Hverdagen rett i trynet .. igjen..

En fantastisk sommerferie er over.

 

Denne sommeren har vært fylt med mange spennende aktiviteter, besøk og reiser.

 

Det har vært viktig for meg, fordi nå begynner hardkjøret igjen.

 

Jeg har fått tilbakefall av kreften.

 

Egentlig et forventet tilbakefall, men likevel helt for jævlig når det blir bekreftet.

 

Og jeg som er i så god form - er jo helt symptomfri! Hadde det ikke vært for CA125 min som er blitt høyere og at CT'n påviser små kreftfelter, hadde ingen trodd jeg var syk. Alle andre prøver viser gode tall - har ikke en gang forhøyet senkning! Dette er det skumle med spesielt eggstokkreften.. (Les om symptomer etc i et tidligere innlegg i arkivet mitt)

 

Eggstokkreft er en kreftform med 80% sjanse for tilbakefall.

Og nå defineres det som en kronisk sykdom.

Det betyr at jeg kommer til å ha dette hele livet.

 

Det er egentlig helt greit å forholde seg til dette nå. Selv om jeg selvsagt helst skulle vært forruten.

 

Nå er det nå en gang ikke slik.

Dette må jeg leve med.

 

Så jeg begynner på ny cellegiftkur på førstkommende tirsdag.

Da blir det månedlige turer til Radiumhospitalet - i 4. Etasje - Infusjonsavdelingen. Tilbake til de skjønne sykepleierne der. De fortjener medalje (og helt klart en lønnsøkning!) for deres omsorg og pleie av oss "besøkende".

 

Jeg er ikke redd eller engstelig for den nye kuren. Det er mest en "tidtrøyte" - tid jeg gjerne skulle brukt på noe annet.

Men det finnes dessverre ikke noe alternativ..

 

Jeg kjenner jo til forløpet... Og forhåpentligvis utarter det seg på samme vis denne gangen..

Høy som et hus og effektiv som en Duracellkanin de første dagene (pga all kortisonen man får), ca dag 3 "kræsjer " jeg, våkner opp dag 7 og er i form igjen..

 

Heldigvis mister jeg ikke håret på denne kuren. Det er faktisk det beste med dette! For vi vet jo at de fleste kvinner uten hår, blir stigmatisert som "kreftpasienter" og det vil jeg ikke!

Nå er jeg syk - men det synes ikke.

Det er lettere å leve med.

 

Min jobb fremover, er å holde immunforsvaret oppe og holde meg frisk.

 

Jeg er heldig.

Jeg har familien min og venner som er der 100%. De er mine støttespillere.

 

Det blir seks tøffe måneder fremover.

 

Men kroppen er sterk og hodet er motivert.

 

Så vi klarer det denne gangen også.

 

 

 

 

 

Det er lov å være syk!

"Uff, jeg føler meg skikkelig dårlig. Tror jeg får influensa.. Men jeg skal jo ikke klage; ikke i forhold til det du har vært/går igjennom! Mitt er jo bare bagateller!"

 

Hørt den før?

 

Som syk er dette noe vi hører av "alle" når de selv forteller hvordan de har det, og plutselig kommer på at de snakker med deg .. Deg som er syk, har vært syk eller lever med en alvorlig sykdom.

De må liksom unnskylde sin egen sykdom og problemer i nærheten av deg.

 

Ikke gjør det!

 

Fortell at du er syk; ryggen knirker, har vondt i hodet, høysnuen er på sitt verste, snørra renner og du lå over dobøtta igår kveld. Fortell meg at dusten dumpa deg, jobben er dritt, ungene klager, du er blitt for feit osv..

 

Ikke unnskyld eller bagatelliser dine egne ondter og problemer.

 

Det får ikke meg til å føle meg bedre; faktisk føler jeg meg verre. Jeg trenger ikke å bli satt på sykdoms- og problem pidestallen

Jeg vil nemlig være som deg.

 

Mitt håp og drøm er å leve som "normalt", og det inkluderer også å høre om dine sykdommer og problemer.

 

Det får meg til å føle meg vanlig, og den følelsen liker jeg.

Jeg vil at du skal behandle meg som før; en du krever og forventer noe av.

En du vil klage til når du er syk.

En du vil fortelle dine sorger og gleder til.

En du tror kan takle dine utfordringer i tillegg til sine egne.

En du kan gråte og også le hystetisk med.

En du kan feste og fjåse med.

 

For din sykdom og ditt liv - gleder og sorger - er like viktig som mine.

 

Jeg er fortsatt meg.

 

Radiumhospitalet Blues...

Ventetiden er definetivt verst.

 

Det å konstant bli minnet på om at kreften kanskje er kommet tilbake og/eller har spredd seg, er helt forferdelig.

 

Allerede i Granfosstunnelen kommer kvalmen.. Den ekle følelsen.. Ved avkjørselen til Bestum, til venstre forbi Shellstasjonen og så videre under motorveien, før rundkjøringen opp til parkeringen på Radiumhospitalet .. Da er hjernen min gått i svart..

 

I en hel uke - helt siden ct'n - har denne følelsen kommet krypende.. Og jeg har konstant forsøkt å dempe den, undergrave den, bagatellisere den.. Men det går virkelig ikke.

Uansett hvor mange ganger jeg har vært på kontroll det siste året, blir det aldri bedre! Mellom hver kontroll er alt i skjønneste orden, men med en gang datoen nærmer seg, begynner det.

Jeg forbanner meg selv for å være en pingle, men så kommer jeg raskt på at Nei, jeg er ingen pingle!

Jeg har da for faen overlevd kreft!

Vært igjennom cellegift!

Lever med alle bivirkningene!

Og frykten med å måtte gå til kontroll 2. Hver måned er høyst virkelig.

 

 

Jeg stopper alltid innom Narvesen i 1. Etg for å kjøpe en kaffe. Det er alltid et smil å få der..

 

Heisturen opp i 3. Etasje er grufull.

Beina skjelver som aspeløv og er blytunge.

Lukten av anti bac slår imot meg når jeg går ut av heisen, og spyttet i munnen min blir syrlig og kvalmende på et blunk.

 

Med tunge skritt går jeg inn i det sterile og fullstendig usjarmerende venterommet.

 

Klokken tikker ..

Snart er det min tur til å få "dommen".

Aldri har klokka gått tregere.

Magen er i opprør.

Jeg går på do 3 ganger på 15 minutter.

 

Tanken slår meg:

Er det bare meg som har det slik? Blir det noen gang bedre?

 

Vet ikke...

 

Kreftmamma`n..

Januar 2015

 

"Å ja! Du er Kreftmamma'n, du!"

Sa en av mamma'ene i den nye klassen til min sønn.

Vi flyttet før jul, og ungene begynte på nye skoler.

Dette har for såvidt gått knirkefritt; skolene har fått beskjed om sykdommen og status - og det har egentlig ikke vært noe mer å si om det..

 

Før nå..

 

På de tidligere, respektive skolene til ungene, kjente vi foreldrene til venner og klassekamerater - før kreft - under kreft - og etter kreft.

Det var helt greit, og alle var flnke med å følge opp og støtte ungene.

 

Da var jeg kjent som "Cecilie - mamma"n til.."

 

Så flyttet vi..

 

Og nå er jeg "Kreftmamma'n".

 

Men det er helt greit - og faktisk veldig beskrivende!

For jeg ER jo "Kreftmamma'n"!

Jeg er jo mamma'n som var frisk - som var med på alle utflukter, kamper, foreldremøter, opplevelser - men som ble syk - og måtte ta en pause i alle aktivitetene.

 

Jeg er mamma'n som måtte slutte å jobbe for å konsentrere seg om å bli frisk.

 

Jeg er mamma'n som lå over doskålen og kastet opp, mistet håret, var konstant sliten og trøtt, mistet følelsen i hender og føtter, tålte lys dårligere, husket ikke at det var tur til museet osv..

 

Men jeg var også mamma'n som prøvde å stille på kamp i "de gode ukene"; prøvde å delta på foreldremøte når man klarte det, handle, gå på kino og konsert, leve - og være 100% tilstede...

 

Og nå er jeg mamma'n som prøver å bygge seg opp igjen etter alvorlig sykdom..

 

En sykdom som egentlig aldri forsvinner.

 

En sykdom man må sloss med nebb og klør for å holde i sjakk.

 

Så - ja - jeg er "Kreftmamma'n"!

 

Det er den perfekte beskrivelsen av meg.

 

Jeg er en mamma - som lever med kreft.

 

Xoxo

Cecilie

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kunsten å tenke negativt..

Desember 2014

 

Kreft kan også være en positiv ting. 

Hvordan kan jeg si noe slikt?

Ikke det at livet mitt ikke var bra før diagnosen; jeg er jo tross alt gift med en fantastisk fyr, har to over gjennomsnittet deilige unger, en herlig og kjærlig storfamilie og venner - og en jobb jeg elsket!

Men, jeg var som de fleste andre...

Levde for morgendagen og det som lå langt fremme, bekymret meg over småting og detaljer - og var langt mer navlebeskuende.

Etter å ha fått en kreftdiagnose, vært operert, gått gjennom cellegiftkur, blitt kreftfri og så oppleve følelsen av  paranoia  før "dommen" på  hver 3 måneders sjekk, har jeg lært meg å sette mer pris på livet. Sette pris på dagen idag.

Kanskje en klisje .. men sann.

For det er noe rart med det ukjente - og fremtiden for en kreftpasient er alltid usikker.

Selv om du er kreftfri nå, så ligger alltid det mørke smuget vi må gå igjennom ca hver 3-6 måned, hvor monsteret plutselig kan angripe helt overraskende..

 

Så hvordan lever man med det?

Etter at jeg ble diagnosert med eggstokkreft ifjor, saumfarte jeg nettet om informasjon og støttegrupper for denne diagnosen. 

Det viste seg å være vanskelig, da det;

1) Ikke fantes forum eller nettsider for kvinner med eggstokkreft.

2) Dette er ansett som en "gammeldame sykdom", og jeg fikk beskjed om at jeg var "sjelden". (I ettertid har jeg skjønt at vi er mange som er sjeldne..)

3) All informasjon rundt sykdommen var så negativ og destruktiv, at det var bedre å ikke lese videre..

 

Tilslutt fant jeg en amerikansk Facebookgruppe for kvinner med eggstokkreft.

Endelig - kvinner med samme diagnose som meg selv!

Uansett hva i nordboere måtte mene om amerikanere, er disse utrolig åpne, inkluderende og positive.

De heier på og støtter hverandre - ubetinget!

Det er utelukkende gode ord, positivitet og støtte å få, men er også et sted hvor man kan gråte, klage, utlevere seg selv osv... og bli glad og lettet etter å ha "snakket" med disse damene som kaller deg for "honey" og kommer med akkurat de trøstende ord du trenger.

Vi vikinger har en egen evne til å perfeksjonere "kunsten å tenke negativt".

Dette er absolutt ikke noe man trenger når man har fått en kreftdiagnose.

Vi tror vi er veldig opptatte av at ting skal være "ekte" og "ærlige", men egentlig er vi da på vei ned i en nedadgående spiral av depresjon og angst.

Statistikk viser at kreftpasienter her i Norden sliter enormt med dette. 

Det er da viktig at vi finner støttepersoner, grupper og nettsider som kan løfte oss opp igjen.

 

Men det behøver ikke være slik. Vi kan stoppe denne negative syklusen selv - før den tar overhånd.

Det første vi må lære oss til, er å slutte å si:

- "Hva var det jeg sa?" For sa du virkelig det?.. er du sannsynt?

-"Hvorfor meg?" Dette finner du sannsynligvis aldri ut av.

-"Stakkars, stakkars meg!" Hvorfor synes du synd på deg selv? Benytt heller sjansen til å rydde opp i alt du har av mental bagasje, oppsamlet støv og skitt..

- "Alt jeg ikke fikk gjort!" Du er ikke død ennå - så gjør det du virkelig har lyst til, og dropp den typiske Gerhardsenaktige erkenorske, trygghetssøkende innstillingen. 

 

Vi behøver å leke Pollyannas "Være-glad-leken", hvor vi visualiserer et lykkelig og gledelig liv.

Ok, så er det kanskje ikke sikkert at livet vårt blir like langt som andres, men da er det desto viktigere å fylle det med de tingene du virkelig bryr deg om - og har lyst til å gjøre.

Dessuten er det ikke sikkert at kreftsykdommen tar livet av deg - medisinske fremskritt gjøres hver dag!

Sjansen for at du blir en gammel dame eller mann er der! 

 

For når du som kreftrammet viser andre at du ikke er lidende, deprimert og angstfylt - men takler livet, cellegift og senskader - viser du at; 

1)Det lar seg gjøre å leve et tilnærmet normalt liv - med visse hensyn som må tas.

2) Det går an å jobbe - tilpass jobben etter dine behov. Lediggang ødelegger psyken!

3) Klarer du ikke å jobbe - gjør noe annet meningsfylt!

4) Det sosiale må nødvendigvis ikke dø ut

5) Det er lov å le, tulle og spøke

 

Dette gjør stigma rundt sykdommen mye lettere for andre å håndtere. 

For - ja - du har et ansvar for verden rundt deg, selv om du er blitt kreftsyk!

Du kan ikke forvente at alle skal gå på tærne rundt deg - og at alle skal gjøre alt for deg!

Fiks det du kan selv!

 

Jeg VET at eggstokkreft har dårlige odds!

Jeg VET at cellegift er no`dritt!

Jeg VET om alle senvirkningene!

 

Men gir dette meg lov til å synes synd på meg selv for det?

Det finnes et uttrykk som sier: "Det er lov å synes synd på seg selv. Man kan dvele med det en stund, men man må ikke flytte inn og forbli der!"

For hva oppnår vi med å synes synd på oss selv og være "virkelighetsrelaterte"?

Absolutt ingenting!

