ser fin ut, fler du deg helt pyton.

Selvflgelig hadde jeg ogs alltid p min faste flgesvenn - parykken Rachel. Dpte henne Rachel, fordi hun kom fra Rachel Welchs parykk kolleksjon. Men det g med parykk er virkelig en "pain in the you-know-what".. De klr, sklir, ser unaturlige ut, er grisevarme og alt som verre er..

Et inside tips for deg som er i samme situasjon: bruk en klissete hrvoks p hode; da sitter parykken bedre og sklir mindre - og klr mindre. Dessverre er det lite gjre mot svettingen.. For, gud bedre - det er jaggu varmt under der!

Problemet med finne en parykk som ser tilnrmet normal ut, er stort! De aller fleste ser helt p trynet ut! Etter ha plyet meg gjennom stort sett alle parykkbutikker i hele Oslo - og plaget livet av de fleste ekspeditrene med klageml p hvor uekte parykkene s ut, endte jeg opp i den minst stilige butikken, men desidert (i mine yne) den beste, nemlig Ruhs. Dette er ikke reklame eller et sponset innlegg for Ruhs, s er det sagt.. Damene som jobber der er spesialister, og helt utrolige i sin behandling av oss som ufrivillig m ha parykk. Der fant vi Rachel. Hun var det beste vi fant, og jeg var vel tilnrmet fornyd. Hun ble min beste venn, men en venn jeg gledet meg stort til kvitte meg med.

S en dag i begynnelsen av august kjente jeg at det var begynt gro p hodet igjen! For en lykke! Og for et tempo det grodde i! P fire uker hadde det grodd litt ut igjen. Jeg har tykt hr, men kjre vene.. Denne tykkelsen var helt vill! Dessuten sto det rett opp! Jeg s ut som GI Jane; en amerikansk marinesoldat .. Og "butch" fikk plutselig ny betydning.. Det gjorde at bruken av Rachel var umulig, for hun skle av hele tiden..

Steget g uten parykken var stort og skummelt. Jeg s ikke ut som meg, men jeg var jo meg allikevel! Flelsen var helt utrolig. For en fantastisk flelse; fle vinden i hret igjen!

Lykken var fullendt..

Xoxo

Rachel og jeg p 17 mai 2014..

Frste dag uten Rachel ...

Post Traumatisk Kreft Syndrom..

August 2014

Kreftfri ..

For et velsignet ord.

Man m jo vre hoppende glad, lettet og alle superlativer som finnes!

Og jeg er lettet, glad og fler meg fri, men den euforiske gleden som alle mener jeg burde ha, den har jeg ikke.

Vi hadde en helt fantastisk sommerferie i Spania, med masse sol, bading, avslapping, god mat og vin osv.. Den perfekte ferien.. Hele familien koste seg glugg ihjel; og bare nt tiden vi hadde sammen.

Men .. Hverdagen kommer .. Og da sniker denne rare flelsen frem..

For selv om man er blitt kreftfri, har flere bivirkninger av cellegiften dukket opp, og selv om man er "frisk", fler jeg meg nesten sykere enn fr..

Jeg blir sliten bare jeg gr p butikken; s feks shopping og matvarehandling er nesten utelukket. Jeg klarer ikke trene; kroppen bare detter sammen. Jeg er generelt fullstendig utmattet og svimmel. Hendene mine virker ikke lenger; ting bare faller ut av hendene mine, og jeg har ingen flelse i hendene (noe som er fullstendig krise i min bransje). Kroppen verker, dunker og jeg har ofte muskelkramper .. Og hjernen er fullstendig i vakum..

Hva i svarte er dette for noe?

Skal ikke jeg liksom vre frisk n?

Og hvorfor er jeg ikke i ekstase av glede?

Det er jo kanskje ikke s rart; frst sjokket over vre ddssyk uten vite det. Deretter ventetid og usikkerhet. S en operasjon hvor innvoller er blitt rsket ut av kroppen. Man fr knapt nok la operasjonsarret gro fr man blir satt p cellegift. Denne igjen bryter ned alle celler og hvite blodlegemer i kroppen. Det betyr at kroppen brytes helt ned, og man m danne nye, friske celler som gradvis m bygge opp kroppen igjen. Kroppen er utslitt, og har vrt igjennom et enormt traume.

Jeg burde jo vre glad; ok - selvsagt er jeg glad,blid, fornyd, ler og har det moro. Livet er kjempebra - Men i forhold til sykdommen er det merkelig.. Jeg er ikke ekstatisk over vre kreftfri og frisk. Jeg er ikke deprimert, heller mer nummen..

Heldigvis er jeg ikke alene om ha dette; jeg har funnet mange andre som sliter med det samme. Takk og pris for Facebook i slike tider! Jeg fant flere grupper for nettopp det jeg n sliter med. Ikke det at det hjelper meg s mye; JEG vil ikke ha det snn!

Merkelig nok er ikke dette noe man blir advart om p sykehuset..

Hvorfor ikke det?

Hvorfor fr man ikke informasjon om at det finnes stttegrupper? Selv om de ikke er i regi av sykehuset, burde de informere om dette. Det er jo hyst ndvendig!

Jeg ringte og snakket med dem p sykehuset om hvordan jeg hadde det, og fikk til svar:" ja, det er noen som fr disse ettervirkningene, men vi vet ikke hvor lenge det varer.."

Men de har ikke noe navn p det.

Dermed har jeg funnet opp et nytt uttrykk: Post Traumatisk Kreft Syndrom.

Alts et samlebegrep for oss som har vrt igjennom dette traume - og m leve med ettervirkningene.

Ikke det at kreft er viktigere enn andre sykdommer, men det er n dette som jeg har vrt igjennom..

Men jeg har ikke tenkt finne meg til ro med dette. Jeg SKAL bli bedre, men m kanskje tilpasse denne nye livssituasjonen til det livet vi er vant til.

Jeg er jo disiplinert, sta og god til st p, s jeg regner med at det blir bedre..

Det SKAL det ..

Xoxo C

FERDIG!!!

Juli 2014.

Tenk det; jeg er ferdig med cellegiftkuren!

For en reise det har vrt!

18 uker i helvete er over...

Dette har vrt. det mest slitsomme halvret i mitt liv, men - herlighet hvor mye jeg har lrt!

Hele familien har kommet samlet, styrket og helskinnet ut av dette.

Jeg har n vrt igjennom 6 cellegiftbehandlinger. I behandling hver 3. Uke.

Det har vrt 6 relativt rffe behandlinger, og ja - det desidert verste, har vrt miste hret.

