Kontroll & CT

Så deilig det er med sommeren. Sommerferie. Bading og soling; total avslapning. Fokus på deilig mat og drikke..

Og .. Ikke minst muligheten til å "glemme" sykdom og behandling.,det tror jeg gjør oss alle godt. Pr nå har jeg kun vondt i hender og føtter pga neuropati. Ok; jeg verker litt i kroppen på kveldstid, når temperaturen synker - men det går greit.

Men - i etterpåklokskapens navn -tenker jeg at jeg kanskje kjente bittelitt at sykdommen var tilbake i vår. Jeg var litt øm og "rar" i magen et trykk i nedre del. Dette viste seg til å være en svulst. Nå er jeg ikke øm i magen - og har ikke det trykket i magen.

Har kanskje immunterapien virket?

Jeg tror det.

For jeg føler meg bedre over det hele. Har heller ikke de store muskelkrampene lenger. Så alt er bra.

Det vil jo vise seg.

Akkurat nå sitter jeg på Radium, og venter på CT. Har levert urinprøve og tatt et arsenal med blodprøver til studiet. Dette er SÅ spennende!

Greia er at jeg har null fokus på sykdom. Den er liksom ikke der. For jeg er jo ikke "syk"! Jeg er jo frisk og rask! Alle sykdomssymptomer er fraværende. Det eneste er jo bivirkningene fra cellegiften; og ikke sykdommen! Nei; jeg gidder ikke ha fokus på sykdommen. Det er jo så utrolig kult å kunne leve normalt!

Så nå sitter jeg her og drikker et glass vann -hvert kvarter - i en time - for å være klar til CT'n.

På mandag er det ny immunterapibehandling og kontroll. Det blir spennende!

Jeg er overhode ikke bekymret. Dette er jo bare SÅ spennende og interessant å få være med på!

Ok, da er rapport avgitt og vedtatt.

Ha en strålende fredag og helg!

XOXO Cecilie

Immunterapibehandling nr 3

Så var det dags igjen..

Jeg vet jo at det kommer; jeg skal dit hver tredje uke. Men det er noe med det å dra på Radiumhospitalet, som gir meg høy puls.. Jeg blir alltid rar når jeg skal dit.. Bare lukten innenfor dørene gjør meg kvalm. Lukten av antiseptisk middel - Klorhexidin. Blæ!

Jeg får faktisk registrerbar høy puls! Selv om jeg tror jeg er i hvilepuls.. Kreftsykepleieren min Per Arne målte pulsen min til 90.. Det kalles visst "sykehuspuls". Jammen godt å vite at de faktisk har et navn på det, og at det ikke bare er meg!!

Alle prøver var bra; skjoldbruskkjertelen min jobber fremdeles på høygir, men siden jeg ikke kjenner noe som helst til det, er den fremdeles klassifisert som en grad 1. Da er det ingenting å bry seg om. Jeg har litt lavt blodtrykk, som jeg heller ikke merker noe til, så nå er det å dytte innpå hauger av biff, spinat og brokkoli. Siden dette er et studie, får jeg ikke lov til å ta tillskudd i pilleform.. Derfor blir det i matform. Men det er helt i orden; jeg digger biff, spinat og brokkoli, jeg altså!

Jeg fikk en lekker stressless i rom 4 på infusjonsavdelingen, og min favorittsykepleier, Åse, var på plass. Det får meg til å slappe av mer. Hun er helt topp, og definitivt den beste til å sette veniflon. Det er (nesten) smertefritt, når hun gjør det. Mens vi venter på at Pembro'n (immunterapien) skal bli ferdiglaget (det er ferskvare) på apoteket, satt vi og skravlet. Jeg føler meg mer rolig, og klar for behandlingen.

Infusjonen ble satt, og 40 min senere er jeg ute av døren. Ok; hele prosessen tar tid; med legekonsultasjoner, venting og atter venting, før selve infusjonen, men det er greit. Jeg har time der tidlig om morgenen, så hele dagen kastes ikke bort.