De amerikanske damene mine er ubetinget positive, og cheerleding får plutselig en ny betydning!

Derfor har to av oss startet en Facebookside for "Oss som har eller har hatt eggstokkreft." - og her følger vi samme regler som på det amerikanske forumet. Og hvilke fantastiske damer vi har der! Positive, hjelpsomme og skjønne damer som alle er i samme situasjon. Herlig!

Å bygge seg selv opp og samtidig hjelpe andre med det samme, er noe av det viktigste vi gjør. 

Å vise våre kjære at vi fortsatt er her - og har faktisk tenkt å bli her en god stund til - er det aller viktigste!

Og da må vi droppe "Kunsten å tenke negativt"....

 

 xoxoC

 

"Dropp cellegiften og bli frisk!"

Rolig, rolig..

Selvsagt mener jeg ikke det!

Jeg ville aldri drømme om å råde en syk person til å droppe anbefalt medisinsk behandling.

Ville heller aldri presse min overbevisning på noen andre - og i hvert fall ikke på syke mennesker og/eller deres familie.

Men det er det flere som  føler er helt nødvendig...

  Jeg har mottat mange mails med de mest fantastiske kreftløsninger som finnes. Det råder også flere teorier for hva som egentlig er årsaken til at visse får kreft, og disse  folkene er ikke sene om å fortelle meg... 

"Du har selv skylden for at du fikk kreft!"

Jasså...

Ja, fordi jeg "må ha vært svært negativ/ lite villig til å endre mitt negative mønster/ulykkelig/stresset osv".

Greit, man har opplevd en del negative ting gjennom livet, men jeg synes at jeg i det store og det hele har alltid vært en positiv person.

Jeg anser meg selv også som en løsningsorientert  -  og villig til å løse og endre eventuelle konflikter eller negative mønstre i livet.

Ikke er jeg spesielt innesluttet heller.

Så at man skal kunne kurere seg selv - eller i det hele tatt unngå kreft med positiv tankegang alene - er dessverre ikke en virkelighet.

Så jeg tror vi kan eliminere vekk den løsningen...

 

"Du fikk kreft fordi du ikke tror på Gud og Jesus!"

Jasså...

Ja, fordi det er Guds straff at jeg fikk kreft.

Jeg er overhode ikke religiøs. Det betyr at jeg hverken tror på Gud, Jesus, Jehova, Allah, engler eller andre guder.

Ikke er jeg  "gudfryktig" heller.

Etter min forståelse, skal Gud være en mild og god Gud - som har porten åpen for alle - "Gjør porten høy og vid".

Så da burde det egentlig være plass til sånne som meg også..

Jeg har aldri vært religiøs og finner heller ingenting innen religion som snakker til meg.

Så at en "barmhjertig Gud" skal ha gitt meg kreft - som straff - fordi jeg ikke tror er over middels usannsynlig...

Vel, det er da enda en sterkere grunn for meg til å ikke tro!

Så vi kan vel eliminere vekk den løsningen....

 

"Cellegift dreper deg!"

Jasså..

Dette er min personlige favoritt, og en av teoriene som gjør meg mest sinna.

Når man først blir syk, gjør man alt for å få informasjon om den sykdommen man har.

Hva gjør man?

Jo, man Googler... for Google er et lett tilgjengelig og informativt medium hvor man stort sett finner svar på det meste.  

Svarene man får er ikke alltid like heldige, men man gjør jo nettopp dette, fordi legene er særdeles sparsomme med informasjonen de gir deg.

Du sitter jo der med minst 100 spørsmål som du ikke fikk stilt!

Og legene er diffuse i sine svar!

På Google kommer side opp og side ned om hvor farlig Chemo er, og hvor raskt den vil drepe deg.

Denne informasjonen får man også tilsendt på mail fra personer som også har lest disse sidene, og er helt overbeviste om at det stemmer.

Og selvsagt blir du bekymret..

Flere dropper da chemo, og velger å kjøre en "naturlig tilfriskning".

Ikke gjør det!

For nettopp det dreper deg!

Ja, chemo er gift de sprøyter inn i deg for å ta knekken på kreftcellene (beviselig gjør det det!) - men den tar også knekken på de friske cellene.

 Dette er det kraftigste argumentet til anti-chemo gjengen.

Jeg luftet denne teorien for kreftlegene på Radiumhospitalet, og fått svar:

 Fordelen med chemo er at 1) ja, den tar knekken på kreftceller (dog dessverre ikke chemo-resistente krefttyper) og dessverre også vanlige, friske celler 2) Vanlige, friske celler dannes (hurra!) - dette er grunnen man bruker chemo - den dreper syke celler for godt - mens kroppens friske celler dannes på nytt - det er derfor vi mennesker lever i mer enn 1 celledeling... 3)Noen krettyper responderer dårlig på chemo, og lar seg ikke kurere - men det er uansett verdt forsøket!  4)Dette fordi chemo`n har livsforlengende virkninger - det betyr at man kanskje ikke blir frisk, men man lever lenger og har bedre livskvalitet  5)Ja, chemo er no` dritt; gjør at man blir syk, trøtt, gir bivirkninger osv.. men hvis valget ditt var å dø raskt eller fortsatt leve - hva velger du?

Det finnes et uttall chemotyper, og dessverre er dette den eneste medisinsk dokumenterbare løsningen pr i dag 

Og da må man forholde seg til absolutter (som legene sier..) og tro at legene ikke er ute etter å drepe deg.

Så vi kan vel eliminere vekk den løsningen....

 

 

"Big Pharma/farmasøytiske firmaer er kun ute etter å tjene penger - og lurer alle!"

Jasså..

Selvsagt tjener de massevis av penger på salg av medisiner, men jeg er av den tro at disse farmasøytiske firmaene i utgangspunktet ikke er en gjeng seriemordere. 

At de faktisk ønsker å finne medisiner som kan hjelpe og kurere sykdom.

Og at den medisinen de produserer er ment til å gjøre oss bedre og forhåpentligvis friske.

Så ikke dra "vaksine-kortet" for meg.. for jeg har faktisk vaksinert mine unger, og tror helt og holdent på vaksinasjonsprogrammet - selv om kanskje svineinfluensavaksinen var litt hastverksarbeid.

Hadde det ikke vært for forskning og medisiner, ville mange flere lett kurerbare sykdommer florert og tatt livet av folk.

Så vi kan vel eliminere vekk den løsningen....

 

"Du kan kurere kreft naturlig!"

Jasså...

For en deilig tanke!

Og det er sikkert i god mening at folk forteller meg dette.

At kosthold og kosttilskudd skal kurerer kreft alene, har jeg dessverre liten tro på.

Hver krefttype og form er forskjellig - og opprinnelse og årsak varierer fra menneske til menneske.

Men - at kosthold og kosttilskudd skal brukes som et supplement til medisinsk behandling har jeg tror jeg på - og følger selv.

Juicing, Raw Food, Vegan, kutte sukker og daffe karbohydrater osv.. er kjempeflotte HELSE tiltak - men det KURERER ikke kreft!

Det kan sikkert forebygge sykdom - men om det kan forebygge kreft - vet man ikke.

Å bruke det som aktiv bekjempelse av kreft - alene - er dessverre utopi - og ikke en realitet.

Ikke kan man kurere kreft med tarotkort, krystaller, healing, yoga, akupunktur, håndspålegging, spirit guides, shamanisme og andre alternative løsninger heller.

Men - å bruke det som et supplement til medisinsk behandling må man gjerne gjøre - men ikke som KURATIV behandling

Tro kan flytte fjell - men kreftceller lever og næres (dessverre) ikke av tro.

 

Så hva vil jeg med dette innlegget?

Jo, SLUTT Å PRAKKE PÅ OG KOMME MED ALTERNATIVE LØSNINGER TIL EN SYK PERSON!

En syk person er desperat, og lar seg lett påvirke.

Syke mennesker tyr til alle løsninger som finnes for å bli friske - og det skal man ikke utnytte!

Det er helt uhørt og dårlig folkeskikk å kontakte fremmede mennesker og fortelle dem hvorfor de er blitt syke!

Hvem er du til å komme med absolutter om et annet menneske?

Hvorfor må du utnytte situasjonen og direkte plage folk gjentatte ganger med dine overbevisninger?

Det er du som overtaler syke personer til å velge andre løsninger som er drapsmannen/kvinnen!

Hvis en syk person kommer til deg for hjelp - ikke kom med all din overbevisning og "hjelp" - fortell henne/han at de må fortsette sin anbefalte medisinske behandling.

Er du profesjonell, støtter du den medisinske behandlingen, og anbefaler støtte ting/produkter/behandlinger som man vet ikke ødelegger det medisinske! 

Er du ikke profesjonell - så hold kjeft - og hold tankene, informasjonen, mailene, telefonsamtalene, produktene, overbevisningen og religionen din for deg selv!

Ikke plag syke mennesker og deres familie!

Hold kjeft og hold deg unna!

Ferdig snakket!

 

 

 

 

 

 

 

En blekt blondines bekjennelser

 November 2014

 

Jeg har alltid vært opptatt av utseende.

Spesielt mitt eget.

Mamma var hudterapeut og drev hudklinikk; hun var opptatt av utseende og helse - leste glossy magasiner, gikk med Hermes skjerf og hadde Gucci vesker, sko og belter lenge før det ble hipt i Norge.

Hun var i tillegg en aktiv feminist; hun var opptatt av at jenter og gutter skulle ha like forutsetninger.

Hjemme hos oss var det aldri noe som het jentefarger og guttefarger; ikke det at vi hadde så mange valgmuligheter; dette var det glade 70-tallet; så fargene var rødt, blått, grønt, gult og oransje..

Men jeg fikk aldri rød lue - min bror og jeg fikk begge blå - for "det er ingenting som heter jentefarger".

Pappa var ofte den som kom hjem først, så hjemme hos oss var det vanlig at pappa lagde middag og vasket klær. 

Dette var helt vanlig for meg.

Han var også helt tydelig på at "bruk hode - skjønnheten forsvinner!" og at jenter og gutter kunne og skulle gjøre de samme tingene.

Ikke fikk jeg Barbie dukke heller.

Jeg fikk den mer politisk korrekte Cindy-dukken som var mer "riktig proporsjonert".

Vi leste Roald Dahl og samtlige bøker Bokklubbens Barn sendte hjem til oss.

Da jeg begynte på ungdomskolen i 1983, var det to saker som var hyperaktuelle; "Si nei til hasj"-aksjonen og "selvbestemt abort" (hvor Ludvik Nessa og Børre Knudsen ropte og brølte på sitt høyeste). Jeg glemmer aldri kristendomslæreren vår (en over middels fanatisk kristen mann) som prøvde å påvirke oss med sine meninger om nettopp retten til selvstendig abort. Selvsagt gikk jeg hjem og fortalte mamma om det - og gjett hvem som sto sporenstreks på rektors kontor og fortalte sin hjertens mening!! Mamma var klokkeklar i sine meninger og standpunkt ( ingen var for øvrig noen gang i tvil om hva hun mente om noe - hun var en meget "tydelig" kvinne) og påvirket og inspirerte meg til å være tro mot det jeg trodde på. Dette igjen gjorde at jeg ble en meget bestemt og tydelig ung dame.

Jeg var helt klar i min overbevisning om alt jeg synes var viktig.

Og mine foreldre sto på siden og heiet...

Allikevel var jeg super usikker.

Usikker på utseende mitt; Jeg var mye høyere enn alle, og - i egne øyne - forferdelig stygg.

Håret var feil, nesen var feil, kroppen var feil, jeg var tjukk, feit og grusom,  høyden var feil, munnen var feil - nei, det kom aldri til å bli noen kjæreste på meg..

Men jeg utviklet aldri noen spiseforstyrrelser, drev med selvskading, drakk for å glemme, prøvde dop eller noe sånt.

Hadde jo lest om sånne ting i Det Nye, men jeg hadde (og har) alt for god fantasi til å gjøre det..

Den velutviklete fantasien min var vel delaktig i at jeg ikke gjorde alle disse tingene; for eksempel da jeg hadde lest boken og sett filmen "Å være ung er for jævlig" og var overbevist om at hvis jeg så mye som hørte på David Bowie kom jeg til å ende på Reperbahn.. dette fordi hovedpersonen i boken - Christiane F - satte sitt første heroinskudd på Bowie-konsert.... Det samme med boken "Kjør meg til Slottsparken" og "Skyskraperengler" (natt til 1. mai ble aldri det samme etter å ha lest den..)

Dessuten hadde jeg fått klar beskjed hjemmefra om at slike ting gjør man bare ikke!

Og da gjorde jeg ikke det....

 

Men den indre kampen om utseende mitt var der konstant, selv om jeg utad viste det motsatte (tror jeg..).

Å se seg i speilet var redselsfullt - for hun derre stygge, feite, høye osv.. jeg så i speilet, måtte bli: lavere, penere, tynnere osv.. for å bli lykkelig.

Bekreftelsen fra det andre kjønn kom etter hvert ..

Hver gang noen viste interesse var jeg like overrasket og sjokkert over at noen likte meg.

For stemmen inni meg fortalte meg at jeg aldri kom til å bli pen nok, tynn nok, lav nok ..eller noe annet negativt jeg kunne komme på i slengen.

 

Så spoler vi frem til januar 2014.

Livet har gått sin gang; jeg er gift med mitt livs kjærlighet, har 2 fantastiske barn, har jobbet med det jeg vil osv.. har opplevd fantastiske og mindre fantastiske ting .. men hele tiden har bildet jeg ser i speilet vært en sann fiende.

 

"Du har kreft" sa legen.

Kreft = død ....

Det var det jeg trodde.

I løpet av 15 sekunder ble livet endret.

Og i løpet av de samme 15 sekundene endres mitt syn på meg selv.

Plutselig var det ikke så fryktelig viktig med hvor høy jeg var, hvor tjukk og feit jeg var, hvor store puppene var, hvor stygg jeg var osv...