Jeg mistet ikke hret fr etter 3. behandling, men det ble gradvis tynnere. Flelsen av se hret bare falle av, er helt forferdelig. Det er hjerteskjrende, og nr man til slutt kan se en blank isse, det er helt forferdelig. Jeg orket ikke g rett fra mitt lange hr til bart hode, s frisren min klippet det gradvis kortere. Jeg endte opp med en kort picie-cut, som gjorde prosessen litt lettere. Men sant skal sies; jeg har unngtt se meg i speilet de siste mnedene.

Heldigvis er det god hjelp i en fin parykk. Den brukte jeg lang tid p finne, men fant den p "Ruhs" (er ikke sponset eller reklame!), hvor de ste damene der hjalp meg finne et anstendig hr. Jeg var serist skeptisk; s for meg enten Robsld Mc Donald eller Tina Turner som eneste lsning.. Men heldigvis fant vi Rachel (kaller parykken for det).. I en farge og klipp som minner om mitt eget hr.

Problemet med parykk er at DEN KLR!!!!! Og SKLIR!!! Og er VARMT! De er helt hplse bruke pga dette, men jeg gikk aldri ut av huset uten Rachel p hodet..

Jeg fikk tilbud om ishette p sykehuset; prvde den frste gangen, men begynte allikevel "ryte" hr p dag 13 (som forventet). Brukte den bare den ene gangen; men kanskje den virket litt, siden jeg gikk beholde mye av hret tom 3. Behandlingen. For noen virker den kanskje, men jeg vet ikke..

Dessuten det ikke bare hret p hodet som forsvinner; nei - det er over hele kroppen; vipper, bryn og kroppshr.. Skulle virkelig nske at det hadde holdt med at kroppshret forsvant! ..

S det er jammen godt vre ferdig, og m kunne vente p at hret kommer tilbake..

Cellegift er ikke "en dag i parken" det heller..

Jeg var livredd frste gangen jeg satt meg i stolen i 4. Etasje - infusjonsavdelingen p Radiumhospitalet. Sykepleierne der er helt fantastiske! De har sett og opplevd alt og alle, og har full forstelse for hvordan man som pasient har det.

sitte der med veniflon i armen og cellegift dryppend gjennom rene, er helt surrealistisk.

Plutselig er man det bildet man har har hodet, over hvordan en kreftpasient ser ut...

Bortsett fra at jeg pyntet meg hver eneste gang. Jeg gjorde meg flid med klrne, for ikke pokker om jeg skulle sitte der den slitne grilldressen! Nei, heller veniflon og pent ty!

Bivirkningene var akkurat like ille som jeg trodde; ekstrem kvalme, utmattelse, vondt i alle muskler og ledd .. Det hele ble litt bibelsk: jeg var "nede" i en uke, og gjenoppsto p den 8. Dagen som et nytt menneske! Heldigvis var det veldig forutsigbart; alle ting skjedde p de samme dagene: var som en duracellkanin (pga all kortisonen) selve cellegiftdagen og i 2 dager etter, hvorp jeg kjente kroppens forfall komme gradvis. Dag 4-6 var ikke gode, dag 7 litt bedre - og vknet dag 8 "frisk" igjen.

Merkelige greier.

Men jeg har ftt en nyvunnet respekt for hva kroppen tler, og hvordan den klarer bygge seg opp igjen. Jeg opplevde hver gang hvordan immunforsvaret kom i bnn ca dag 10, og var nede i en uke. Denne uken var jeg sliten og tungpustet, og opplevde gradvis at kroppen kom seg.

Uansett hvor drlig jeg var, tvang jeg meg selv ut p en daglig tur med hunden vr. Tenkte at det var bra bevege seg litt og g frisk luft. Det var tungt og vondt som f.. , men i lengden tror jeg det var verdt det.

Lykkeflelsen av vre ferdig var helt spesiell. En lettelse som ikke kan sammenlignes med noe. Da jeg kjrte ut av parkeringshuset etter siste kur, begynte jeg grine. Endelig! Endelig var jeg ferdig, og livet kunne g videre!

Enda bedre var det at ct'n min var helt fin og kreftmarkren ca 125 var helt normal.

N kunne endelig livet begynne igjen. Vi kan reise til Spania og bare nyte friheten, solen, vin og god mat - og friskheten...

Xoxo C

Cellegift - en skjebne vrre enn noe..

Steg 2 - cellegiftens time er kommet.

Den fryktede cellegiften som skal delegge resten av kreftcellene inni meg.

Cellegiften som skal delegge samtlige celler i kroppen min, ta hret mitt, energien min - og bryte meg ned for s la kroppenselv bygge meg opp igjen.

Jeg har aldri gruet meg s mye til noe som dette.

Det finnes kun skrekkhistorier rundt det f cellegift og bivirkningene med det. Kvalme, utmattelse, oppkast, hodepine, hrtap, hudutslett, sr, nervesmerte, muskel og leddsmerter .. ja, det som finnes av ubehag flger med cellegiften.

Jeg har et bilde inne i hodet mitt over hvordan en pasient p cellegift ser ut: avmagret, barhodet, skjr og blek .. i slappe, utvaskede treningsklr..

Hvordan er det mulig se det positive med cellegiften? Hvordan skal jeg klare se det som ligger der fremme, - friskheten - nr det er s utrolig mye ubehag og jvelskap som man frst m gjennom?

Jeg har bestemt meg for en ting. Denne dritten skal ikke ta knekke p meg. Avmagret kommer jeg nok aldri til bli, barhodet kommer jeg aldri til vise meg ute med (Parykkbutikken - her kommer jeg!), skjr og blek - det er derfor man har selvbruningskrem, og jeg kommer faktisk til pynte meg til hver cellegiftkur; nemlig feire at man er et steg nrmere friskheten.

Ok, s gruer jeg meg skikkelig til bivirkningene og hva de kommer til gjre med meg, men jeg har bestemt meg for at dette kommer til g bra. Jeg kommer til takle det. Jeg kommer til overleve.

Jeg m det.

For min egen, ungene og Mortens skyld.

Over & Ut for i dag.

xoxo C

"The drugs are working!"

P sykehus fr man utdelt masse dop.

Dop for smerter, dop for at du skal f sove , dop for angst - og dop for dyve ethvert problem du mtte ha..

Tilbudene hagler med en gang man ytrer et pip om ubehag.

Jeg liker ikke dop.

Morfin og jeg blir aldri venner. Jeg blir bare kvalm av det, og fr migrene. Vival og jeg er bitre fiender; jeg blir ikke rolig - jeg blir slv. Dessuten blir jeg kvalm og fr migrene av det. Dop for svn vil jeg heller ikke ha, for jeg blir bare slv og uggen dagen etter.

Men epiduralen er min gode venn. Den gjr at jeg ikke fr vondt eller kjenner ubehag. Utfordringen med epiduralen, er at den skrus gradvis ned, slik at du til slutt skal klare deg uten. Det er en rff prosess. For paracet og ibux gjr ikke samme nytten!