Det aller beste med Pembro'n, er at bivirkningene er minimale, i forhold til cellegift. Jeg blir litt trøttere enn vanlig, blir fortere sliten, mer anpusten, får kraftigere muskelsmerter og hodepine - men ingenting som ikke 1g paracet og 1200g ibux kan fikse. Jeg har også mindre matlyst (på høy tid!). Kvalm er jeg nesten ikke, heldigvis. Disse greiene kommer som regel ikke før etter et par dager.

Gårsdagen ble deilig; selv om jeg måtte til Radiumhospitalet; måtte bli stukket og analysert, og bli pumpet full av greier..

Jeg var hjemme fra Radiumhospitalet rundt 11:30. Været var helt fantastisk; skyfri himmel - strålende sol - 22 g .. Så vår datterJosefine og jeg, gikk lang tur med hunden vår Max. Vi rundt hele Fornebulandet rundt, ut til Storøya, gjennom skogen ved fuglereservatet, over Koksabuta, gjennom Hundsund og endre opp i Rolfstangen. Der er det åpnet et nytt bakeri, som ligger helt nede ved vannkanten. Det heter Fardals (nei, kun name dropping - ikke spons, og kan selv om det hadde vært digg!) og kan anbefales på det varmeste! Vi tok hvert vårt beger med 3 kuler italiensk is, og satt og dingla med beina i sola. Det var SÅ deilig!

Deretter gikk vi hjem. Jeg var sliten, og trengte en hvil. Behovet for å hvile, er blitt en del av livet. Jeg ligger på en måte til ladning.. Men det er helt greit. For det å få muligheten til å være med i dette studiet, er som å vinne i lotto! Så alle eventuelle bivirkninger er helt greit!

Sjansen for at denne behandlingen virker er stor. Tenk hvilken fremtid det da er innen kreftbehandlingen! Kanskje man har funnet løsningen? Det er lov å håpe..

Det var en utrolig deilig og lat sommerfredag i nydelig solskinn.

Håper din dag også var bra!

Xoxo Cecilie

Bikinikroppen 2016!

Ja, nå er det ferie, og bikinisesongen her igjen igjen.

Grøss og gru!

Hvorfor?

Jo, fordi jeg ikke har klargjort kroppen ennå.

Servicen er ikke gjort.

Jeg "glemte" det i år også..

Hvorfor det?

Svaret er, at jeg bryr meg rett og slett ikke!

For jeg bryr meg ikke om bikinikroppen min ikke er ferdig striglet og buffet..

Bikinien min er liten, og stort sett hele min snart 46 årige kropp skal på display.

For, ja .. Jeg går fortsatt i bikini ..

Selv om jeg har et 50 cm langt arr opp hele magen min. Selv om jeg også har fått grevinnesleng og ryggfett.

Jeg velger å ikke skjule hverken arr eller valker. Kroppen min er et bevis på at jeg har levd. De er et bevis på at jeg fortsatt lever. At jeg lever et godt liv, selv med sykdom i kroppen.. Fordi:

Jeg har hatt 2 hjertestans.

Jeg har vært igjennom 2 cellegiftkurer..

Og jeg lever fremdeles!

Jeg har også født 2 perfekte barn, så magen er ikke som den var. Jeg kommer aldri til å få tilbake den sixpack'en jeg aldri hadde.. Dessuten har jeg vært igjennom 2 operasjoner; en kreftoperasjon og en tarmslyngsoperasjon. Arrene er synlige minner om at dette har skjedd.

Og vet du; arrene bryr meg ikke!

Valkene? Grevinnesleng? Ryggfett? Celluliter? ..

Jenter; dette er tegn på aldring! Vi blir eldre! Det er tegn på at du har levd!

Hvorfor skal vi på død og liv holde oss så unge som mulig? Hvorfor se ut som en tenåring? Hvorfor skal vi bekymre oss over hva andre sier?

Betyr det egentlig noe i det store bildet?

For, hva er det vi egentlig skal? Jo; vi skal utsette kroppen vår for sol og vann. Kroppen bryr seg fint lite om du har grevinnesleng eller valker. Den vil bare ha d-vitaminene og velbehaget ..