Det var øyeblikkelig viktigere å leve.

Uansett.

I perioden fra januar frem til nå, har min kropp gått igjennom ting som kan skremme vannet av de fleste.

Det er nå uvesentlig hvor høy jeg er, hvor tjukk og feit jeg er, hvor store puppene mine er, hvor stygg jeg er osv..

 

Jeg har kommet frem til et par ting:

1) Høyden er det lite å gjøre med.

2) Jeg er faktisk normalvektig.

3) Jeg ser normal ut, og trollet jeg så i speilet er ikke der lenger.

4) Håret er mindre viktig enn jeg trodde, men det gleder meg hemningsløst å se at det vokser! 

5) Kroppen min har produsert og vært hotell for 2 babyer - og det er en fantastisk følelse.

6) Puppene: 1) Jeg har dem fortsatt!  og 2) De har vært foringsstasjon for 2 babyer 3) De kommer aldri til å peke oppover igjen.

7) Rynker, linjer og kråketær: bring it on! Jeg er hudterapeut - behandlinger og produkter hjelper meg. Dessuten mener jeg at linjer og rynker er tegn på at man har levd. Et glatt ansikt på en voksen person er skummelt og uekte!

8) Arrene mine er en påminnelse om at jeg fortsatt lever.

9) Helse er viktigere enn noe annet! Det å være frisk og se opplagt ut er viktigst.

10) Klær, mote og estetikk er viktige deler av meg - og dette kommer aldri til å endre seg!

 

Jeg innser at jeg har brukt alt for mye tid på å tenke på hvor fæl jeg er.

Denne tiden kunne jeg ha brukt på noe mer konstruktivt.

Det jeg undres over, er hvorfor er vi jenter sånn?

Uansett hvor mye annerkjennelse og bekreftelse vi får, er vi allikevel mestere i å trykke oss selv ned.

Jeg hadde støttende og oppmuntrende foreldre som motiverte og heiet meg frem, men allikevel sa stemmen inni meg at jeg ikke var god nok.

Men det merkelige var at stemmen aldri sa noe om EVNENE mine - for jeg var alltid sikker på at jeg klarte å få til tingene jeg ville!

Det var alltid UTSEENDE mitt som sto i veien for selvbildet mitt.

Er jeg da så overfladisk at jeg legger så mye av min verdi i hvordan jeg ser ut?

Tydeligvis er jeg det..

Er det noe genetisk i oss kvinner som gjør dette?

Er det dette som kalles arvesynden?

For jeg aner faktisk ikke hvor den kommer fra...

Det er for lett å skylde på media, selv om de helt klart er kyniske i sitt misbruk av kvinners dårlige selvbilde.

Men den er nok selvforskyldt...

 

Fordelen med å være syk, er at man blir tvunget til å se på livet sitt.

Det er ikke bare kroppen eller organene dine som blir syke og må gjøres noe med; hjernen får også en "make over"...

 

Jeg gidder faktisk ikke å bruke mer energi på alt denne selvforakten!

Nå vil jeg konsentrere meg om å være frisk og sunn... 

dog med farge i håret, hudpleiekrem og make up i ansiktet og pene klær på en sunn kropp.

For det er en viktig del av meg som jeg faktisk ikke vil endre.

 

xoxo Cecilie

 

Den nye normalen..

 

 

 

 

Hva er normalt?

Vi blir født, vokser opp, utdanner oss, skaffer evt familie, lån, jobb, reiser på ferier, får bekymringer osv..

Det er normalen..

Så blir vi syke.

Og deretter blir noen av oss friske og noen ikke.

Hva er normalen da?

En ting er i hvert fall sikkert, normalen endrer seg hele tiden.

Det som var normalt for meg før jeg ble syk, har endret seg nå.

Selvsagt; vi bor, lever, jobber og gjør hverdagslige ting, feirer høytider osv.. men betydningen av det har endret seg.

 

Nå er det viktig for meg å tilbringe tiden med dem jeg absolutt vil - og ikke dem jeg må.

Jeg velger selv hvem jeg vil tilbringe tid med; men det betyr ikke at jeg må ha dem rundt meg hele tiden. Man kan godt treffes et par ganger i året; for det viktigste er følelsen man har når vi er sammen; Gir det meg glede? Føler jeg meg trygg med dem? Er det som om vi snakket sammen i går? Ler vi sammen? Gråter vi sammen? Stiller de når man trenger dem - eller motsatt?

Hvis det, da er det verdt det for meg. Hvis ikke, er det bortkastet tid.

For en ting har sykdom lært meg, livet er alt for kort til å bruke tiden på energi som ikke gir en noe!

 

Familien min betyr mest for meg.

Men hva som regnes som familie - "mi Famiglia" -  velger jeg selv.

Selvsagt; mannen og barna min står meg aller nærmest - og det er ingen jeg heller vil være sammen med enn dem.

Men - jeg har en sekundær familie, bestående av andre familiemedlemmer, nære venner og deres familie.

 Det er dem jeg vil feire jul med, dem jeg vil feire alle bursdager og høytider med og dem jeg vil vite hvor er til enhver tid.

Jeg er heldig som har så stor "famiglia", og det betyr at en familiemiddag består av minst 15 mennesker... herlig!!!

Som en stor middelhavs famiglia..

 

Før var jeg mye redd og bekymret for ting ... for det var jo så mange ting som kunne gå galt!

Det har endret seg; for hva er det verste som kan skje?

 .. at jeg får kreft og kan dø?

Vel, kreft fikk jeg - og jeg kunne ha dødd...

men det skjedde ikke og jeg har blitt frisk igjen.

Det er virkelig ikke så mange tid å være redd for; det eneste jeg virkelig er redd for nå, er at det skal skje noe med ungene mine!

For det å går rundt og være redd for at vonde ting skal skje, eller at noen skal si noe dumt om en osv, er bortkastet tid.

Dumme og vonde ting skjer hver dag. Det er umulig å unngå dette.

Mennesker finner alltid noe å snakker dritt om.

Sånn er livet.

Jeg bryr meg ikke lenger om det.

Jeg velger heller å se det positive i tingene.

Hvordan jeg takler og lever dem, avgjør min egen velvære og lykke.

Hvorfor skal jeg bruke energi på negativiteter, når det er så utrolig mange positive ting som skjer rundt meg?

 

Av og til må man gjøre livsendringer, og begynne på nytt.

Å flytte, skifte jobb, endre motivasjoner, endre livsstil og kvitte seg med "baggasje"  kan være en stor del av det å finne "den nye normalen".

Heldigvis er jeg ikke redd for å gå på trynet når det gjelder disse endringene.

For hva er det verste som kan skje?

At vi ikke likte dem?

Da får vi endre dem igjen da.. 

Og endring er ikke negativt.

Det gir oss ennå en mulighet til å oppleve nye eventyr! 

 

Å tillate seg selv å skape og leve "den nye normalen" er en viktig del av legningsprosessen i og etter sykdom.

For livet ER annerledes enn det var før!

De som ikke har vært syk eller hatt noen nære som er/har vært syke, skjønner ikke dette helt...

Og det er forståelig.

Men min normal og din normal kan være vidt forskjellig, og det må vi akseptere og respektere.

For "Den nye normalen" er nåtid og fremtid...

 

xoxo

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

"Sov dukke-Lise.."

 Oktober 2014

 

Å sove er - med hånden på hjertet - en av de beste aktivitetene jeg vet om!


Da jeg var liten, ville jeg aldri sove.

Mine stakkars foreldre slet med å få dette pikebarnet til å 1. legge seg og 2. sove.

Jo eldre jeg ble, desto lettere var det å få meg til å sove.

Og da jeg jeg ble tenåring -  og faktisk helt opp til jeg ble gravid som 29 åring, kunne jeg sove rundt klokken.

Så blir man gravid, og da der det fysisk og teknisk umulig å sove godt.

To babyer med kolikk hjelper heller ikke på søvnen.

Gjett om jeg gledet meg til å sove i 6 timer sammenhengende!

Heldigvis vokser disse babyene seg til sovende, dovne tenåringer ... og man kan endelig sove igjen!

 

Så ble jeg syk.

 

For første gang opplevde jeg søvnløshet og urolig søvn. 

Mareritt og fryktelige tanker dukket opp ..

Merkelig hvordan dette sniker seg frem når man ligger der i mørket...

Og venter på at det skal bli morgen.

 

Legene foreslo sovetabletter, men dette ville jeg ikke ha.

 

Først da jeg hadde fordøyet og akseptert sykdommen, sov jeg relativt godt igjen.

Relativt godt...ikke veldig godt..

For uvissheten om fremtiden, utfallet og behandlingen gjør noe med deg. 

Kanskje man klarer å døyve og dempe dette på dagtid når man er opptatt med andre ting ..

Men så kommer natten ...

og virkeligheten senker seg...

Og da er man plutselig lysvåken ..

selv om man er dødstrøtt!

 

Etter operasjonen sov jeg dypt .. med god hjelp av oxycontin og andre morfinpreparater.

Så lenge man er på sykehuset får man alt man skal ha for å få sove, men når man skal hjem stopper denne tilgangen omgående.

 

Og det er nå søvnproblemene virkelig slår til!

 

For ikke bare er du snittet opp og kirurgene har fjernet all ondskapen inni deg, men du sliter med nervesmerter og sår som gror - både på innsiden og utsiden!

Ikke minst i såret som sitter mellom ørene.

Det såret er det aller største.

For det såret vet også hva du har i vente..

Cellegift..

Og ingen vet hvordan du vil reagere på den før du står midt i det!

 




Rottegiftens (les:cellegift cocktailen) bivirkninger kom som et nakkeskudd på meg.

Ekstrem trøtthet .. 

Selv om jeg sov om natten, var jeg helt ferdig på dagtid også.

Kanskje ikke så merkelig, for jeg var kvalm, øm i kroppen og måtte tisse minst 5 ganger hver natt ..

Da er det bare en ting å gjøre; å kapitulere overfor kroppens krav.

Sove, sove, sove...

Så på den 7. dagen .. var kroppen tilbake til "den nye normalen".

Og man sover relativt godt igjen..

 

Ikke bare har du blitt operert og gått på cellegift....

For kirurgene fjernet alle svulster - og tok med hele livmor og eggstokker i samme slengen.

Dermed opphører den naturlige hormonbalansen din med øyeblikkelig virkning. 

Du har pokker meg kommet i overgangsalderen også...

Med alle "gledene" det medfører...

Den aller største "gleden" er nattsvette!

Å våkne dyvåt av svette hver natt er for spesielt interesserte, og jeg har jaggu andre interessefelt enn dette!




Men gleden over å sove har aldri forsvunnet.

"Power naps" i løpet av dagen er jeg blitt godt kjent med, for når først trøttheten tar en .. ja, da er det bare å legge seg ned.

Det ække bønn! 

Da MÅ jeg sove.

 

Dette begrenser selvfølgelig det sosiale livet, men det får så være.

Ikke det at jeg tidligere har vært en stor party-prinsesse, men det er jo litt stusselig å absolutt ikke orke de store utskeielser 

ennå..

Troen på at jeg blir bedre og at behovet blir mindre er en god motivator.

 

Sangen sier "Sov dukke-Lise, sov og bli stor"

Teksten er en vakker barnesang; en mor synger til datteren sin om sine ønsker for fremtiden hennes, og hvordan hun alltid vil passe på henne.

Min mor sang den for meg da jeg var liten.

Hun lever dessverre ikke lenger og kan ikke passe på meg ..

men den sangen går inne i hodet mitt når jeg må legge meg ned og sove.

Jeg tolker sangen dit hen at hun - fra der hun sitter ved siden av St Peter - gir meg beskjed om å sove og bli frisk.

Og det er det jeg gjør....

 

xoxo Cecilie

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Takk faen for at jeg har kreft!

 

September 2014



Torsdag for 14 dager siden, eksakt kl 15:00, ble jeg øyeblikkelig dårlig.
Trodde jeg hadde fått matforgiftning etter å ha spist lunsj ute.
Formen ble verre og verre utover dagen, og jeg kastet opp nesten nonstop.
Da oppkastet etterhvert ble grønt, ble jeg ganske så bekymret - og følte jeg meg mer og mer som Exorsisten..

Siden jeg nå kun er oppfølgingspasient på Radiumhospitalet, må jeg ringe Legevakten hvis jeg ble dårlig, og ikke rett til sykehuset lenger. Så jeg ringte til Legevakten, og ble bedt om å komme ned. Min mann kjørte meg ned, hvor vi fikk super hjelp - kom rett inn - forbi køen og alt!
Der ble det konstantert at: 
"Jo, du hører nok til på sykehuset. Kjør opp til Diakonhjemmet, dere - så blir du lagt inn der." 
Meg: "Jamen, jeg er oppfølgingspasient på Radiumen, kan dere ikke sende meg dit, siden det er de som også opererte på meg?"
Legevakten: Nei, du skal til Diakonhjemmet. Det er ditt lokalsykehus!"
Meg: "javel.."
Morten: "Hva faen..?.."

Og da var det jo bare å kjøre opp til Diakonhjemmet, hvor jeg - som eneste pasient i mottagelsen - ble bedt om å sette meg ned og vente.

Meg: "Jamen, jeg klarer ikke å sitte, jeg kaster opp og har magekramper"
Diakonhj: "Vennligst SETT deg ned!"
Morten: "Hva i Helv..??"

Og da var det jo bare å "sette" seg ned og vente.
Og vi ventet... i 15 min .. før noe som helst skjedde, hvorpå jeg halvsatt - halvlå på benken, med en rasende hverdagshelt som trampet frem og tilbake på gulvet.