Dessverre.

Det eneste som da virker er morfin, som gjr meg kvalm. Og s fr jeg alvorlig hodepine av det. Dermed fr jeg da i tillegg anti-kvalme dop OG paracet og ibux for hodepinen.. Stakkars leveren min!

Men det er ingen vei utenom.

For nr man har blitt skret opp og blitt renset ut for all jvelskap innvendig, stifter de deg sammen igjen... Nerver er blitt kuttet, muskelfibre er delagt, innvoller m finne plassen sin igjen - og huden m gro.

Dette er ikke smertefritt.

Og dop m til for i det hele tatt kunne takle det helvete den smerten er.

Tff i trynet, ba jeg sykepleieren skru ned epiduralen ganske tidlig (dag 3), for "jeg har jo s hy smertegrense.."

BIG MISTAKE!

yeblikkelig kommer en brennende og dunkende smerte man aldri har kjent maken til. Jeg holdt ut i 15 minutter, fr jeg skrek om nde.

Epiduralen ble (heldigvis) skrudd opp igjen, og det ble pst p med morfin.

Smertelindringen er yeblikkelig, men kvalmen og hodepinen er der innen 5 minutter.

Gradvis senkes dosene p alt dop, og innen 5 dager ble epiduralen fjernet.

Dermed m man kun forholde seg til morfin. Det betyr kronisk kvalm og hodepine for min del, men man klarer seg faktisk ikke uten.

Etter 9 dager p sykehuset, fikk jeg reise hjem. Med resepter kun p paracet og ibux, for morfin fr man aldri med seg hjem.

Jeg forstr godt hvorfor....

Kroppen er n blitt vant til morfin, og krever dette.

Avrusningen fra morfinen er ndels, og jeg er sjokkert over hvor raskt man faktisk blir "avhengig" av denne. Kroppen min skalv, og jeg svettet elver og bekker. Denne "avrusningen" tok 4 dager, hvor det samtidig brenner og dunker innvendig, fordi kroppen prver lege seg selv - og paracet og ibux ikke gjr samme nytten som morfin.

Gradvis venner kroppen seg til mindre og mindre dop, men det krever sin person ikke kreve sterkere skyts for smerten i mellomtiden.

N - 14 dager senere - holder det med 1 paracet og 1 ibux for "overleve".

Dop er absolutt ikke for meg, men er hyst ndvendig for overleve i en post-operativ og restituerende situasjon.

Kunsten er venne seg av med dem igjen..

For min del var aldri dette et problem; dop gjr meg bare uvel, slv og sur. Jeg fr ingen av de "gode" virkningene som folk forteller om ..

Heldigvis...

Antidepressiva og beroligende midler behver jeg ikke; og jeg sovner p et yeblikk.

Heldigvis...

Over & ut

Xoxo C

kunne g er undervurdert!

Det ligge p sykehus er langt fra no' latmannsliv.

Man m tvinge kroppen i gang, og det da skulle lre seg st igjen - og ikke minst g igjen - er en strre utfordring enn antatt.

Frst m man rulle seg ut av sengen, hvilket i seg selv ikke er en enkel sak. Spesielt ikke nr kroppen har opplevd komplett muskelsvinn. Dessuten m man vre forsiktig med alle sr, dren og poser som m vre med p lasset.

Tff i trynet, var jeg sikker p at dette fikser jeg LETT! Jeg var jo i god form fr operasjonen..

FEIL! 2 sykepleiere mtte til for sttte den 183 cm lange kroppen min.

I tillegg er man en smule svimmel og opplever brtt blodtrykksfall...

Ydmykheten tar meg rtt og brtt, og jeg blir stttet opp mot en gstol. Gstoler er det jeg forbinder med pasienter p sykehus, og innser at jeg faktisk er en pasient i rekonvalensens. Dette er virkelig!

Dette er min nye hverdag.

Den nye fremtiden min.

Og da er det bare ta p arbeidshandskene og sette i gang.

Dag 1 p beina klarte jeg 5 skritt med gstolen fr det sa stopp. Det var ikke mulig presse frem et steg til uten besvime. Og var fullstendig utsltt resten av dagen.

Dag 2 klarte jeg 20 steg p frste turen. S hvile i et par timer, fr det var opp igjen. P den andre turen, klarte jeg g en halv runde i gangen. Igjen hvile, og p tur 3 klarte jeg en full tur ned gangen.

Dag 3 klarte jeg g uten gstolen.

For en flelse! For en fantastisk glede!

Mestring! Jeg klarte g hele gangen opp og ned - alene!

N fikk jeg blod p tann og tenkte: "nu, jvlar! Her skal ging perfeksjoneres!" .. Og gikk og gikk og gikk..

Min venninne Cathrine kom p besk, og vi .. gikk og gikk og gikk mens vi skravlet. Vi talte tilsammen 25 runder i gangen. Da jeg helt utslitt.

Men det var verdt det, for jeg var et skritt nrmere normalen.

Hver eneste dag gr jeg lange turer i gangen. Sykepleierne truer med at de kom til fakturere meg for gulvslitasje... Jeg har musikk p rene (god gammeldags 70-80'talls musikk med hyt tempo) og gikk tilslutt med rak rygg (rak rygg er ikke lett med 75 stifter i magen..) - i takt til musikken.

YES!

Med det lrte jeg ta - bokstavelig talt - ett skritt av gangen. overvinne alle hinderne lar seg ikke gjre p en gang. Del det opp i sm deler, og overvinn delene etterhvert.

Og s man hvile ...

Zzzzzzzzzzz...

XoxoC

Jeg klarte det!

Tenk jeg klarte det!

Jeg overlevde den store, radikale operasjonen. Og den var en suksess! Hipp hurra for det!

Kirurgen fikk operert vekk alle svulster som l inni buken min, og hun var strlende fornyd med resultatet. "Det var kun spredning til hinnen rundt organene - lever, tykktarm og fettbeltet. Ingen lumfer var infisert, og hipp hurra for det! Ok; De mtte fjerne hele "utstyret"; livmor og eggstokker, men hva skal jeg bruke dem til n egentlig? Har jo ftt de to perfekte barna jeg skal ha!

Svulstene var visstnok lette fjerne, og kirurgen kalte det for en "vellykket operasjon".