Og hva er egentlig en bikinikropp?

Er ikke det bare å ta på seg en bikini, og så har du bikinikropp?

Nå er det sommer, og bikinisesongen er her. Da har du 2 valg:

1) Beholde klærne på

2) Kaste klærne

Jeg velger nr 2 : kaste klærne

Kast klærne - på med bikinien - og - voila - bikinikroppen er klar!

XOXO Cecilie

Kan kosten påvirke kreften?

Nei.

Det kan den ikke.

Uansett hva noen sier. Man blir aldri kreftfri av å spise vegansk, juice, kutte sukker, kutte karbohydrater, spise hvetegress osv..

Kreften påvirkes ikke av det.

MEN; når du først har fått denne kreftdritten, så er det viktig å ha et riktig kosthold for å ivareta den helsen du har igjen. For å styrke kroppen din. For at tarmen din skal fungere greit. For å øke energien din.

Og da er det visse regler som gjelder;

1) Kutt sukker

Sukker er noe vi ikke trenger å tilføre kroppen. Den produserer glukose selv. Sukkeret vi spiser er ikke bra for de endokrine kjertlene våre, og gjør at insulinet jobber på spreng. Derfor får vi bare enda mer søtlyst. Å si at sukker stimulerer kreftcellene, tror jeg er bare fjanteri og tull. Men at for kroppens egen del; for at det skal være ro i de indre rekkene våre; slik at insulinet vårt får jobbe som normalt; er det bra å kutte raffinert sukker.

2) Kutt hvetemel

Her er det store diskusjoner.. Men etter min og flere legers mening, bør vi kutte det vanlige hvetemelet. Erstatt det med spelt og andre meltyper. De fleste av oss er ikke glutenallergikere (heller ikke jeg er det) men tarmen vår har godt av å ikke være under konstant stress, som vanlig hvetemel skaper. Les: "Sjarmen med tarmen" (nei, ikke spons!) og få et nytt syn på magen din..

3) Kutt stivelse ("daffe" karbohydrater)

Her under går selvfølgelig hvetemel. Noen av oss velger å kutte all stivelse, med unntak av stivelse fra grønnsaker og frukt. De mest "hardbarka" av oss holder seg tom unna alle grønnsaker som vokser under jorden og all frukt, med unntak av bær. Altså "lavkarbo" folket! Jeg er en av dem.

3) Kutt kunstige søtningsmidler

Kunstige søtningsmidler er unødvendig for kroppen. Den vet egentlig ikke hvordan den skal behandle dette. Bruk heller stevia og kokossukker når du skal søte noe.

4) Øk inntaket av grønnsaker

Grønnsaker er bra. La 2/3 av måltidet ditt være grønnsaker. Det er massevis av fiber i grønnsaker; spes brokkoli og avocado. De kan spises rå, wokes, steames, purees osv..

5) Spis rene matvarer

Spis mat du vet hva er. Hold deg unna ferdig fabrikata; lag egne kjøttkaker, karbonader osv.. Ikke spis hermetikk; vet hva du putter i munnen din!

Dette er dessverre som " å banne i kjerka" for noen "kosteksperter". Bare så det er sagt; disse blåser jeg tynt i!

JEG er kostholdsekspert på MIN kropp. Jeg vet best hva som passer for meg, for ingen andre enn meg lever i min kropp.

Etter å ha vært igjennom 1 operasjon, hvor de fjernet hele livmor og eggstokker - og kom i overgangsalder i en alder av 43, 1 tarmslyngoperasjon og 2 cellegiftkurer, kan man godt si at min kropp ikke fungerte optimalt. "Spis som vanlig!" Sa de på Radiumhospitalet. Og da gjorde jeg selvsagt som de sa. Langsomt gikk jeg opp 15 kg, med en mage som fungerte dårlig, og et energinivå på bunn. Jeg trente mer enn noen sinne og spiste mindre enn noen sinne. Og vekten fortsatte å øke.. Og formen ble stadig dårligere.. Helt desperat gikk jeg til min nye fastlege og fortalte dette. "Det er da enkelt; kutt sukker og kutt karbohydrater! Du trenger ikke den stivelsen! Kun stivelse fra grønnsaker og bær!" Sa hun. Jeg ilte hjem, og endret kostholdet mitt omgående.