Etter registrering og bekreftelse på innleggelse, og jeg: "jammen, jeg er jo oppfølgingspasient på Radiumhospitalet!" - uten at noen brydde seg nevneverdig om det - lå jeg på 6 mannsrom på Diakonhjemmet - og kastet opp med magekramper.
Og der ble jeg til dagen etter, på 6 mannsrommet; menn og kvinner om hverandre; jeg nærmeste døren - uten tildekking - lå der og kastet opp uten stopp. Heldigvis synes en av sykepleierne synd på meg, og jeg fikk heldigvis enerom. Det var så deilig å endelig få litt fred, uten at fremmede folk sto og så på meg kaste opp.


Så bar det ned på CT m/ kontrastvæske, hvor det ble konstantert at jeg hadde fått Ilius (hæ? Hva er det? Snakk norsk!!) - altså et tarmslyng.
Og at dette var veldig komplisert, for tolvfingertarmen min hadde lagt seg bakover mot bukryggen, og at det ville ikke Diakonhjemmets kirurger ta i...
Meg - da med slange i halsen : "Jammen, kan dere ikke overføre meg til Radiumhospitalet,da! Det er jo de som har operert meg, og det er jo der jeg er oppfølgingspasient!"
Diakonhj: "Nei, du skal på Ullevåll. Det er der spesialistene er!"
Meg: "javel, når skjer det da?"
Det var det ingen som kunne fortelle meg. Det var bare å vente.
Og jeg ventet... til dagen etter.

Ennå hadde jeg ikke fått drukket noe eller spist noe...
Ikke at jeg kunne ha gjort det pga at det kom opp igjen, men noe væske og næring IV hadde vært ok...


En tur i ambulanse er jo en spennende og helt ny opplevelse, så da jeg endelig kom på Ullevåll sent søndag ettermiddag, pustet jeg lettet ut.
"Nå er det endelig over!" tenkte jeg.
Lite visste jeg... 4, 5 t satt jeg i Akuttmottaket og ventet. 2 sykpleiere kom og skulle skrive meg inn på sykehuset - med akkurat de samme spørsmålene som på Diakonhjemmet. De kunne ikke sende meg på noen avdeling før en lege hadde godkjent innleggelsen, for "det er prosedyren".... Og han løp rundt som en hodeløs høne, for han var alene på vakt.
Hver gang jeg spurte om det skjedde noe snart fikk jeg samme svar: "Hvor vondt har du - på en skala far 1-10? Og husk at det akkurat kom inn en pasient fra Lovisenberg med hjertestans!" I forhold til hjertestans, var jo kanskje ikke mine smerter så store.. så jeg sa "tja, 3-5, kanskje..?.."
Så forsvant de igjen...

Endelig kom jeg på en avdeling.
Men da jeg ble kjørt dit, og så tilstanden på lokalitetene, fikk jeg registrerbar høyere puls!
"Jøss, lurer på hvorfor du har høyere puls nå enn på mottaket?" sier sykeleier.
"Se rundt deg!!!" sa jeg, nesten på gråten.

Blokk 7 - gastroavdelingen - på Ullevåll sykehus er et rottereir. Det er ikke noe annen beskrivelse som passer. Det er 18 rom i gangen, med 3-4 pasienter på hvert rom - kvinner og menn om hverandre. Det er 3 dusjer og 3 doer til disposisjon for alle disse menneskene. Da jeg skulle dusje, forlangte jeg å få blå poser på bena - gulvet i dusjen var møkkete - og det lå lange mørke hår i hjørnene... Sykepleierne himlet med øynene og synes nok jeg var fin på det..

Fellesnevneren på Ullevåll er V.E.N.T.I.N.G ..... Man venter på alt - og nå snakker vi ikke om å vente 10 min - men nærmere 2-4 timer på hver eneste ting som skal gjøres. Dessuten er det mye ødelagt utstyr - som selvsagt kræsjer når man ligger på benken.. "Nå skal du til gastroskopi!" Meg: "Hæ?.. "  det hadde jo vært greit å få vite i forkant hva man skulle gjennom..

Så etter 1 time kommer en portør og triller meg opp til gastroskopi. Dette ligger selvsagt i poliklinikken, som betyr at man blir liggende midt i gangen - med vanlige folk og pasienter gående i gangen - som ikke eier bluferdighet - og glaner deg opp og ned. Spesielt fresh følte jeg meg ikke; nylig endt cellegiftbehandling - som betyr ca null hår - hverken hodehår, øyebryn eller øyevipper, slange stikkende ut av munnen med grønt gørr rennende ned i en pose, veniflon i hånden, uttørket og innsunkne øyne - og frykt i blikket for hva jeg skulle igjennom.

45 min senere ble jeg trillet inn for å gjennom dobbel gastroskopi - ja - du hørte riktig - dobbel gastroskopi. Det holdt ikke med å stikke det som ligner en hageslange ned i halsen min en gang - nei - de skal ned 2 ganger!!!  "Ja, det kan jo være litt ubehagelig, da.."  Litt ubehagelig...  Alle som har vært igjennom gatroskopi, vet at dette ikke er "litt" ubehagelig - men helt for jævlig!  I tillegg måtte de jo sette inn en ny slange til det grønne gørret mitt igjen..  Og igjen fikk jeg bekreftet at dette var et særlig sjeldent tilfelle av tarmslyng, og at dette var utenfor deres felt.  Meg: "Jammen, jeg er jo oppfølgingspasient på Radiumen, kan dere ikke overføre meg dit, da??" Nei, det kunne de ikke, for de var litt usikre.. Hva de var usikre på er fremdeles usikkert... Så ble jeg trillet ut i gangen igjen, og ble liggende der i nye 45 min før en portør kom. Vel nede på avdelingen igjen, spurte jeg om det ble operasjon - hadde noen hørt noe? Og igjen får jeg: "på en skala fra 1-10, hvor vondt har du?..og forresten kom det akkurat inn en pasient med hjertestans fra Lovisenberg!" Det var urovekkende mange hjertestans på Lovisenberg i denne perioden... Og igjen, som den gode Normann(kvinne) jeg er, vurderer jeg min smerte til under 5, og at hjertestans fra Lovisenberg er langt viktigere enn min smerte.. Og så ventet jeg enda lenger ...

Plutselig kom det en sykepleier inn og fortalte meg at jeg skulle til røntgen, og ba meg drikke en kontrastvæske. Meg: "Drikke? Alt kommer jo opp igjen!" Ullevåll: "Da får du prøve å holde det nede. Vi må få se hvordan kontrasten beveger seg i systemet ditt!" Meg: "Jammen, dette gjorde jeg jo også på Diakonhjemmet. Kan dere ikke se på bildene derfra da?" Ullevåll: "Systemene våre er forskjellige. Vi har våre egne prosedyrer." Meg: "Javel, da.."

Det er interessant å prøve å holde på noe som ikke vil holde seg i magen. Med slange i halsen, kastet jeg opp alt igjen via slangen og rett ut i en pose. Værre blir det stort sett ikke... Så etter 1 time blir jeg hentet av en portør som triller meg ned til røngten. Her blir jeg liggende i gangen i nye 45 min før jeg blir hentet inn til røntgen. Selvsagt kræsjer røntgenmaskinen når jeg har lagt meg til rette. Så er det jo bare å reise seg opp, legge seg i sengen, og vente i nye 30 min før det blir en ny maskin ledig. Deretter trilles jeg ut i gangen igjen - og venter i nye 30 min før en portør henter meg.

Denne prosedyren ble gjentatt et par timer senere. Jeg vet ikke med dere, men jeg har en godt utviklet fantasi. Å ligge en sen kveld på gangen i et sykehus.. Ventende - på portør som aldri kommer... Vel, skrekkfilmer har aldri vært min sterke side eller form for underholdning - men den danske "Nattevagten" har jeg sett - og dette var som en scene tatt rett ut fra den.... 45 min senere kom portøren.

Vel oppe på gastro igjen, skulle de endelig fore meg meg væske og næring via veniflon (sånn dings man har på hånden som væske kommer igjennom). Da slutter denne å virke. For lengst har jeg informert dem om at mine armer er ikke spesielt egnet til veniflon eller stikking etter alle cellegiftkurene. Jeg så ut som en junkie på armene! Blåmerker og stikkemerker over alt. "Tror vi må sette en longline på deg" "H? Hva er longline?" Jo, det er når en anestesilege finner en vene med ultralyd langt inni armen din og stikker en laaaaaaang nål inn i den. Dette er mindre belastning på venene, og gjør at man får næringen/væsken uten problemer - nesten alltid uten problemer - i kroppen. Mine vener er skadet etter all cellegiften, så SELVSAGT sluttet denne å virke dagen etter.

Så er det mandag - da har jeg vært på 2 sykehus siden fredag. inn på rommet kommer en kirurg, og rasende forteller meg at hun "har ikke tid til å snakke med meg, men jeg overfører deg til Radiumhospitalet, for med sykdommen du har i bunnen (altså kreften), vil jeg ikke åpne deg opp og evt finne noe vi ikke kan behandle. Spesialistene finner du på Radiumen! Bestill en ambulanse til henne - så melder jeg fra til dem om at du kommer!" Meg:"Jammen,jeg trodde det var her dere var spesialister! Det er jo derfor jeg ble sendt hit!!" Hun ser på meg, fnyser og ....GÅR!!!!!  Sykepleieren prøver så godt hun kan: "Ja, da kommer ambulansen snart og henter deg!" "Deilig" tenkte jeg...endelig snart på Radiumen, der er jeg jo kjent - og så er det rent og pent der!

6 timer senere hadde ennå ikke ambulansen kommet. Da kommer anestesilegen inn og sier at jeg skal til røngten, for å se hvorfor denne "longlinen" ikke virker. Meg: "Hva om ambulansen kommer når jeg er på røngten?" Anestesilegen: "Da får du vente på neste!" Da sprakk det for meg! Jeg begynte å hylgrine, hikstet - samtidig som jeg skjelte han stakkaren ut etter noter. hva skjer? Jo, uten å si en ting, går han bare! Så da satt jeg der og hikstgråt helt alene.. Sykepleieren kom inn og trøstet meg så godt hun kunne. Og jeg øste alt ut over henne - og da hun fikk høre om legen som "ikke hadde tid til å være der" - reiste hun seg og marsjerte ut.

Etter en stund kom legen slukøret inn og ba om unnskyldning for sin oppførsel! Så fantastisk! Og så fantastisk av syepleieren - at hun gikk utover sin stilling i hierakiet - og fortalte henne noen ord...(!!!) Og da hun skjønte at jeg hadde sittet der i 6 timer og ventet på en ambulanse, ble sykepleieren og jeg sendt i taxi (!) til Radiumen - med poser, slanger og alt...

Å komme til Radiumhospitalet, var som å komme til Versailles! Fra Rottereiret til Solkongens palass!

Vel oppe på avdelingen hadde de selvsagt ikke mottatt eller hørt om at jeg skulle overføres til dem. Da hadde sykepleieren fått nok. Hun ba meg sette meg med i en rullestol, mens- hun ordnet og fikset alt. Jeg fikk seng på et tomannsrom. Rent og pent - og god seng. Fred og ro.

Legen var hos meg etter 10 minutter Kirurgen inne hos meg etter 30 minutter. Jeg ble beroliget med at dette høyst sannsynlig var en grei prosedyre, for han hadde ringt og snakket med kirurgene på Ullevåll.. Øyeblikkelig ble jeg satt på IV næring og væske, for jeg ble konstantert som dehydrert. Dagen etter ble jeg operert. Dagen etter det igjen var jeg oppe og gikk. 6. dagen reiste jeg hjem igjen. Og idag - 10 dager etter operasjon er jeg i grei form.

MEN - jeg hadde aldri fått den øyeblikkelig hjelpen jeg trengte - og hadde nok fortsatt ligget på Rottereiret - hvis jeg ikke hadde hatt kreft "som sykdommen i bunnen"!

Derfor den dramatiske overskriften.

Krisen her er: Hva slags system er det vi egentlig har? Vi er knappe 5 millioner mennesker her i landet. Vi er såkalt verdens rikeste land.

Hvorfor må leger være unntatt arbeidsmiljøloven?

Hvorfor går medisinsk personale på akkord med seg selv - og sykehusene må innskrenke til det minimale .. "for at det er legemangel/sykepleiermangel/personalmangel/pengemangel?"

Hvordan kan det være lege- og sykepleiermangel i et land med 5 millioner mennesker - og fulle medisinstudier??

Det er enorm arbeidsløshet i Europa, og vi har råd til å importere hjelp og spesialister - hvor ligningen burde utgjøre null ventetid og øyeblikkelig hjelp og behandling til alle - uansett om du har litt øresus eller kreft!

Hvordan kan vi "ikke ha råd til" å utstyre Helse-Norge med nok av alt??

Med unntak av oss kreftpasienter... Jeg vet det er status med kreftforskning og Norge er et av de ledende land i Europa med forskning osv.. Vi får fantastisk oppfølging og behandling. Derfor min voldsomme overskrift.

Hvem er det som avgjør at "Vi behandler dem med 5-10 på smerteskalaen først?" Når ble det min avgjørelse - som syk og ikke klarttenkende menneske - å vurdere min egen smerte og "er det verre enn hjertestansen fra Lovisenberg"..???

Og hvorfor er Ullevåll Sykehus et Rottereir? Hvorfor skal det være greit at pasienter ligger på rom i blokker som kan datere til 2. verdenskrig - uten oppussing siden da?

Min mening er at kirurger, leger, sykepleiere, portører, hjelpepleiere, ambulansepersonell osv gjør det beste de kan ut ifra de kriterier og oppgaver utdelt. De er overarbeidede - og mottar svært liten takk for sin innsats. Lønn anser jeg her ikke som "takk", for det er en selvfølge at de skal ha en anstendig lønn! Det å bli verdsatt innen helsevesenet er - etter det jeg har forstått - å være nok folk på jobb!

At de får jobbe i et bygg som er helsemessig forsvarlig og pent. Det finnes ikke et kontorbygg i Norge som ser slik ut idag; Ingen hadde akseptert å jobbe der!

