Svada og BS..

Fytti fader.

Har akkurat vært på er foredrag om "Hvordan snakke med pasienten".

Noe så bortkastet!

Bare flotte ord og vendinger.. helseministeren, politikere og andre byråkrater.. og kun undersøkelser om hvor flott legestanden er, og hvor fornøyde pasientene er.

Ok, det var noen få som kom med konstruktiv og passende kritikk - sagt på det rette politiske språket.

Men - Uansett hvor mye jeg forsøkte, fikk jeg aldri mikrofonen.. selv om jeg klødde etter å få sagt noe. Måtte bite meg i tunga flere ganger.

Når har de egentlig tenkt å høre på oss pasienter?

De kommer med flotte grafer, statistikker, IKT-løsninger osv.. Men..

Hva med den menneskelige faktoren?

At i er mennesker, som ikke er statistikker eller gode ideer.. Vi er tenkende og levende mennesker, som burde ha noe å si.

Så dagens spørsmål er: Hvordan skal man få disse styrende makter til å høre på oss?

Inntil videre sitter jeg i tenkeboksen .. (er ganske forbanna i dag pga det idiotiske foredraget..)

Og skriver på et foredrag om nettopp dette - Hvordan snakke med pasienten .. på ordentlig..

Over og Ut for i dag..

Håper dere nyter det vakre vårværet i dag..

XOXO

Cecilie

Hvordan har pasienten det egentlig?

" Du har eggstokkreft med spredning. Dette er svært alvorlig. Det må behandles nå." Da hun så ansiktsuttrykket mitt, og hvor sjokkert jeg ble, ble hun litt irritert; "Ja, sånn er det!" Sa hun. Og så gikk hun.

Jeg ble sittende igjen med en stakkars sykepleier som skulle plukke opp bitene av meg. Hun måtte forklare meg hva denne sykdommen egentlig var, og hva som skulle skje fremover.

Vet leger hvordan vi egentlig har det? Er de overhode interessert i å vite det? Sånn egentlig..

Eller blir det rett og slett for mye for dem? Altså å høre om sykdom, død og følelsesliv .. tankene til en pasient?

Så hva er forskjellen på dem og sykepleierne? Er legene så sarte og skjøre, at de ikke tåler å høre på pasienten?

Noen jeg har snakket med sier nei; de kan ikke forholde seg til hver og en pasient. De må holde seg profesjonelt til alle, ellers blir det for mye for dem å takle. Slik som ex etterforskerne i Kripos osv.. At de heller får snakke med en sosionom eller psykolog om følelsene sine.

Men jeg sier - jo - de må det!

De må kunne sette seg inn i hvordan vi som pasienter det. Det er bare de som jobber direkte med en sykdom, som kan vite hvordan vi har det. Sånn egentlig..

Det er de som opererer på oss. De som medisinerer oss. De som setter oss på cellegift og/eller stråling. De som skal forstå etterbehandlingene, og kunne anbefale oss behandling i ettertid.

For hvordan skal de vite hvordan vi egentlig har det, når de ikke spør? Hvordan skal de vite hvordan cellegift egentlig føles ut? Hvordan stråling egentlig påvirker kroppen?

Når de tilsynelatende ikke bryr seg? Når de skriver ut resepter på det de tror og har hørt virker? Hvordan skal de vite, når de ikke viser interesse, eller er villig til å høre etter. Når de har forutbestemt at vi er på et visst sett, og reagerer og responderer som det står i bruksanvisningen. Når de brått avbryter oss, og vi får nesten kjeft for å vise en eneste følelsesreaksjon!

Men vi er mennesker. Vi har følelser. Vi reagerer på handlinger og erfaringer. Det er umulig for oss å ikke respondere eller reagere på beskjeden om at vi er alvorlig syke.

Jeg har alltid lurt på om leger egentlig vet hvordan cellegift føles ut. Hvordan kroppen responderer på den .. sånn egentlig? Vet de hvordan det er å ligge rett ut i en uke, uten å kunne bevege seg? Hvordan det egentlig føles ut å miste håret? Hvordan en alvorlig sykdom påvirker kroppen og sjelen?

Jeg har min historie. Du har din. Vi er begge pasienter. Vi har kreft. Jeg er overbevist om at vi føler sykdommen på relativt samme måte. Selve prosessen er jo relativt lik for alle, og følelsesregisterne våre er ikke så forskjellige.

Jeg holder på å lage et foredrag for helsepersonell, så jeg vil gjerne høre din historie. Altså hva du følte, hvordan du tok det. Hvordan du bearbeidet det. Hvordan helsepersonellet behandlet deg. Osv..

Selve sykdomsforløpet er jeg ikke interessert i; ei heller alle feil og mangler med systemet.

Jeg vil vite hva du egentlig følte.

For jeg følte sikkert det samme.

Send meg gjerne en mail: cecilie.lovaas@gmail.com

Over & Ut!

XOXO Cecilie

Krafttak hos Kloppen

Nå er det over en uke siden jeg har skrevet noe.. Har rett og slett vært litt for mye for meg den siste tiden.. så kroppen og hodet har hatt behov for å hvile.

Var veldig gøy å være med i "Krafttak hos Kloppen". Så utrolig spennende å se hvordan en tv produksjon fungerer, og hvor mye klipping av et materiale må til, for å få presset det inn i en sekvens..

Det var veldig gøy å treffe alle disse som man bare har sett på tv og film. Peder Børresen fra Moods; som lever med en svulst i hodet. Pia Tjelta, Frida Ånnevik, Carsten Schjelbred og Sigvart Dagsland .. alle bare så utrolig hyggelige og vennlige. Men jeg må jo si at Sigvart Dagsland var helt unik; så til stede og utrolig talentfull! Skjønner godt hvorfor han var "helt" i min ungdom.. fnis..

Synes også intervjuet med Solveig Kloppen gikk bra, selvsagt skulle man ønske man hadde lengre tid, men dette var live - så tiden var nitidig planlagt.

Men bare på den tiden programmet varte, var det vervet nesten 6000 nye faste givere. Og flere er det blitt i ettertid.. Hipp hurra for det.

Anne Lise Ryel snakker til oss inne på "green room". Hun takket for at vi ville være med i prosjektet.

Solveig Kloppen takket for at vi ville bære med i tvprogrammet hennes.

Å høre Sigvart Dagsland spille live, er en helt spesiell opplevelse..

Hyyyyyyyl! Er vel ikke så ofte det spilles live utekonsert med Isac Elliot i Tåsen Hageby! Sto massevis av jenter og hylte utenfor porten..

Så hvis du ikke har gitt ennå - støtt Krafttak mot Kreft.

Da er du med på å forbedre livene til oss som lever med uhelbredelig kreft.

Over & Ut

XOXO Cecilie