De frste 2 dgnene l jeg p intensiven. Flt inn og ut av svn, og var fullstendig nummen i kroppen. Den frste jeg d da jeg vknet, var kirurgen. Hun smilte, og ba meg bevege hyre beinet. Jeg gjorde som hun sa, og da smilte hun enda bredere. De hadde funnet en stor svulst nede i bekkenet (som de ikke hadde sett p ct'n), og den l ovet noen nerver. Men det hadde gtt fint, det ogs - siden jeg klarte bevege beinet mitt.. Husker en gang jeg vknet og ville prve sette meg opp; var klin umulig! Klarte heller ikke holde et magasin en gang; det var for tungt. S svak var jeg. Man fr et vanvittig muskelsvinn ved en slik operasjon, og i hvertfall nr man snitter opp hele buken og bryter muskelfibre osv.. Det m jo da gradvis trenes opp igjen.

Den andre jeg s etter oppvkningen, var Morten. Han hadde kranglet seg inn p intensiven. S deilig se ansiktet hans. Det karakteristiske "rynke-brynet" Hans var dypere enn noen sinne.. I ettertid har han sagt at det var de verste timene i hele hans liv.

Plutselig synes de at lungekapasiteten min ble svakere; kirurgen hadde nemlig , ved skade, klart snitte hull i lungeposen min. Dermed var det rett inn p operasjonsbordet igjen, og f lagt inn et lungedren. Her ble jeg mtt av to skjnne sykepleiere og en drittsur kirurg (som jeg senere rapporterte). Kururgen viste null forstelse, kjeftet p sykepleierne og latet som om han ikke hrte nr jeg snakket til han. Han rsket og dro, og det var sinnsykt vondt. Dette brydde han seg fint lite om, og jeg ble trillet inn igjen p intensiven. Jeg var p dette tidspunktet s forbanna (og i morfinrus) s jeg kjeftet og smelte - og skjelte han ut etter noter! Morten hrte jo meg kjefte og ilte bort til meg.. "Den jvelen skal ikke ta i meg igjen!" brlte jeg hikstende. Jeg fortalte om oppfrselen hans, hvorp min hverdagshelt ble "tydelig" igjen...

Raskt etterp ble pusten min enda vrre, da det viste seg at han hadde ftt en krll p drenet, som igjen heller skapte MER trykk p lungen. S bar det inn p operasjonsstuen igjen - til samme legen som jeg hadde skjelt ut (han var visst den eneste p vakt); og igjen ignorerte han meg fullstendig, snittet sting og rsket drenet ut av brystet mitt. Han stappet s et nytt ned i lungen min .. Han s p skjermen (som viste lungene mine).. Og s hrte jeg et hyt "FAEN!".. Hvorp kirurgen bare GIKK! Igjen sto 2 stressede sykepleiere og en forvirret pasient (meg).. Det tok sin tid, hvorp det kom inn en ny kirurg som fikset det p 1-2-3... Han var forvrig veldig st og hyggelig.

Har du hrt makan?

Til info: den frste kirurgen meldte jeg inn en klage p.

Etter 2 dager var jeg frisk nok til bli trillet opp i 3. Etasje - og fikk et fantastisk enerom, med fantastisk room service. Betjent av skjnne engler i hvitt..

S her ligger jeg n, p enerom, fullservice - med dren i lungen, dren i buken, kateteter .. Og 75 stifter i magen.

Jeg har ftt masse herlig besk; det beste var se ungene og Morten.

Pappa var innom, og fortalte meg noe som er verdt tenke p:

Den dagen jeg ble operert, var akkurat samme dag som mamma dde - for da 5 r siden..

Tilfeldigheter?

Hm.. Kanskje hun sitter p andre siden og passer p meg?

Det er i hvertfall en deilig tanke ...

Over & Ut

Xoxo C

Og s var det min tur til sloss mot dden..

Tiden er kommet. Det er min "tur" til opereres. Min tur til nesten d .. og s gjenoppst, forhpentligvis kreftfri.

Onsdag ble det klart.

Sykepleieren som ringte meg, var s gledestrlende da hun sa det. Som om jeg hadde vunnet i lotto..

Jeg legges inn tirsdag, og opereres onsdag. "Mt opp i Gyn A3 kl 10:00, og stopp innom labben for blodprver p veien".

N begynner det. Skremmende, men ogs befriende, n nr dette er blitt virkeligheten.

Det er som leve i filmen "Alien"; med et levende beist som vil spise seg ut og ta livet av meg.

Synd jeg ikke har en Stg Ripley til redde meg, s jeg fr se p Ripley som kururgen som skal operere faenskapen ut.

Kanskje jeg m vre min egen Ripley? Vre hun som redder seg selv, overkommer sin frykt og tar livet av (det mentale)beistet?

For merkelig nok, er jeg helt rolig inni meg, og er helt sikker p at dette kommer til g bra. Det er jo uansett en smule ubehagelig tenke p at de skal snitte meg opp og rske ut jvelskapen!

Med tanke p alle de skrekkhistorier, skalte "wake up calls" og "n m du vkne opp og skjnne alvoret" innlegg som jeg blir foret med p nettsider og p kreftforumer, er det mesten merkelig at jeg ikke er blitt psykistrisk pasient i tillegg!

Er jo heller ikke s rart at man tyr til nettet for g informasjon. Leger og sykehuset sier jo ingenting! Man har absolutt nada forholde seg til! Det gr faktisk ikke an.. Og da tyr man i desperasjon til utspekulerte kreftnettsider som skal fortelle en "sannheter" om kreft, og hvilke konspirasjoner leger og de farmasytiske selskapene har seg i mellom. Og at de egentlig er ute etter ta livet av oss.. H?? Det er utrolig hvor mange som har "knukket kreftgten", "case stories om naturlig helbred" "cellegiften tar bevisst livet av deg" osv. Hvem er disse menneskene som skriver og publiserer dette vrlet?

Jeg holder meg n langt unna disse forumene og forholder meg heller til det legene ikke sier noe om: uvissheten.

Det er p hy tid at det kommer et nettsted for kreftpasienter, hvor man forteller nkternt om hva man kan forvente, gir deg informasjon, kostrd, sttte og muligheten til sprre sprsml.

S p tirsdag braker det ls..

Eneste jeg vet, er at det blir en stor og "radikal kirurgi". Det vil si at de skjrer opp hele buken min, og fjerner alt det de kan fjerne. Ta det vekk! Fjern alt sammen!

S jeg stiller i nytt treningsty, med bagen pakket. Her har jeg pakket ny rosa pysjamas (de derre fle sykehuspysjamasene skal ikke jeg ha!), tfler, toalettsaker og laptop full av filmer. Det er jo helt utrolig at et sykehus ikke kan tilby wifi til pasientene sine! Har ogs pakket det nydelige,nye Acne skjerfet jeg har ftt. nsker meg de rosa Uggs'ene, men det fr bli en annen gang.

Jeg er jo forfengelig, og vil ha det pent rundt meg og vre pen i tyet.

Spent er jo bare forbokstaven..