At de ikke må jobbe i dobbelfart og må la pasientene vente og vurdere sin egen smerte.

At de ikke må begå overgrep for å tilfredstille "de store makters hold om pengesekken".

Igjen, vi er knappe 5 millioner mennesker her i landet. Dette må vi da ha råd til!

Jeg håper at noen politikere leser dette, eller at dere deler denne historien med noen - slik at den kommer frem.

Jeg ønsker at politikerne ikke skal "sette ned en komitè som skal vurdere saken i 15 år frem i tid" osv.. Jeg håper at noen kunne si: "Dette er en enkel sak! Vi omstrukturerer øyeblikkelig!" Jeg ber om at noen sier: "Vi beklager at du var så uheldig å falle gjennom med all venting og feil! Dette skjer så ofte, fordi vi klarer ikke å ha kontroll over de tingene vi burde!"

Og - hvorfor kan ikke sykehusene - ihvertfall de i samme by - ha de samme systemene? Slik at man ikke måtte bruke så mye tid på å re-registrere samtlige overflyttede pasienter, ta nye bilder, stille samme diagnose på 3 forskjellige sykehus osv.. Det må da være en kyndig data-person der ute som kan lage et slikt system?

Ikke alle orker å ta seg bryet med å gå ut med en slik sak som dette. Men det gjør jeg - jeg er rasende! Rasende på alle pasienters vegne!

Ja, bortsett fra oss kreftpasienter da... Vi har det ikke så værst..

Men for alle de andre som opplever det vanlige helse-Norge - stakkars dere!

Takk faen for at jeg har kreft!

 

xoxo C

 

Hår.. Del 2..

August/September 2014

Nå har jeg knapt nok orket å se meg i speilet på snart 4 måneder. Helt siden det falt av. Helt siden jeg kunne dra håret rett av i tjafser,.. og hver gang jeg dusjet, var sluket fullt. Tydeligere ble det også når brynene og vippene forsvant.

På dette tidspunktet utviklet jeg "tunnelsyn"; altså å bare se midt i ansiktet - det hvor jeg sminket meg. For ja, jeg la mye øyemake up og tegnet inn brynene for å prøve å se normal ut. Det å føle seg stygg og fæl er en forferdelig følelse, og har du ikke vært der - ikke kommenter! Tap av hår er det verste for de aller fleste kvinner. Dette er tiden man virkelig opplever at selvfølelsen er mye viktigere enn hva alle andre sier; for selv om de sier du ser fin ut, føler du deg helt pyton.

Selvfølgelig hadde jeg også alltid på min faste følgesvenn - parykken Rachel. Døpte henne Rachel, fordi hun kom fra Rachel Welchs parykk kolleksjon. Men det å gå med parykk er virkelig en "pain in the you-know-what".. De klør, sklir, ser unaturlige ut, er grisevarme og alt som verre er..

Et inside tips for deg som er i samme situasjon: bruk en klissete hårvoks på hode; da sitter parykken bedre og sklir mindre - og klør mindre. Dessverre er det lite å gjøre mot svettingen.. For, gud bedre - det er jaggu varmt under der!

Problemet med å finne en parykk som ser tilnærmet normal ut, er stort! De aller fleste ser helt på trynet ut! Etter å ha pløyet meg gjennom stort sett alle parykkbutikker i hele Oslo - og plaget livet av de fleste ekspeditørene med klagemål på hvor uekte parykkene så ut, endte jeg opp i den minst stilige butikken, men desidert (i mine øyne) den beste, nemlig Ruhs. Dette er ikke reklame eller et sponset innlegg for Ruhs, så er det sagt.. Damene som jobber der er spesialister, og helt utrolige i sin behandling av oss som ufrivillig må ha parykk. Der fant vi Rachel. Hun var det beste vi fant, og jeg var vel tilnærmet fornøyd. Hun ble min beste venn, men en venn jeg gledet meg stort til å kvitte meg med.

Så en dag i begynnelsen av august kjente jeg at det var begynt å gro på hodet igjen! For en lykke! Og for et tempo det grodde i! På fire uker hadde det grodd litt ut igjen. Jeg har tykt hår, men kjære vene.. Denne tykkelsen var helt vill! Dessuten sto det rett opp! Jeg så ut som GI Jane; en amerikansk marinesoldat .. Og "butch" fikk plutselig ny betydning.. Det gjorde at bruken av Rachel var umulig, for hun skle av hele tiden..

Steget å gå uten parykken var stort og skummelt. Jeg så ikke ut som meg, men jeg var jo meg allikevel! Følelsen var helt utrolig. For en fantastisk følelse; å føle vinden i håret igjen!

Lykken var fullendt..

Xoxo

Rachel og jeg på 17 mai 2014..

Første dag uten Rachel ...

Post Traumatisk Kreft Syndrom..

August 2014

Kreftfri ..

For et velsignet ord.

Man må jo være hoppende glad, lettet og alle superlativer som finnes!

Og jeg er lettet, glad og føler meg fri, men den euforiske gleden som alle mener jeg burde ha, den har jeg ikke.

Vi hadde en helt fantastisk sommerferie i Spania, med masse sol, bading, avslapping, god mat og vin osv.. Den perfekte ferien.. Hele familien koste seg glugg ihjel; og bare nøt tiden vi hadde sammen.

Men .. Hverdagen kommer .. Og da sniker denne rare følelsen frem..

For selv om man er blitt kreftfri, har flere bivirkninger av cellegiften dukket opp, og selv om man er "frisk", føler jeg meg nesten sykere enn før..

Jeg blir sliten bare jeg går på butikken; så feks shopping og matvarehandling er nesten utelukket. Jeg klarer ikke å trene; kroppen bare detter sammen. Jeg er generelt fullstendig utmattet og svimmel. Hendene mine virker ikke lenger; ting bare faller ut av hendene mine, og jeg har ingen følelse i hendene (noe som er fullstendig krise i min bransje). Kroppen verker, dunker og jeg har ofte muskelkramper .. Og hjernen er fullstendig i vakum..

Hva i svarte er dette for noe?

Skal ikke jeg liksom være frisk nå?

Og hvorfor er jeg ikke i ekstase av glede?

Det er jo kanskje ikke så rart; først sjokket over å være dødssyk uten å vite det. Deretter ventetid og usikkerhet. Så en operasjon hvor innvoller er blitt røsket ut av kroppen. Man får knapt nok la operasjonsarret gro før man blir satt på cellegift. Denne igjen bryter ned alle celler og hvite blodlegemer i kroppen. Det betyr at kroppen brytes helt ned, og man må danne nye, friske celler som gradvis må bygge opp kroppen igjen. Kroppen er utslitt, og har vært igjennom et enormt traume.

Jeg burde jo være glad; ok - selvsagt er jeg glad,blid, fornøyd, ler og har det moro. Livet er kjempebra - Men i forhold til sykdommen er det merkelig.. Jeg er ikke ekstatisk over å være kreftfri og frisk. Jeg er ikke deprimert, heller mer nummen..

Heldigvis er jeg ikke alene om å ha dette; jeg har funnet mange andre som sliter med det samme. Takk og pris for Facebook i slike tider! Jeg fant flere grupper for nettopp det jeg nå sliter med. Ikke det at det hjelper meg så mye; JEG vil ikke ha det sånn!

Merkelig nok er ikke dette noe man blir advart om på sykehuset..

Hvorfor ikke det?

Hvorfor får man ikke informasjon om at det finnes støttegrupper? Selv om de ikke er i regi av sykehuset, burde de informere om dette. Det er jo høyst nødvendig!

Jeg ringte og snakket med dem på sykehuset om hvordan jeg hadde det, og fikk til svar:" ja, det er noen som får disse ettervirkningene, men vi vet ikke hvor lenge det varer.."

Men de har ikke noe navn på det.

Dermed har jeg funnet opp et nytt uttrykk: Post Traumatisk Kreft Syndrom.

Altså et samlebegrep for oss som har vært igjennom dette traume - og må leve med ettervirkningene.

Ikke det at kreft er viktigere enn andre sykdommer, men det er nå dette som jeg har vært igjennom..

Men jeg har ikke tenkt å finne meg til ro med dette. Jeg SKAL bli bedre, men må kanskje tilpasse denne nye livssituasjonen til det livet vi er vant til.

Jeg er jo disiplinert, sta og god til å stå på, så jeg regner med at det blir bedre..

Det SKAL det ..

Xoxo C

FERDIG!!!

Juli 2014.

Tenk det; jeg er ferdig med cellegiftkuren!

For en reise det har vært!

18 uker i helvete er over...

Dette har vært. det mest slitsomme halvåret i mitt liv, men - herlighet hvor mye jeg har lært!

Hele familien har kommet samlet, styrket og helskinnet ut av dette.

Jeg har nå vært igjennom 6 cellegiftbehandlinger. I behandling hver 3. Uke.

Det har vært 6 relativt røffe behandlinger, og ja - det desidert verste, har vært å miste håret.

Jeg mistet ikke håret før etter 3. behandling, men det ble gradvis tynnere. Følelsen av å se håret bare falle av, er helt forferdelig. Det er hjerteskjærende, og når man til slutt kan se en blank isse, det er helt forferdelig. Jeg orket ikke å gå rett fra mitt lange hår til bart hode, så frisøren min klippet det gradvis kortere. Jeg endte opp med en kort picie-cut, som gjorde prosessen litt lettere. Men sant skal sies; jeg har unngått å se meg i speilet de siste månedene.

Heldigvis er det god hjelp i en fin parykk. Den brukte jeg lang tid på å finne, men fant den på "Ruhs" (er ikke sponset eller reklame!), hvor de søte damene der hjalp meg å finne et anstendig hår. Jeg var seriøst skeptisk; så for meg enten Robsld Mc Donald eller Tina Turner som eneste løsning.. Men heldigvis fant vi Rachel (kaller parykken for det).. I en farge og klipp som minner om mitt eget hår.

Problemet med parykk er at DEN KLØR!!!!! Og SKLIR!!! Og er VARMT! De er helt håpløse å bruke pga dette, men jeg gikk aldri ut av huset uten Rachel på hodet..

Jeg fikk tilbud om ishette på sykehuset; prøvde den første gangen, men begynte allikevel å "røyte" hår på dag 13 (som forventet). Brukte den bare den ene gangen; men kanskje den virket litt, siden jeg gikk beholde mye av håret tom 3. Behandlingen. For noen virker den kanskje, men jeg vet ikke..

Dessuten det ikke bare håret på hodet som forsvinner; nei - det er over hele kroppen; vipper, bryn og kroppshår.. Skulle virkelig ønske at det hadde holdt med at kroppshåret forsvant! ..

Så det er jammen godt å være ferdig, og må kunne vente på at håret kommer tilbake..

Cellegift er ikke "en dag i parken" det heller..

Jeg var livredd første gangen jeg satt meg i stolen i 4. Etasje - infusjonsavdelingen på Radiumhospitalet. Sykepleierne der er helt fantastiske! De har sett og opplevd alt og alle, og har full forståelse for hvordan man som pasient har det.

Å sitte der med veniflon i armen og cellegift dryppend gjennom årene, er helt surrealistisk.

Plutselig er man det bildet man har har hodet, over hvordan en kreftpasient ser ut...

Bortsett fra at jeg pyntet meg hver eneste gang. Jeg gjorde meg flid med klærne, for ikke pokker om jeg skulle sitte der den slitne grilldressen! Nei, heller veniflon og pent tøy!

Bivirkningene var akkurat like ille som jeg trodde; ekstrem kvalme, utmattelse, vondt i alle muskler og ledd .. Det hele ble litt bibelsk: jeg var "nede" i en uke, og gjenoppsto på den 8. Dagen som et nytt menneske! Heldigvis var det veldig forutsigbart; alle ting skjedde på de samme dagene: var som en duracellkanin (pga all kortisonen) selve cellegiftdagen og i 2 dager etter, hvorpå jeg kjente kroppens forfall komme gradvis. Dag 4-6 var ikke gode, dag 7 litt bedre - og våknet dag 8 "frisk" igjen.

Merkelige greier.

Men jeg har fått en nyvunnet respekt for hva kroppen tåler, og hvordan den klarer å bygge seg opp igjen. Jeg opplevde hver gang hvordan immunforsvaret kom i bånn ca dag 10, og var nede i en uke. Denne uken var jeg sliten og tungpustet, og opplevde gradvis at kroppen kom seg.

Uansett hvor dårlig jeg var, tvang jeg meg selv ut på en daglig tur med hunden vår. Tenkte at det var bra å bevege seg litt og gå frisk luft. Det var tungt og vondt som f.. , men i lengden tror jeg det var verdt det.

Lykkefølelsen av å være ferdig var helt spesiell. En lettelse som ikke kan sammenlignes med noe. Da jeg kjørte ut av parkeringshuset etter siste kur, begynte jeg å grine. Endelig! Endelig var jeg ferdig, og livet kunne gå videre!

Enda bedre var det at ct'n min var helt fin og kreftmarkøren ca 125 var helt normal.

Nå kunne endelig livet begynne igjen. Vi kan reise til Spania og bare nyte friheten, solen, vin og god mat - og friskheten...

Xoxo C

Cellegift - en skjebne værre enn noe..

Steg 2 - cellegiftens time er kommet.

Den fryktede cellegiften som skal ødelegge resten av kreftcellene inni meg.

Cellegiften som skal ødelegge samtlige celler i kroppen min, ta håret mitt, energien min - og bryte meg ned for så å la kroppen selv bygge meg opp igjen. 

Jeg har aldri gruet meg så mye til noe som dette. 

Det finnes kun skrekkhistorier rundt det å få cellegift og bivirkningene med det. Kvalme, utmattelse, oppkast, hodepine, hårtap, hudutslett, sår, nervesmerte, muskel og leddsmerter .. ja, det som finnes av ubehag følger med cellegiften. 