Nå, 3 måneder etter, er jeg gått ned 11 kg, har mer energi, huden ser bedre ut - og kroppen min tåler immunterapien bra. Legen som er ansvarlig for studiet på Radium, sa at jeg skulle fortsette med det jeg gjorde,"for det er bra!" Til info; hun er ikke norsk!

Jeg irriterer meg over at de serverer kjeks og kaker, sukkersaft osv på sykehuset, når de egentlig burde holde en ren linje. "Jammen sukker fungerer bra på kvalme!" "Kjeks demper kvalme!" Osv.. Ja, det gjør det, men det gjør også ingefær, sitron og blåbær! Spesielt irriterer jeg meg over: " vi kan ikke påføre ekstra dårlig samvittighet på de kreftsyke, slik at de føler skyld hvis de ikke spiser slik og slik når sykdommen forverres!" Osv.. Dårlig samvittighet må vi selvfølgelig ikke ha. MEN hvis legestanden og sykepleiere brukte litt mer tid på ettervernet og kostholdet til oss pasienter, ville det ikke vært dårlig samvittighet! Da ville det vært en naturlig del av selve behandlingen! Det finnes andre kostråd en den tradisjonelle kostsirkelen; som forøvrig kom like etter krigen.. Og det begynner å bli en stund siden. Kanskje på tide å prøve noe nytt, og dessuten tenke at kanskje kreftpasienter har behov for mer spesialisert kosthold - som en del av selve kreftbehandlingen?

Dessuten må vi som pasienter ta ansvar for vår egen sykdom, og gjøre og prøve ut det som kanskje gir oss nye og forbedrede liv. Uten dårlig samvittighet - men heller nyskjerrighet og åpenhet.

Dette har fungert for meg. Jeg ser det ikke som en diett - men en livsstil. Selvfølgelig savner jeg pizza og sjokolade, men krever kroppen min at jeg må leve slik, for å holde meg gående lenge.. Ja, da er det pokker meg verdt å avstå fra visse ting!

Det kan ikke skade å prøve! Prøv i 30 dager og se om det fungerer! Uten dårlig samvittighet, hvis det ikke fungerer..

For hva er det verste som kan skje?

At du forblir det samme? Da er du jo tilbake til status quo..

XOXO

Cecilie

Å lære noe nytt..

Å lære noe nytt er alltid spennende og utfordrende.

Selv for oss med kroniske sykdommer.

Vi kan ikke gå rett i "nå er livet over"-boksen, og bare deppe over det som kanskje kunne vært.

Nei, livet er nå.

Livet er hva du gjør det til.

Det må man faktisk gjøre sjæl!

Jeg vil lære å surfe.

Ja; surfe i skikkelige bølger - "total point break, dude"!

Da jeg bodde i California i sin tid, surfet alle de kule folka.

Jeg var ikke kul.

Riktignok var jeg rågod i beach volley, men det var liksom surfing som var greia ..

26 år senere ..

Og jeg vil fortsatt lære meg å surfe.

Problemet er jo at det ikke er utpreget mange store bølger her i indre Oslofjord..

Jeg må nok syd for Drøbak..

Jeg vet at det er knallbra surfing i Lofoten og på Solastrand, men så var det jo det at jeg helst vil ha mer enn 12 grader i vannet..

Ja; drømmen er Baha, Australia, Hawaii .. Og litt nærmere her: Lanzarote og Fuerteventura..

Å gjøre det vi har lyst til, er viktigere enn noe annet. Spesielt når man er kronisk syk. Jeg tenker; At vi har godt av å ha noen mål. At vi prøver å gjennomføre disse. At vi opplever gleden ved det å gjøre dem.

Mitt mål er å lære meg å surfe..

Hva er ditt?

Surfs up, dudes & dudettes!

XOXO C