Vi satser p at det gr bra!

Og det M g bra.

Ripley hadde klart det, og da m jeg ogs det.

For Aliens er til for bekjempes, og kreften er min Alien.

Over & Ut for n.

Vi snakkes p andre siden..

Xoxo

N som jeg er ddssyk; blir jeg religis da?

Mange eksistensielle tanker farer gjennom hodet om dagen. Spesielt tanker om spiritualitet og religion. Kommer jeg til bli religis, n som jeg er ddssyk? Er det dette som m til for at det skal skje? Jeg har hrt om mange som finner sjelero og lettelse i religion i tunge stunder.

Hvilken religion skal jeg da velge? Blir jeg automatisk kristen, bare fordi jeg er fdt av etnisk norske foreldre og er dpt i kirken?

Og.. Tror jeg i det hele tatt p ndelige makter? Er det slik at jeg har min(e) personlige hjelpere i en annen sfre, hvis oppgave er hjelpe og lede meg?

Er det virkelig noen p den andre siden? Som i filmen "Ghost"? .. Hvor Patrick Swayzee ser Demi Moore, men hun kan ikke se han?

Mine foreldre har alltid vrt humanetikere, og jeg er oppdratt deretter. Dermed har jeg jo heller aldri hatt noe forhold til de hyere makter eller til hovedpersonene i den store boka. Jeg er dpt (p "oppfordring" fra min bestefar) og er konfirmert (det var vel egentlig mitt ungdomsopprr.. Vet ikke hvem jeg straffet mest..) jeg er ogs gift i kirken (av tradisjonelle grunner) og barna er dpt i kirken (ogs av tradisjonelle rsaker). Noe ndelig over det finnes ikke. Det er bare en vakker tradisjon.

Jeg har virkelig ingen gudstro. Ikke engang om jeg virkelig prver hardt, kommer den til meg. Den er helt favrende og fullstendig fjern for meg. Og det er egentlig helt greit!

Jeg har tro p den menneskelige hjerne og vre selvstendige handlinger, onde som gode. Jeg mener disse er vrt ansvar, ikke Gud/Jesus/Allah/Buddah el.. Gjr vi noe dumt, straffes vi av samfunnet, basert p de regler vi har satt, og m gjre opp for det her. Har ingen tro p at St Peter str ved Perleporten og bestemmer hvem som skal inn. Da hadde i sfall min mor (som "dro i forveien"for 6,5 r siden) ryddet veien for lengst, og (ikke minst) omorganisert og effektivisert hele prosessen.

Det er ikke religion i seg selv jeg kan styre min begristring for, folk m f tro hva de vil. Det er tolkningene jeg misliker. skremme folk til tro, er fryktelig!

true med helvetes porter, flammer og djevler er ondskapsfull, og har ingenting med religion gjre!

Jeg er ogs usikker p spiritualitet. Min logiske tenkning, og ikke minst oppdragelse, er basert p at alt skal bevises. Det ligger bare s sterkt nedankret i meg! Men det er jo en deilig tanke at man skulle ha hjelpere i en annen sfre som passer p meg. Har egentlig alltid synes det spirituelle har vrt spennende, men jeg har mest tro p at det er vi selv som vurderer det vi skal gjre, og agerer deretter.

Vi tar selvstendige valg, basert p "de sm gr" i hodet vrt. Ansvaret for vre handlinger, har vi selv!

Men det er noe vakkert med det at vi har engler som passer p oss. ha noen hjelper en .. Som kan lre oss det vi behver for komme oss videre.. Sukk.. Men jeg fr det bare ikke til stemme!!

Da er det s bra at jeg har s mange venner og bekjente som er religise og ndelig anlagt.

Snn just in case....

En av kundene mine er prest, og hun hadde snakket med "han i 2. Etasje" om meg.. Og "jeg var velkommen inn, selv om jeg ikke er religis selv.. Jammen godt vite! Jeg blir bedt for i alle verdens hjrner p alle verdens religioner. Tenk s heldig jeg er som har alle disse bnnene rettet mot meg! Som min egen cheerleading squad - i en salig blanding av personer med alle religioner som finnes - med et felles ml: at jeg skal bli frisk!

Kanskje det er snt som skal til for g fred p jord?

Xoxo C

Ventetiden er verst!

Det er sant; Ventetiden er absolutt det verste. Usikkerheten.. Det mentale stresset.. Det bare kunne planlegge fra uke til uke, fordi sykehuset opererer kun med ukentlige lister..

Ikke kan du pvirke det heller.

Det er en forferdelig flelse at ens skjebne ligger i systemets hender.

S var det ikke min tur denne uken heller.. De "hyere damer og herrer" har vurdert meg til ikke bre s prekr, og det er jo forsvidt positivt - kanskje?

Jeg ringte atter en gang til poliklinikken, og forhrte meg om operasjonslistene (", er det deg igjen, Lvaas?"), og nei, jeg sto ikke p den, men om jeg kunne ringe tilbake i morgen, siden de ikke hadde ftt del 2 av listen enn.

Meg: "Jeg synes jo det er litt merkelig at da jeg frst kom hit, var det rene Defcom5/slipp-alt-du-har-i-hendene-modus til dette! Det er liksom htt 14 dager!"

RH: "Ja, vi beklager, men her er kapasiteten sprengt. Og med s mye sykdom, faller vi etter.."

S ringte jeg tilbake dagen etter, og sto fremdeles ikke p noen liste.

H? Hvordan gr det an?

Jeg ringte Morten, som sporenstreks ringte opp til RH og forlangte prate med legen jeg hadde vrt hos. Hun var litt brysk i begynnelsen, men siden min mann har en egen evne til bli VELDIG "tydelig" nr det oppstr irriterende hendelser, ble tonen hennes raskt en annen... Hun var enig i at det var merkelig at jeg ikke hadde ftt en operasjonsdato enn, hvorp han ble satt over til pasientkoordinatoren. Hun igjen synes ogs det var merkelig, siden jeg sto oppfrt som innlagt - med mte med en spesialist.. "N skjnner jeg ingenting, alts", sa hun..

Hvordan er dette mulig? Det er jo ikke akkurat videre betryggende for en stakkar som er helt ny i dette systemet!

Kan noen sporenstreks informere "dem-som-har-med-det--gjre", at det ikke gr an holde p slik med mennesker?

Det er jo helt utrolig at man, i et land som er helt avhengig av et offentlig helsesystem, m vente inntil de finner kapasiteten? Hvor mange liv m g tapt i det skjulte med disse forsinkelsene og dette surret? Dessuten har de helt klart glemt det menneskelige aspektet; hp - avslag - surr .. kke til tro, alts!!

Mkkadag!

Trenger srt noe vakkert og morsomt som kan glede meg n alts...

Heldigvis er det en dag i morgen ogs, og den VET jeg blir bra!

Xoxo

CELLEGIFT???... Nei!! Ikke hret mitt!

Jeg er forfengelig. Innrmmer det gladelig; jeg er kanskje mer forfengelig enn de aller fleste. Og kanskje over snittet opptatt av hret mitt.

Har alltid likt hret mitt, ikke ndvendigvis fargen (opprinnelig klassisk, nordisk leverposteifarge), og har vel egentlig ikke sett min naturlige hrfarge siden ca 1983.

Jeg er et barn av 1970-tallet, hvor mamma synes det var "praktisk" for begge oss ungene (min bror og jeg) ha kort hr. Spesielt da vi flyttet til Afrika. Dette hret forble kort, inntil vi sto p en flyplass, og noen kommenterte at mine foreldre hadde "to skjnne gutter"...

Deretter ble hrer spart langt, og forble langt, helt til Prinsesse Diana dukket opp i mediabildet. Hun var jo s fin. S vakker. Og s fin kort frisyre... Jeg grein meg til en frisrtime, og vips .. Klippet hret kort. Det var siste gang hret mitt var kort, og ret var ca 1982. Hret ble spart langt, og har forblitt langt - og blondt.

Sannheten er at jeg aldri har vrt videre vgal med frisyren, har hatt den samme diden 1989.. Men; why change a good thing? Sangene fra musikalen HAIR summer inni hodet mitt...

Hret mitt har jeg som nevnt alltid likt. Det er tykt, glatt men former seg naturlig fint. Har aldri synes jeg var no' spesielt pen, men hret mitt - det likte jeg.

N skal cellegiften ta det bort. Alt det fine, lange hret mitt. Og ikke bare der; vipper, bryn og alt kroppshr! Det er bare helt forferdelig, og jeg blir kvalm sv bare tanken.

Jeg fler meg som Samson, i fortellingen om Samson og Delilah. Samson mister kraften og styrken sin, nr Delilah klippet av han hret mens han sov.

Cellegiften er min Delilah.

"For no' tull! Jeg elsker deg jo med eller uten hr! Har sett deg g gravid, legge p deg 36 kg - 2 ganger - OG sett deg fde 2 unger. Jeg kan love deg at det skal mer til enn litt hr for knekke meg!" Sier min elskede hverdagshelt.

"Ja, men da hadde jeg i hvertfall hr p hodet!" Piper jeg..

Jeg er sikkert overfladisk og teit, men hret mitt er med p definere meg som person; en del av min identitet; representerer min femininitet .. Og skaper mykhet rundt ansiktet.

N blir jeg - bokstavlig talt - helt naken!

Og det skremmer meg nesten mest av alt!

"Tull og spryt", sier du - men det er faktisk ikke deg dette gjelder; det er meg. Alle vet hva en kvinne med bart hode har. Sykdommen kommer mye tydeligere frem; og alle ser litt stakkarslig p deg.

Men jeg fr skaffe meg den feteste parykken som finnes, og bite tennene sammen. For det finnes dessverre ikke noe alternativ. Cellegiften m til.

Jeg kommer heller aldri til g "stolt og bar" med hodet. Det er ikke slik jeg er, og denne mkkasykdommen skal ikke ta fra meg alt! se fin ut og fle meg vel er kjempeviktig for meg, s den parykken skal vre FET!!

Puh! Det er jaggu god terapi in skrive ting ned!

Og s er vi et steg nrmere....

Xoxo C

Eggstokkreft .. Hvorfor akkurat meg?

Litt over en uke siden ble jeg diagnosert med eggstokkreft. For en uke det har vrt! .. En flelsesmessig berg og dalbane, gitt!!

Det som faktisk er spennende, er hvordan den menneskelige hjerne og flelseregister virker; i begynnelsen var jeg i sjokk. S grt jeg. S ble jeg forbannet. N er kampmodus skrudd p!

Egentlig har vel kampmoduset vrt der hele tiden, for da overlegen fortalte meg hva som var i veien, var mitt frste svar: "Jaha! Og hvordan skal vi fikse dette da?"

Mange tanker har flydd gjennom hodet i rakettfart; " Hadde jeg symptomer som jeg ikke kjente?" "Kunne jeg gjort noe for unng dette?" "Er det min egen skyld?" .. Og 1000 andre selvbebreidende tanker og flelser.

For noen av dem som fr eggstokkreft er det ingen symptomer, fr det har gtt alt for langt. Detfor kalles sykdommen "The Silent Killer".

Og hva er da "for langt"?

Jo, bldninger fra livmor (kan ogs misforsts som uregelmessige bldninger, som de aller fleste opplever en gang i mellom), bldninger fra anus (som kan misforss som hemoroider), vann i kroppen (hvem har vel ikke det omtrent 14 dager i mneden..), uregel menstruasjon, hevelser i ankler, treg eller overaktiv mage (hvem har vel ikke det innimellom?), vondt i muskler og ledd .. Alts alle de mer eller mindre "vanlige" kvinnelige, hormonelle plagene..

Men jeg hadde INGEN av dem!

Takk faen for nyrestein, alts!

Hadde det ikke vrt for nyresteinsangrepene og en overaktiv radiolog p Diakonhjemmet, hadde ikke denne dritten blitt oppdaget fr det var gtt for langt!

S jenter; sjekk dere! Ikke bare livmorhalskreftprven; for den har ingenting med eggstokkreft gjre. Nei, det m innvendig ultralyd til for oppdage denne djevelen. Jeg gikk til gynekolog hvert 3. r (som legene anbefaler), har aldri hatt en uregelmessighet av noe slag - men fikk det allikevel. Denne dritten kan vokse opp fra helt fri til grad 3 p 6 mnd, s jeg anbefaler dere g hvert r! G privat - det er verdt den 1000-lappen!

Nei, ingen liker ligge i den anatomisk umulige stolen med et andenebb p innsiden, men det er langt mer ubehagelig ha kreft! Trust me..

S n har kamplysten tatt meg serist! Ikke faen om dette skal knekke meg. Jeg har instruert alle til ikke si "stakkars deg" osv; det skal vre positivitet hele veien. Jeg skal heller ikke falle ned i "stakkars meg" moduset heller. Det skylder jeg meg selv, ungene og Morten. Som en harbarket fan av positiv renkning og disiplin, tenker jeg at nettopp det kommer man langt med.

Selvsagt kommer jeg til g p utallige smeller, og det er lov. Men man kan ikke flytte inn der, og forbli der. Og s m man gi seg selv lov til bli frisk!

Ok, det var dagens innsjekk - og dagens tanker.

Xoxo C

Kreft? ... Jeg?? .. En ny virkelighet rett i trynet!

Fyttihelvete, alts!

Luvet tok en kraftig u-sving, og slo meg rett i trynet! Kreft? Jeg? H? Eggstokkreft med spredning til buken? Hvordan er det mulig? Har jo ikke hatt noen symptomer p at noe er feil, og jeg har jo sjekket meg regelmessig!

S sitter jeg her da, ogs kjent som kreftpasient p Radiumhospitalet. Men akkurat DET skal jeg ha meg frabedt! For den jvelskapen skal ut og vekk! Som min venninne Brita sa;"Be dem rske faenskapen ut, for helvete!"

Og det er mitt mantra.

For heldigvis sa overlegen p Radiumhospitalet at det er kurativt, men det nlir en tff prosess. Det er jeg med p, for det finnes ikke noe alternativ!

Hvordan ble s denne dritten oppdaget?

Jeg fikk et nyresteinsangrep 30/11 i fjor, og ble lagt rett inn p Diakonhjemmet. Ble s skrevet ut igjen dagen etterp, og flte meg fin. Ok, hadde vondt i siden, og flte som om jeg hadde ftt bank innvendig (det hadde jeg forsvidt ftt ogs..). Deretter fikk jeg et nytt anfall uken etter, som varte i ca 2 timer. Jeg l p badegulvet og gispet etter luft. For de som ikke har opplevd nyresteinsangrep, er det vrre enn fde! Har fdt naturlig begge gangene - var peanuts i forhold!

Det rare var jo at jeg gikk hele desember og flte meg ute av form, og tenkte det hadde noe med nyresteinene gjre.

Like over nyttr fikk jeg enda et angrep. Jeg ringte legevakten og fikk beskjed om komme rett ned. kjre selv var vel ikke det lureste jeg gjorde, men den tankenslo meg overhode ikke da!

P Legevakten kom jeg rett forbi ken (nyrestein gir en fri passasje forbi ken..), og det ble tatt blodprver og mlinger. Ble igjen sendt rett opp til Diakonhjemmet, hvor jeg ble lagt inn. Her m jeg bare si at det norske helsevesenet fungerte som bare det! -hjelp er virkelig -hjelp! Dagen etter ble jeg sendt til bde rntgen, ultralyd, vanlig ct, og deretter ct med kontrast, fordi radiologen var ikke fornyd med bildene. Gjett om jeg da fikk meg en overraskelse, nr hun fortalte meg funnene.. "Du har moen store cyster p eggstokken og rundt i buken vi ikke er sikre p hva er, s vi sender saen dun yeblikkelig over til Radiumhospitalet. Men frst stiller du p Ullevll mandag kl 09:00 til videre underskelser."

, ja ..

Sjokk. Iskaldt gikk det nedover ryggen min, akkurat som nr man leser noe skikkelig skummelt! Min mann Morten var sammen med meg, mens ungene var hjemme. Vi s p hverandre, og kunne rett og slett ikke tro det.

Vi reiste rett hjem etter det, for p sykehuset skulle jeg i hvertfall ikke vre!

Mandag morgen kl 09:00, sto jeg p Gynekologisk avdeling p Ullevll Sykehus. Igjen rett inn til blodprver og s videre til spesialist. Rett i stolen og med innvendig ultralyd fant de ulumskhetene. S der l jeg med beina i vret, med 2 spesialister, 1 legestudent og 1 sykepleier som stirret meg rett opp i gapet (hadde jeg lukket opp mynnen, hadde de sett rett igjennom!).

"Har du et romantisk forhold til eggstokkene og livoren din?" Spurte den ene spesialisten. "Nei, ikke no' videre.. De har hjort jobben sin, de.," sa jeg. "Fint! For de skal UT!" sa han.

, ja..

"Desduten er dette utenfor vrt virkefelt, s vi sender alt til Radiumhospitalet i dag. Du blir oppringt av dem om noen dager."

, ja...

Det verste er uvissheten. Men hele tiden har jeg hatt en indre ro og stemme som sa "dette kommer til g bra, Cecilie", og den har jeg fortsatt.

Ventetid er fryktelige greier. Alt som finnes av flelser og tanker farer gjennom hodet; man grter, fr hjertebank og planlegger begravelsen.

S - i forigrs - Fredag 17 januar - var jeg p Radiumhospitalet og snakket med en av overlegene p gyn; Anne Drum og en engel av en sykepleier, svenske Eva.

Diagnose: eggstokkreft med spredning til buken. Sjelden i s ung alder, kommer vanligvis etter menopause. Kurativt, men med veldig tffe mneder foran meg.

Det blir en stor operasjon med fjerning av hele livmor og eggstokker, flekkene de ser i buken og de eventuelle lymfene som er infiserte. Dette vil skje i lpet av en 14 dagers tid. Jeg vil f et serist arr oppover magen (gjr overhode ingenting for meg), m ha 6 celkegiftkurer med 3 ukers mellomrom. Cellegiften pbegynnes etter st operasjonssret er grodd og formen min er bedre.

Dermed blir det ikke bare operasjon, neida - cellegift OG jeg kommer yeblikkelig i overgangsalderen! Det er jo for pokker neste det verste! Det vil si en livslang tilvrelse med hormontilskudd. Ok; s er jeg ferdig med den dritten nr venninnene kommer i det..

Men i helvete! Jeg har jo ingen symptomer p vre syk!

Mitt raskonelle og galgenhumoristiske meg tenkte: 1) Dette fikser vi. 2) S var jeg endelig unik med noe (har jo aldt hatt hull i en tann - eller knappt nok et gnagsr!) 3) Hun kalte meg ung! 4) Nr begynner vi?

20 minutter senere var blodprver tatt, EKG utfrt og jeg var satt opp til biopsi kl 14:00.

Jeg ringte Morten, som jobbet hjemmefra. Han var der p 5 minutter. Vi er heldige, fra stuen vr ser vi rett ned p Radiumhospitalet. Dvs vi kan g p 30 min elker kjre p 5. Han er i mild sjokk. Vi gr med oss ca 30 % av det sykepleier Lena sier. Men mitt rasjonelle jeg ser ingen annen lsning enn bli frisk.

S mtte jeg til biopsi, men ikke fr kl 14:00. Vi kjrte Morten hjem, for hva gjorde jeg? Jo alle jenters terapi: Retail Therapy! Jeg dro p CC Vest og handlet nytt treningsty til ha p sykehuset. Ikke snakk om at jeg skulle se ut som en dass nr jeg ligger der, nei!

S n er jeg eier av ny treningstights og fleecetop. Jeg s noen korte rosa UGGS jeg virkelig nsker meg, men synes de var for dyre. Men de nsker jeg meg veldig..

Kl 14:00 kjrte Morten meg ned p sykehuset igjen, hvor jeg ble henvist til rntgenavdelingen.

En biopsi er ikke gy. Det er ekkelt og ubehagelig; de lokaliserer cysten med ultralyd, lokalbedver omrdet og stikker en satans lang spryte gjennom buken og inn i cysten for ta prve. Egentlig er jeg litt fasinert, men det er ogs litt ekkelt. Og duste-meg mtte selvsagt komme med en dustekommentar: "hper det ikke er for mye spekk der, slik at du kommer gjennom,da!" H? Hvorfor sa jeg det? Og den ste radiologen, som som helt klart var vant til bannende, dustete tullinger som meg hver dag, sa stt:"nei, vet du, her var det ikke s mye spekk - vrre komme igjennom musklene!" HAAAAA! Frste gang jeg har blitt beskylt for ha mer muskler enn spekk p magen, gitt.. Men stt av henne si det, da..

Deretter mtte jeg ligge p et rom, enerom med tv og utmerket service fra de ste englene i hvite drakter, i 2 timer for minimere bldningsfaren etterbiopdien. Hadde ingen problem med hverken blodtrykk eller bldninger, og jeg fikk oppdatert meg p gamle episoder av Friends..

Morten hentet meg kl 17:30, hvorp han i mellomtiden hadde ingormert familie ig snakket med ungene. Til Kosefine fortalte vi som det var. Hun er 13,5 og er moden. Henrik er 10, og en svrt flsom gutt. Josefine var mest opptatt av om jeg hadde vondt, og om jeg kom til overleve. "Ok,bra!" Svarte hun, mens Henrik var kjemperedd, grt og var veldig ulykkelig. Til han sa vi "at mamma er alvorlig syk n, men blir frisk om en stund." K-ordet brukte vi ikke, da han - som alle barn - er kjemperedd for det ordet.

Han har det bedre n. Vi informerte foreldrene til vennene hans, og ba gutta ta litt ekstra vare p han. Josefine fortalte det til venninnene sine selv, og fikk god sttte av de ste jentene. Vi skal informere skolen i morgen.

Jeg er fremdeles i full jobb. M det. Driver egen klinikk innen hrfjerning, hud osv.. Og dette er en stor og viktig del av livet mitt. Har alltid vrt det, er jo livsstilen min, det! Fler jeg m holde p det som er normalt, og det som ufarliggjr situasjonen.

S n sitter vi her da.

Pappa sa: "Dette m du blogge om, Cecilie! Hjelpe andre jenter i samme situasjon. Bruk stemmen din!"

Og det er nettopp det jeg vil prve p. Kanskje ikke daglige oppdateringer, men s ofte jeg klarer.

Hper du flger med denne prosessen og reisen ...

Xoxo C

Hvordan lever man med kreft?

"Du har kreft!"

Det er litt av en beskjed f. Hele livet raser sammen. Luften gr rett ut av deg. Du blir kvalm og svimmel. Livet ditt passerer i revy. Begravelsen har du i lpet av 5 minutter helt klar.

Dette var meg for nesten 2 r siden.

Jeg er her i beste velgende enn. OK, jeg str midt oppi et tilbakefall og er godt i gang med ny cellegiftkur, men jeg er fortsatt her!

Jeg begynte en blogg da jeg fikk diagnosen, og fikk skrevet sykdommen "ut" ganske tidlig. Alt de jeg var redd for, flelser om livet, utseende, hrtap, mangel p sosial omgang, samlivet med mannen min - alt fikk jeg skrevet ut om. Og flte meg mye bedre med en gang. For det handler om erkjenne de flelser og tanker man har - og f utlp for dem. Det er bloggen for meg. Selvsagt er det stadig nye ting som dukker opp, og da skriver jeg dem ut. Dette er min terapi.

Ukentlig fr jeg mail fra kvinner som lever med kreft, som likte likte det jeg skrev. De flte at det jeg skrev var en befrielse lese, for det var akkurat det de flte ogs! Flere hadde ogs vist innleggene mine til mennene sine og fortalt dem at "det er akkurat dette jeg fler, men jeg klarer ikke f ordene frem!" Snt gjr meg glad! Da er det ogs en videre mening med dette.

Jeg ble anbefalt sende inn et manus med grunnlag i bloggen, men fikk raskt avslag om at "kvinnekreft er ikke videre interessant for oss".. Synes jo dette var dristige kommentarer komme med, i og med at 1 av 3 fr kreft, 1 av ca 10 fr brystkreft og 1 av ca 30 fr livmorhalskreft og en av 70 fr eggstokkreft. S man kan konkludere med at kvinner med kreft selger ikke i Norge. Og i hverall ikke bker om kvinner med kreft; som tar tak i situasjonen og nsker dele denne kunnskapen man har lrt p veien...

I tillegg fr jeg hele tiden hre at jeg "ser jo ikke ut som en med kreft!". Jeg ser alts alt for frisk ut. Heldigvis for det. Jeg spiser og lever veldig sunt, og holder en positiv innstilling til ting som kommer. Bevegelse og aktivitet er kjempeviktig for meg. Dessuten m man opparbeide seg en seris dose galgenhumor, i tillegg til vre utstyrt med en oversnittet dose generell humor. Det hjelper os vre sta og ikke minst vre tydelig.

Det ble veldig mye blest rundt et innlegg jeg skrev ifjor, vedr mine erfaringer med helsevesenet utenom Radiumhospitalet. Da fotografene fra bde VG og Aftenposten kom, fikk jeg beskjed om at jeg s for frisk ut, og "om jeg ikke kunne se litt sykere ut"...

Jeg ser p sykdommen som en drlig pokerhnd, og den m jeg spille ut p best mulig mte..

Den andre bloggen min - www.nordicpath.blogg.no har utviklet seg til noe annet; den har blitt en mer internasjonal livsstil, mote og skjnnhetsblogg for kvinner over 40. Jeg nsker skille mellom "snrr og barter", og har derfor laget denne bloggen - med 100 % fokus p kreftsykdommen. Her fr du min historie fra begynnelsen av og frem til n. Dessuten kommer det innlegg om diverse livsstilssaker vi som lever med kreft har mer enn godt av.

Hper du liker den, flger den og anbefaler den til dem du kjenner som du mener kan ha nytte av den.

Dette er den boken ingen ville publisere...



Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller frste innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget fr.

Trenger du litt starthjelp finner du vre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vr engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
nsker du gjre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjr det lettere finne innlegg om akkurat det temaet du sker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vrt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkr for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

N som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vr dog oppmerksom p at det alltid m vre minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Nr du skal logge inn neste gang kan du gjre det fra vr forside p http://blogg.no/.

 

Vi hper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkr | om oss | kontakt oss | infobloggen