Jeg har et bilde inne i hodet mitt over hvordan en pasient på cellegift ser ut: avmagret, barhodet, skjør og blek .. i slappe, utvaskede treningsklær.. 

Hvordan er det mulig å se det positive med cellegiften? Hvordan skal jeg klare å se det som ligger der fremme, - friskheten - når det er så utrolig mye ubehag og jævelskap som man først må gjennom?

Jeg har bestemt meg for en ting. Denne dritten skal ikke ta knekke på meg. Avmagret kommer jeg nok aldri til å bli, barhodet kommer jeg aldri til å vise meg ute med (Parykkbutikken - her kommer jeg!), skjør og blek - det er derfor man har selvbruningskrem, og jeg kommer faktisk til å pynte meg til hver cellegiftkur; nemlig feire at man er et steg nærmere friskheten.

Ok, så gruer jeg meg skikkelig til bivirkningene og hva de kommer til å gjøre med meg, men jeg har bestemt meg for at dette kommer til å gå bra. Jeg kommer til å takle det. Jeg kommer til å overleve.

Jeg må det.

For min egen, ungene og Mortens skyld. 

 

Over & Ut for i dag.

 

xoxo C

 

"The drugs are working!"

På sykehus får man utdelt masse dop.

Dop for smerter, dop for at du skal få sove , dop for angst - og dop for å døyve ethvert problem du måtte ha..

Tilbudene hagler med en gang man ytrer et pip om ubehag.

Jeg liker ikke dop.

Morfin og jeg blir aldri venner. Jeg blir bare kvalm av det, og får migrene. Vival og jeg er bitre fiender; jeg blir ikke rolig - jeg blir sløv. Dessuten blir jeg kvalm og får migrene av det. Dop for søvn vil jeg heller ikke ha, for jeg blir bare sløv og uggen dagen etter.

Men epiduralen er min gode venn. Den gjør at jeg ikke får vondt eller kjenner ubehag. Utfordringen med epiduralen, er at den skrus gradvis ned, slik at du til slutt skal klare deg uten. Det er en røff prosess. For paracet og ibux gjør ikke samme nytten!

Dessverre.

Det eneste som da virker er morfin, som gjør meg kvalm. Og så får jeg alvorlig hodepine av det. Dermed får jeg da i tillegg anti-kvalme dop OG paracet og ibux for hodepinen.. Stakkars leveren min!

Men det er ingen vei utenom.

For når man har blitt skåret opp og blitt renset ut for all jævelskap innvendig, stifter de deg sammen igjen... Nerver er blitt kuttet, muskelfibre er ødelagt, innvoller må finne plassen sin igjen - og huden må gro.

Dette er ikke smertefritt.

Og dop må til for å i det hele tatt kunne takle det helvete den smerten er.

Tøff i trynet, ba jeg sykepleieren skru ned epiduralen ganske tidlig (dag 3), for "jeg har jo så høy smertegrense.."

BIG MISTAKE!

Øyeblikkelig kommer en brennende og dunkende smerte man aldri har kjent maken til. Jeg holdt ut i 15 minutter, før jeg skrek om nåde.

Epiduralen ble (heldigvis) skrudd opp igjen, og det ble pøst på med morfin.

Smertelindringen er øyeblikkelig, men kvalmen og hodepinen er der innen 5 minutter.

Gradvis senkes dosene på alt dop, og innen 5 dager ble epiduralen fjernet.

Dermed må man kun forholde seg til morfin. Det betyr kronisk kvalm og hodepine for min del, men man klarer seg faktisk ikke uten.

Etter 9 dager på sykehuset, fikk jeg reise hjem. Med resepter kun på paracet og ibux, for morfin får man aldri med seg hjem.

Jeg forstår godt hvorfor....

Kroppen er nå blitt vant til morfin, og krever dette.

Avrusningen fra morfinen er nådeløs, og jeg er sjokkert over hvor raskt man faktisk blir "avhengig" av denne. Kroppen min skalv, og jeg svettet elver og bekker. Denne "avrusningen" tok 4 dager, hvor det samtidig brenner og dunker innvendig, fordi kroppen prøver å lege seg selv - og paracet og ibux ikke gjør samme nytten som morfin.

Gradvis venner kroppen seg til mindre og mindre dop, men det krever sin person å ikke kreve sterkere skyts for smerten i mellomtiden.

Nå - 14 dager senere - holder det med 1 paracet og 1 ibux for å "overleve".

Dop er absolutt ikke for meg, men er høyst nødvendig for å overleve i en post-operativ og restituerende situasjon.

Kunsten er å venne seg av med dem igjen..

For min del var aldri dette et problem; dop gjør meg bare uvel, sløv og sur. Jeg får ingen av de "gode" virkningene som folk forteller om ..

Heldigvis...

Antidepressiva og beroligende midler behøver jeg ikke; og jeg sovner på et øyeblikk.

Heldigvis...

Over & ut

Xoxo C

Å kunne gå er undervurdert!

Det å ligge på sykehus er langt fra no' latmannsliv.

Man må tvinge kroppen i gang, og det å da skulle lære seg å stå igjen - og ikke minst gå igjen - er en større utfordring enn antatt.

Først må man rulle seg ut av sengen, hvilket i seg selv ikke er en enkel sak. Spesielt ikke når kroppen har opplevd komplett muskelsvinn. Dessuten må man være forsiktig med alle sår, dren og poser som må være med på lasset.

Tøff i trynet, var jeg sikker på at dette fikser jeg LETT! Jeg var jo i god form før operasjonen..

FEIL! 2 sykepleiere måtte til for å støtte den 183 cm lange kroppen min.

I tillegg er man en smule svimmel og opplever brått blodtrykksfall...

Ydmykheten tar meg rått og brått, og jeg blir støttet opp mot en gåstol. Gåstoler er det jeg forbinder med pasienter på sykehus, og innser at jeg faktisk er en pasient i rekonvalensens. Dette er virkelig!

Dette er min nye hverdag.

Den nye fremtiden min.

Og da er det bare å ta på arbeidshandskene og sette i gang.

Dag 1 på beina klarte jeg 5 skritt med gåstolen før det sa stopp. Det var ikke mulig å presse frem et steg til uten å besvime. Og var fullstendig utslått resten av dagen.

Dag 2 klarte jeg 20 steg på første turen. Så hvile i et par timer, før det var opp igjen. På den andre turen, klarte jeg å gå en halv runde i gangen. Igjen hvile, og på tur 3 klarte jeg en full tur ned gangen.

Dag 3 klarte jeg å gå uten gåstolen.

For en følelse! For en fantastisk glede!

Mestring! Jeg klarte å gå hele gangen opp og ned - alene!

Nå fikk jeg blod på tann og tenkte: "nu, jævlar! Her skal gåing perfeksjoneres!" .. Og gikk og gikk og gikk..

Min venninne Cathrine kom på besøk, og vi .. gikk og gikk og gikk mens vi skravlet. Vi talte tilsammen 25 runder i gangen. Da jeg helt utslitt.

Men det var verdt det, for jeg var et skritt nærmere normalen.

Hver eneste dag går jeg lange turer i gangen. Sykepleierne truer med at de kom til å fakturere meg for gulvslitasje... Jeg har musikk på ørene (god gammeldags 70-80'talls musikk med høyt tempo) og gikk tilslutt med rak rygg (rak rygg er ikke lett med 75 stifter i magen..) - i takt til musikken.

YES!

Med det lærte jeg å ta - bokstavelig talt - ett skritt av gangen. Å overvinne alle hinderne lar seg ikke gjøre på en gang. Del det opp i små deler, og overvinn delene etterhvert.

Og så man hvile ...

Zzzzzzzzzzz...

XoxoC

Jeg klarte det!

Tenk jeg klarte det!

Jeg overlevde den store, radikale operasjonen. Og den var en suksess! Hipp hurra for det!

Kirurgen fikk operert vekk alle svulster som lå inni buken min, og hun var strålende fornøyd med resultatet. "Det var kun spredning til hinnen rundt organene - lever, tykktarm og fettbeltet. Ingen lumfer var infisert, og hipp hurra for det! Ok; De måtte fjerne hele "utstyret"; livmor og eggstokker, men hva skal jeg bruke dem til nå egentlig? Har jo fått de to perfekte barna jeg skal ha!

Svulstene var visstnok lette å fjerne, og kirurgen kalte det for en "vellykket operasjon".

De første 2 døgnene lå jeg på intensiven. Fløt inn og ut av søvn, og var fullstendig nummen i kroppen. Den første jeg då da jeg våknet, var kirurgen. Hun smilte, og ba meg bevege høyre beinet. Jeg gjorde som hun sa, og da smilte hun enda bredere. De hadde funnet en stor svulst nede i bekkenet (som de ikke hadde sett på ct'n), og den lå ovet noen nerver. Men det hadde gått fint, det også - siden jeg klarte å bevege beinet mitt.. Husker en gang jeg våknet og ville prøve å sette meg opp; var klin umulig! Klarte heller ikke å holde et magasin en gang; det var for tungt. Så svak var jeg. Man får et vanvittig muskelsvinn ved en slik operasjon, og i hvertfall når man snitter opp hele buken og bryter muskelfibre osv.. Det må jo da gradvis trenes opp igjen.

Den andre jeg så etter oppvåkningen, var Morten. Han hadde kranglet seg inn på intensiven. Så deilig å se ansiktet hans. Det karakteristiske "rynke-brynet" Hans var dypere enn noen sinne.. I ettertid har han sagt at det var de verste timene i hele hans liv.

Plutselig synes de at lungekapasiteten min ble svakere; kirurgen hadde nemlig , ved skade, klart å snitte hull i lungeposen min. Dermed var det rett inn på operasjonsbordet igjen, og få lagt inn et lungedren. Her ble jeg møtt av to skjønne sykepleiere og en drittsur kirurg (som jeg senere rapporterte). Kururgen viste null forståelse, kjeftet på sykepleierne og latet som om han ikke hørte når jeg snakket til han. Han røsket og dro, og det var sinnsykt vondt. Dette brydde han seg fint lite om, og jeg ble trillet inn igjen på intensiven. Jeg var på dette tidspunktet så forbanna (og i morfinrus) så jeg kjeftet og smelte - og skjelte han ut etter noter! Morten hørte jo meg kjefte og ilte bort til meg.. "Den jævelen skal ikke ta i meg igjen!" brølte jeg hikstende. Jeg fortalte om oppførselen hans, hvorpå min hverdagshelt ble "tydelig" igjen...

Raskt etterpå ble pusten min enda værre, da det viste seg at han hadde fått en krøll på drenet, som igjen heller skapte MER trykk på lungen. Så bar det inn på operasjonsstuen igjen - til samme legen som jeg hadde skjelt ut (han var visst den eneste på vakt); og igjen ignorerte han meg fullstendig, snittet sting og røsket drenet ut av brystet mitt. Han stappet så et nytt ned i lungen min .. Han så på skjermen (som viste lungene mine).. Og så hørte jeg et høyt "FAEN!".. Hvorpå kirurgen bare GIKK! Igjen sto 2 stressede sykepleiere og en forvirret pasient (meg).. Det tok sin tid, hvorpå det kom inn en ny kirurg som fikset det på 1-2-3... Han var forøvrig veldig søt og hyggelig.

Har du hørt makan?

Til info: den første kirurgen meldte jeg inn en klage på.

Etter 2 dager var jeg frisk nok til å bli trillet opp i 3. Etasje - og fikk et fantastisk enerom, med fantastisk room service. Betjent av skjønne engler i hvitt..

Så her ligger jeg nå, på enerom, fullservice - med dren i lungen, dren i buken, kateteter .. Og 75 stifter i magen.

Jeg har fått masse herlig besøk; det beste var å se ungene og Morten.

Pappa var innom, og fortalte meg noe som er verdt å tenke på:

Den dagen jeg ble operert, var akkurat samme dag som mamma døde - for da 5 år siden..

Tilfeldigheter?

Hm.. Kanskje hun sitter på andre siden og passer på meg?

Det er i hvertfall en deilig tanke ...

Over & Ut

Xoxo C

Og så var det min tur til å sloss mot døden..

Tiden er kommet. Det er min "tur" til å opereres. Min tur til å nesten dø .. og så gjenoppstå, forhåpentligvis kreftfri.

Onsdag ble det klart.

Sykepleieren som ringte meg, var så gledestrålende da hun sa det. Som om jeg hadde vunnet i lotto..

Jeg legges inn tirsdag, og opereres onsdag. "Møt opp i Gyn A3 kl 10:00, og stopp innom labben for blodprøver på veien".

Nå begynner det. Skremmende, men også befriende, nå når dette er blitt virkeligheten.

Det er som å leve i filmen "Alien"; med et levende beist som vil spise seg ut og ta livet av meg.

Synd jeg ikke har en Stg Ripley til å redde meg, så jeg får se på Ripley som kururgen som skal operere faenskapen ut.

Kanskje jeg må være min egen Ripley? Være hun som redder seg selv, overkommer sin frykt og tar livet av (det mentale)beistet?

For merkelig nok, er jeg helt rolig inni meg, og er helt sikker på at dette kommer til å gå bra. Det er jo uansett en smule ubehagelig å tenke på at de skal snitte meg opp og røske ut jævelskapen!

Med tanke på alle de skrekkhistorier, såkalte "wake up calls" og "nå må du våkne opp og skjønne alvoret" innlegg som jeg blir foret med på nettsider og på kreftforumer, er det mesten merkelig at jeg ikke er blitt psykistrisk pasient i tillegg!

Er jo heller ikke så rart at man tyr til nettet for å gå informasjon. Leger og sykehuset sier jo ingenting! Man har absolutt nada å forholde seg til! Det går faktisk ikke an.. Og da tyr man i desperasjon til utspekulerte kreftnettsider som skal fortelle en "sannheter" om kreft, og hvilke konspirasjoner leger og de farmasøytiske selskapene har seg i mellom. Og at de egentlig er ute etter å ta livet av oss.. Hæ?? Det er utrolig hvor mange som har "knukket kreftgåten", "case stories om naturlig helbred" "cellegiften tar bevisst livet av deg" osv. Hvem er disse menneskene som skriver og publiserer dette vrålet?

Jeg holder meg nå langt unna disse forumene og forholder meg heller til det legene ikke sier noe om: uvissheten.

Det er på høy tid at det kommer et nettsted for kreftpasienter, hvor man forteller nøkternt om hva man kan forvente, gir deg informasjon, kostråd, støtte og muligheten til å spørre spørsmål.

Så på tirsdag braker det løs..

Eneste jeg vet, er at det blir en stor og "radikal kirurgi". Det vil si at de skjærer opp hele buken min, og fjerner alt det de kan fjerne. Ta det vekk! Fjern alt sammen!

Så jeg stiller i nytt treningstøy, med bagen pakket. Her har jeg pakket ny rosa pysjamas (de derre fæle sykehuspysjamasene skal ikke jeg ha!), tøfler, toalettsaker og laptop full av filmer. Det er jo helt utrolig at et sykehus ikke kan tilby wifi til pasientene sine! Har også pakket det nydelige,nye Acne skjerfet jeg har fått. Ønsker meg de rosa Uggs'ene, men det får bli en annen gang.

Jeg er jo forfengelig, og vil ha det pent rundt meg og være pen i tøyet.

Spent er jo bare forbokstaven..

Vi satser på at det går bra!

Og det MÅ gå bra.

Ripley hadde klart det, og da må jeg også det.

For Aliens er til for å bekjempes, og kreften er min Alien.

Over & Ut for nå.

Vi snakkes på andre siden..

Xoxo

Nå som jeg er dødssyk; blir jeg religiøs da?

Mange eksistensielle tanker farer gjennom hodet om dagen. Spesielt tanker om spiritualitet og religion. Kommer jeg til å bli religiøs, nå som jeg er dødssyk? Er det dette som må til for at det skal skje? Jeg har hørt om mange som finner sjelero og lettelse i religion i tunge stunder.

Hvilken religion skal jeg da velge? Blir jeg automatisk kristen, bare fordi jeg er født av etnisk norske foreldre og er døpt i kirken?

Og.. Tror jeg i det hele tatt på åndelige makter? Er det slik at jeg har min(e) personlige hjelpere i en annen sfære, hvis oppgave er å hjelpe og lede meg?

Er det virkelig noen på den andre siden? Som i filmen "Ghost"? .. Hvor Patrick Swayzee ser Demi Moore, men hun kan ikke se han?

Mine foreldre har alltid vært humanetikere, og jeg er oppdratt deretter. Dermed har jeg jo heller aldri hatt noe forhold til de høyere makter eller til hovedpersonene i den store boka. Jeg er døpt (på "oppfordring" fra min bestefar) og er konfirmert (det var vel egentlig mitt ungdomsopprør.. Vet ikke hvem jeg straffet mest..) jeg er også gift i kirken (av tradisjonelle grunner) og barna er døpt i kirken (også av tradisjonelle årsaker). Noe åndelig over det finnes ikke. Det er bare en vakker tradisjon.

Jeg har virkelig ingen gudstro. Ikke engang om jeg virkelig prøver hardt, kommer den til meg. Den er helt faværende og fullstendig fjern for meg. Og det er egentlig helt greit!

Jeg har tro på den menneskelige hjerne og våre selvstendige handlinger, onde som gode. Jeg mener disse er vårt ansvar, ikke Gud/Jesus/Allah/Buddah el.. Gjør vi noe dumt, straffes vi av samfunnet, basert på de regler vi har satt, og må gjøre opp for det her. Har ingen tro på at St Peter står ved Perleporten og bestemmer hvem som skal inn. Da hadde i såfall min mor (som "dro i forveien"for 6,5 år siden) ryddet veien for lengst, og (ikke minst) omorganisert og effektivisert hele prosessen.

Det er ikke religion i seg selv jeg kan styre min begristring for, folk må få tro hva de vil. Det er tolkningene jeg misliker. Å skremme folk til å tro, er fryktelig!

Å true med helvetes porter, flammer og djevler er ondskapsfull, og har ingenting med religion å gjøre!

Jeg er også usikker på spiritualitet. Min logiske tenkning, og ikke minst oppdragelse, er basert på at alt skal bevises. Det ligger bare så sterkt nedankret i meg! Men det er jo en deilig tanke at man skulle ha hjelpere i en annen sfære som passer på meg. Har egentlig alltid synes det spirituelle har vært spennende, men jeg har mest tro på at det er vi selv som vurderer det vi skal gjøre, og agerer deretter.

Vi tar selvstendige valg, basert på "de små grå" i hodet vårt. Ansvaret for våre handlinger, har vi selv!

Men det er noe vakkert med det at vi har engler som passer på oss. Å ha noen hjelper en .. Som kan lære oss det vi behøver for å komme oss videre.. Sukk.. Men jeg får det bare ikke til å stemme!!

Da er det så bra at jeg har så mange venner og bekjente som er religiøse og åndelig anlagt.

Sånn just in case....

En av kundene mine er prest, og hun hadde snakket med "han i 2. Etasje" om meg.. Og "jeg var velkommen inn, selv om jeg ikke er religiøs selv.. Jammen godt å vite! Jeg blir bedt for i alle verdens hjørner på alle verdens religioner. Tenk så heldig jeg er som har alle disse bønnene rettet mot meg! Som min egen cheerleading squad - i en salig blanding av personer med alle religioner som finnes - med et felles mål: at jeg skal bli frisk!

Kanskje det er sånt som skal til for å gå fred på jord?

Xoxo C

Ventetiden er verst!

Det er sant; Ventetiden er absolutt det verste. Usikkerheten.. Det mentale stresset.. Det å bare kunne planlegge fra uke til uke, fordi sykehuset opererer kun med ukentlige lister..

Ikke kan du påvirke det heller.

Det er en forferdelig følelse at ens skjebne ligger i systemets hender.

Så var det ikke min tur denne uken heller.. De "høyere damer og herrer" har vurdert meg til å ikke bære så prekær, og det er jo forsåvidt positivt - kanskje?

Jeg ringte atter en gang til poliklinikken, og forhørte meg om operasjonslistene ("Å, er det deg igjen, Løvaas?"), og nei, jeg sto ikke på den, men om jeg kunne ringe tilbake i morgen, siden de ikke hadde fått del 2 av listen ennå.

Meg: "Jeg synes jo det er litt merkelig at da jeg først kom hit, var det rene Defcom5/slipp-alt-du-har-i-hendene-modus til dette! Det er liksom hått 14 dager!"

RH: "Ja, vi beklager, men her er kapasiteten sprengt. Og med så mye sykdom, faller vi etter.."

Så ringte jeg tilbake dagen etter, og sto fremdeles ikke på noen liste.

Hææ? Hvordan går det an?

Jeg ringte Morten, som sporenstreks ringte opp til RH og forlangte å prate med legen jeg hadde vært hos. Hun var litt brysk i begynnelsen, men siden min mann har en egen evne til å bli VELDIG "tydelig" når det oppstår irriterende hendelser, ble tonen hennes raskt en annen... Hun var enig i at det var merkelig at jeg ikke hadde fått en operasjonsdato ennå, hvorpå han ble satt over til pasientkoordinatoren. Hun igjen synes også det var merkelig, siden jeg sto oppført som innlagt - med møte med en spesialist.. "Nå skjønner jeg ingenting, altså", sa hun.. 

Hvordan er dette mulig? Det er jo ikke akkurat videre betryggende for en stakkar som er helt ny i dette systemet! 

Kan noen sporenstreks informere "dem-som-har-med-det-å-gjøre", at det ikke går an å holde på slik med mennesker?

Det er jo helt utrolig at man, i et land som er helt avhengig av et offentlig helsesystem, må vente inntil de finner kapasiteten? Hvor mange liv må gå tapt i det skjulte med disse forsinkelsene og dette surret? Dessuten har de helt klart glemt det menneskelige aspektet; håp - avslag - surr .. Ække til å tro, altså!!

Møkkadag!

Trenger sårt noe vakkert og morsomt som kan glede meg nå altså...

Heldigvis er det en dag i morgen også, og den VET jeg blir bra!

 

Xoxo

CELLEGIFT???... Nei!! Ikke håret mitt!

Jeg er forfengelig. Innrømmer det gladelig; jeg er kanskje mer forfengelig enn de aller fleste. Og kanskje over snittet opptatt av håret mitt.

Har alltid likt håret mitt, ikke nødvendigvis fargen (opprinnelig klassisk, nordisk leverposteifarge), og har vel egentlig ikke sett min naturlige hårfarge siden ca 1983.

Jeg er et barn av 1970-tallet, hvor mamma synes det var "praktisk" for begge oss ungene (min bror og jeg) å ha kort hår. Spesielt da vi flyttet til Afrika. Dette håret forble kort, inntil vi sto på en flyplass, og noen kommenterte at mine foreldre hadde "to skjønne gutter"...

Deretter ble hårer spart langt, og forble langt, helt til Prinsesse Diana dukket opp i mediabildet. Hun var jo så fin. Så vakker. Og så fin kort frisyre... Jeg grein meg til en frisørtime, og vips .. Klippet håret kort. Det var siste gang håret mitt var kort, og året var ca 1982. Håret ble spart langt, og har forblitt langt - og blondt.

Sannheten er at jeg aldri har vært videre vågal med frisyren, har hatt den samme diden 1989.. Men; why change a good thing? Sangene fra musikalen HAIR summer inni hodet mitt...

Håret mitt har jeg som nevnt alltid likt. Det er tykt, glatt men former seg naturlig fint. Har aldri synes jeg var no' spesielt pen, men håret mitt - det likte jeg.

Nå skal cellegiften ta det bort. Alt det fine, lange håret mitt. Og ikke bare der; vipper, bryn og alt kroppshår! Det er bare helt forferdelig, og jeg blir kvalm sv bare tanken.

Jeg føler meg som Samson, i fortellingen om Samson og Delilah. Samson mister kraften og styrken sin, når Delilah klippet av han håret mens han sov.

Cellegiften er min Delilah.

"For no' tull! Jeg elsker deg jo med eller uten hår! Har sett deg gå gravid, legge på deg 36 kg - 2 ganger - OG sett deg føde 2 unger. Jeg kan love deg at det skal mer til enn litt hår for å knekke meg!" Sier min elskede hverdagshelt.

"Ja, men da hadde jeg i hvertfall hår på hodet!" Piper jeg..

Jeg er sikkert overfladisk og teit, men håret mitt er med på å definere meg som person; en del av min identitet; representerer min femininitet .. Og skaper mykhet rundt ansiktet.

Nå blir jeg - bokstavlig talt - helt naken!

Og det skremmer meg nesten mest av alt!

"Tull og sprøyt", sier du - men det er faktisk ikke deg dette gjelder; det er meg. Alle vet hva en kvinne med bart hode har. Sykdommen kommer mye tydeligere frem; og alle ser litt stakkarslig på deg.

Men jeg får skaffe meg den feteste parykken som finnes, og bite tennene sammen. For det finnes dessverre ikke noe alternativ. Cellegiften må til.

Jeg kommer heller aldri til å gå "stolt og bar" med hodet. Det er ikke slik jeg er, og denne møkkasykdommen skal ikke ta fra meg alt! Å se fin ut og føle meg vel er kjempeviktig for meg, så den parykken skal være FET!!

Puh! Det er jaggu god terapi inå skrive ting ned!

Og så er vi et steg nærmere....

Xoxo C

Eggstokkreft .. Hvorfor akkurat meg?

Litt over en uke siden ble jeg diagnosert med eggstokkreft. For en uke det har vært! .. En følelsesmessig berg og dalbane, gitt!!

Det som faktisk er spennende, er hvordan den menneskelige hjerne og følelseregister virker; i begynnelsen var jeg i sjokk. Så gråt jeg. Så ble jeg forbannet. Nå er kampmodus skrudd på!

Egentlig har vel kampmoduset vært der hele tiden, for da overlegen fortalte meg hva som var i veien, var mitt første svar: "Jaha! Og hvordan skal vi fikse dette da?"

Mange tanker har flydd gjennom hodet i rakettfart; " Hadde jeg symptomer som jeg ikke kjente?" "Kunne jeg gjort noe for å unngå dette?" "Er det min egen skyld?" .. Og 1000 andre selvbebreidende tanker og følelser.

For noen av dem som får eggstokkreft er det ingen symptomer, før det har gått alt for langt. Detfor kalles sykdommen "The Silent Killer".

Og hva er da "for langt"?

Jo, blødninger fra livmor (kan også misforstås som uregelmessige blødninger, som de aller fleste opplever en gang i mellom), blødninger fra anus (som kan misforsås som hemoroider), vann i kroppen (hvem har vel ikke det omtrent 14 dager i måneden..), uregel menstruasjon, hevelser i ankler, treg eller overaktiv mage (hvem har vel ikke det innimellom?), vondt i muskler og ledd .. Altså alle de mer eller mindre "vanlige" kvinnelige, hormonelle plagene..

Men jeg hadde INGEN av dem!

Takk faen for nyrestein, altså!

Hadde det ikke vært for nyresteinsangrepene og en overaktiv radiolog på Diakonhjemmet, hadde ikke denne dritten blitt oppdaget før det var gått for langt!

Så jenter; sjekk dere! Ikke bare livmorhalskreftprøven; for den har ingenting med eggstokkreft å gjøre. Nei, det må innvendig ultralyd til for å oppdage denne djevelen. Jeg gikk til gynekolog hvert 3. år (som legene anbefaler), har aldri hatt en uregelmessighet av noe slag - men fikk det allikevel. Denne dritten kan vokse opp fra helt fri til grad 3 på 6 mnd, så jeg anbefaler dere å gå hvert år! Gå privat - det er verdt den 1000-lappen!

Nei, ingen liker å ligge i den anatomisk umulige stolen med et andenebb på innsiden, men det er langt mer ubehagelig å ha kreft! Trust me..

Så nå har kamplysten tatt meg seriøst! Ikke faen om dette skal knekke meg. Jeg har instruert alle til å ikke si "stakkars deg" osv; det skal være positivitet hele veien. Jeg skal heller ikke falle ned i "stakkars meg" moduset heller. Det skylder jeg meg selv, ungene og Morten. Som en harbarket fan av positiv renkning og disiplin, tenker jeg at nettopp det kommer man langt med.

Selvsagt kommer jeg til å gå på utallige smeller, og det er lov. Men man kan ikke flytte inn der, og forbli der. Og så må man gi seg selv lov til å bli frisk!

Ok, det var dagens innsjekk - og dagens tanker.

Xoxo C

Kreft? ... Jeg?? .. En ny virkelighet rett i trynet!

Fyttihelvete, altså!

Luvet tok en kraftig u-sving, og slo meg rett i trynet! Kreft? Jeg? Hæ? Eggstokkreft med spredning til buken? Hvordan er det mulig? Har jo ikke hatt noen symptomer på at noe er feil, og jeg har jo sjekket meg regelmessig!

Så sitter jeg her da, også kjent som kreftpasient på Radiumhospitalet. Men akkurat DET skal jeg ha meg frabedt! For den jævelskapen skal ut og vekk! Som min venninne Brita sa;"Be dem røske faenskapen ut, for helvete!"

Og det er mitt mantra.

For heldigvis sa overlegen på Radiumhospitalet at det er kurativt, men det nlir en tøff prosess. Det er jeg med på, for det finnes ikke noe alternativ!

Hvordan ble så denne dritten oppdaget?

Jeg fikk et nyresteinsangrep 30/11 i fjor, og ble lagt rett inn på Diakonhjemmet. Ble så skrevet ut igjen dagen etterpå, og følte meg fin. Ok, hadde vondt i siden, og følte som om jeg hadde fått bank innvendig (det hadde jeg forsåvidt fått også..). Deretter fikk jeg et nytt anfall uken etter, som varte i ca 2 timer. Jeg lå på badegulvet og gispet etter luft. For de som ikke har opplevd nyresteinsangrep, er det værre enn å føde! Har født naturlig begge gangene - var peanuts i forhold!

Det rare var jo at jeg gikk hele desember og følte meg ute av form, og tenkte det hadde noe med nyresteinene å gjøre.

Like over nyttår fikk jeg enda et angrep. Jeg ringte legevakten og fikk beskjed om å komme rett ned. Å kjøre selv var vel ikke det lureste jeg gjorde, men den tankenslo meg overhode ikke da!

På Legevakten kom jeg rett forbi køen (nyrestein gir en fri passasje forbi køen..), og det ble tatt blodprøver og målinger. Ble igjen sendt rett opp til Diakonhjemmet, hvor jeg ble lagt inn. Her må jeg bare si at det norske helsevesenet fungerte som bare det! Ø-hjelp er virkelig ø-hjelp! Dagen etter ble jeg sendt til både røntgen, ultralyd, vanlig ct, og deretter ct med kontrast, fordi radiologen var ikke fornøyd med bildene. Gjett om jeg da fikk meg en overraskelse, når hun fortalte meg funnene.. "Du har moen store cyster på eggstokken og rundt i buken vi ikke er sikre på hva er, så vi sender saen dun øyeblikkelig over til Radiumhospitalet. Men først stiller du på Ullevåll mandag kl 09:00 til videre undersøkelser."

Å, ja ..

Sjokk. Iskaldt gikk det nedover ryggen min, akkurat som når man leser noe skikkelig skummelt! Min mann Morten var sammen med meg, mens ungene var hjemme. Vi så på hverandre, og kunne rett og slett ikke tro det.

Vi reiste rett hjem etter det, for på sykehuset skulle jeg i hvertfall ikke være!

Mandag morgen kl 09:00, sto jeg på Gynekologisk avdeling på Ullevåll Sykehus. Igjen rett inn til blodprøver og så videre til spesialist. Rett i stolen og med innvendig ultralyd fant de ulumskhetene. Så der lå jeg med beina i været, med 2 spesialister, 1 legestudent og 1 sykepleier som stirret meg rett opp i gapet (hadde jeg lukket opp mynnen, hadde de sett rett igjennom!).

"Har du et romantisk forhold til eggstokkene og livoren din?" Spurte den ene spesialisten. "Nei, ikke no' videre.. De har hjort jobben sin, de.," sa jeg. "Fint! For de skal UT!" sa han.

Å, ja..

"Desduten er dette utenfor vårt virkefelt, så vi sender alt til Radiumhospitalet i dag. Du blir oppringt av dem om noen dager."

Å, ja...

Det verste er uvissheten. Men hele tiden har jeg hatt en indre ro og stemme som sa "dette kommer til å gå bra, Cecilie", og den har jeg fortsatt.

Ventetid er fryktelige greier. Alt som finnes av følelser og tanker farer gjennom hodet; man gråter, får hjertebank og planlegger begravelsen.

Så - i forigårs - Fredag 17 januar - var jeg på Radiumhospitalet og snakket med en av overlegene på gyn; Anne Dørum og en engel av en sykepleier, svenske Eva.

Diagnose: eggstokkreft med spredning til buken. Sjelden i så ung alder, kommer vanligvis etter menopause. Kurativt, men med veldig tøffe måneder foran meg.

Det blir en stor operasjon med fjerning av hele livmor og eggstokker, flekkene de ser i buken og de eventuelle lymfene som er infiserte. Dette vil skje i løpet av en 14 dagers tid. Jeg vil få et seriøst arr oppover magen (gjør overhode ingenting for meg), må ha 6 celkegiftkurer med 3 ukers mellomrom. Cellegiften påbegynnes etter st operasjonssåret er grodd og formen min er bedre.

Dermed blir det ikke bare operasjon, neida - cellegift OG jeg kommer øyeblikkelig i overgangsalderen! Det er jo for pokker neste det verste! Det vil si en livslang tilværelse med hormontilskudd. Ok; så er jeg ferdig med den dritten når venninnene kommer i det..

Men i helvete! Jeg har jo ingen symptomer på å være syk!

Mitt raskonelle og galgenhumoristiske meg tenkte: 1) Dette fikser vi. 2) Så var jeg endelig unik med noe (har jo aldt hatt hull i en tann - eller knappt nok et gnagsår!) 3) Hun kalte meg ung! 4) Når begynner vi?

20 minutter senere var blodprøver tatt, EKG utført og jeg var satt opp til biopsi kl 14:00.

Jeg ringte Morten, som jobbet hjemmefra. Han var der på 5 minutter. Vi er heldige, fra stuen vår ser vi rett ned på Radiumhospitalet. Dvs vi kan gå på 30 min elker kjøre på 5. Han er i mild sjokk. Vi går med oss ca 30 % av det sykepleier Lena sier. Men mitt rasjonelle jeg ser ingen annen løsning enn å bli frisk.

Så måtte jeg til biopsi, men ikke før kl 14:00. Vi kjørte Morten hjem, for hva gjorde jeg? Jo alle jenters terapi: Retail Therapy! Jeg dro på CC Vest og handlet nytt treningstøy til å ha på sykehuset. Ikke snakk om at jeg skulle se ut som en dass når jeg ligger der, nei!

Så nå er jeg eier av ny treningstights og fleecetop. Jeg så noen korte rosa UGGS jeg virkelig ønsker meg, men synes de var for dyre. Men de ønsker jeg meg veldig..

Kl 14:00 kjørte Morten meg ned på sykehuset igjen, hvor jeg ble henvist til røntgenavdelingen.

En biopsi er ikke gøy. Det er ekkelt og ubehagelig; de lokaliserer cysten med ultralyd, lokalbedøver området og stikker en satans lang sprøyte gjennom buken og inn i cysten for å ta prøve. Egentlig er jeg litt fasinert, men det er også litt ekkelt. Og duste-meg måtte selvsagt komme med en dustekommentar: "håper det ikke er for mye spekk der, slik at du kommer gjennom,da!" Hæ? Hvorfor sa jeg det? Og den søte radiologen, som som helt klart var vant til bannende, dustete tullinger som meg hver dag, sa søtt:"nei, vet du, her var det ikke så mye spekk - værre å komme igjennom musklene!" HAAAAA! Første gang jeg har blitt beskylt for å ha mer muskler enn spekk på magen, gitt.. Men søtt av henne å si det, da..

Deretter måtte jeg ligge på et rom, enerom med tv og utmerket service fra de søte englene i hvite drakter, i 2 timer for å minimere blødningsfaren etterbiopdien. Hadde ingen problem med hverken blodtrykk eller blødninger, og jeg fikk oppdatert meg på gamle episoder av Friends..

Morten hentet meg kl 17:30, hvorpå han i mellomtiden hadde ingormert familie ig snakket med ungene. Til Kosefine fortalte vi som det var. Hun er 13,5 og er moden. Henrik er 10, og en svært følsom gutt. Josefine var mest opptatt av om jeg hadde vondt, og om jeg kom til å overleve. "Ok,bra!" Svarte hun, mens Henrik var kjemperedd, gråt og var veldig ulykkelig. Til han sa vi "at mamma er alvorlig syk nå, men blir frisk om en stund." K-ordet brukte vi ikke, da han - som alle barn - er kjemperedd for det ordet.

Han har det bedre nå. Vi informerte foreldrene til vennene hans, og ba gutta ta litt ekstra vare på han. Josefine fortalte det til venninnene sine selv, og fikk god støtte av de søte jentene. Vi skal informere skolen i morgen.

Jeg er fremdeles i full jobb. Må det. Driver egen klinikk innen hårfjerning, hud osv.. Og dette er en stor og viktig del av livet mitt. Har alltid vært det, er jo livsstilen min, det! Føler jeg må holde på det som er normalt, og det som ufarliggjør situasjonen.

Så nå sitter vi her da.

Pappa sa: "Dette må du blogge om, Cecilie! Hjelpe andre jenter i samme situasjon. Bruk stemmen din!"

Og det er nettopp det jeg vil prøve på. Kanskje ikke daglige oppdateringer, men så ofte jeg klarer.

Håper du følger med denne prosessen og reisen ...

Xoxo C

Hvordan lever man med kreft?

"Du har kreft!"

Det er litt av en beskjed å få. Hele livet raser sammen. Luften går rett ut av deg. Du blir kvalm og svimmel. Livet ditt passerer i revy. Begravelsen har du i løpet av 5 minutter helt klar.

Dette var meg for nesten 2 år siden. 

Jeg er her i beste velgående ennå. OK, jeg står midt oppi et tilbakefall og er godt i gang med ny cellegiftkur, men jeg er fortsatt her!

Jeg begynte en blogg da jeg fikk diagnosen, og fikk skrevet sykdommen "ut" ganske tidlig. Alt de jeg var redd for, følelser om livet, utseende, hårtap, mangel på sosial omgang, samlivet med mannen min - alt fikk jeg skrevet ut om. Og følte meg mye bedre med en gang. For det handler om å erkjenne de følelser og tanker man har - og få utløp for dem. Det er bloggen for meg. Selvsagt er det stadig nye ting som dukker opp, og da skriver jeg dem ut. Dette er min terapi. 

Ukentlig får jeg mail fra kvinner som lever med kreft, som likte likte det jeg skrev. De følte at det jeg skrev var en befrielse å lese, for det var akkurat det de følte også! Flere hadde også vist innleggene mine til mennene sine og fortalt dem at "det er akkurat dette jeg føler, men jeg klarer ikke å få ordene frem!" Sånt gjør meg glad! Da er det også en videre mening med dette. 

Jeg ble anbefalt å sende inn et manus med grunnlag i bloggen, men fikk raskt avslag om at "kvinnekreft er ikke videre interessant for oss".. Synes jo dette var dristige kommentarer å komme med, i og med at 1 av 3 får kreft, 1 av ca 10 får brystkreft og 1 av ca 30 får livmorhalskreft og en av 70 får eggstokkreft. Så man kan konkludere med at kvinner med kreft selger ikke i Norge. Og i hverall ikke bøker om kvinner med kreft; som tar tak i situasjonen og ønsker å dele denne kunnskapen man har lært på veien...

I tillegg får jeg hele tiden høre at jeg "ser jo ikke ut som en med kreft!". Jeg ser altså alt for frisk ut. Heldigvis for det. Jeg spiser og lever veldig sunt, og holder en positiv innstilling til ting som kommer. Bevegelse og aktivitet er kjempeviktig for meg. Dessuten må man opparbeide seg en seriøs dose galgenhumor, i tillegg til å være utstyrt med en oversnittet dose generell humor. Det hjelper oså å være sta og ikke minst være tydelig.

Det ble veldig mye blest rundt et innlegg jeg skrev ifjor, vedr mine erfaringer med helsevesenet utenom Radiumhospitalet. Da fotografene fra både VG og Aftenposten kom, fikk jeg beskjed om at jeg så for frisk ut, og "om jeg ikke kunne se litt sykere ut"...

Jeg ser på sykdommen som en dårlig pokerhånd, og den må jeg spille ut på best mulig måte..

Den andre bloggen min - www.nordicpath.blogg.no har utviklet seg til noe annet; den har blitt en mer internasjonal livsstil, mote og skjønnhetsblogg for kvinner over 40. Jeg ønsker å skille mellom "snørr og barter", og har derfor laget denne bloggen - med 100 % fokus på kreftsykdommen. Her får du min historie fra begynnelsen av og frem til nå. Dessuten kommer det innlegg om diverse livsstilssaker vi som lever med kreft har mer enn godt av. 

Håper du liker den, følger den og anbefaler den til dem du kjenner som du mener kan ha nytte av den. 

Dette er den boken ingen ville publisere...

 



Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen