Å smake på egen dobbelmoral..

Vår datter er snart 16 år. 

Hun vil PÅ fest .. og hun vil HA fest.

Vi har et ærlig forhold; hun forteller det som skjer; Dette gjør hun for fordi vi ikke dømmer, blir sint eller kommer med moralprekener om det som skjer. Vi vet hun har smakt på alkohol, og at hun ikke synes det er noe særlig godt. "Derfor gidder jeg ikke å drikke".

Hun forteller at hun synes det er like gøy å gå på fest, selv om hun ikke drikker. Vi føler oss relativt beroliget, fordi vi vet at vår datter pr nå ikke drikker. men på et tidspunkt kommer det til å skje.

Så hva skal vi som foreldre gjøre?

Fest er gøy. Fest er moro. Vi foreldre snakker om hvor gøy det er og var, og mimrer om vår egen ungdoms festivitas..

Skal vi lukke øynene, og late som vi tror på at prinsen eller prinsessen vår "skal bare overnatte hos den og den", eller skal vi ha åpne øyne og vite at de går på fest? Skal vi nekte dem å gå ut, og holde dem i tårnet som Rapunzel?

For vi har jo alle vært der! Alle har jo fortalt foreldrene sine "jeg overnatter hos X" samtidig som vi hadde bagen full av festklær og billig Reiler eller Mateus vin..

Selv om vi ikke liker det.

Selv om vi vet at det finnes alkohol der.

Selv om vi vet at prinsen eller prinsessen vår drikker.

Alle vet at alkohol kan være farlig, og gi ødeleggende skader. Den ødelegger familier og hjem, og den forårsaker utrolig mange hjerteskjærende hendelser.

Og det er jo tross alt 18 års grense på alkohol.

Men har dette noen gang holdt ungdom unna fest og alkohol? 

Gå tilbake og tenk på din egen ungdomstid. Hvordan var det da?

Jeg var 16 år i 1986. Slemmestad og Bødalen er langt fra noen metropoler, og det foregikk saker og ting der hver helg, som opptil flere nok helst vil glemme..Altså typisk "bygdefyll" (uten mening å såre og henge ut dem som bor på bygda).   

Selv var hverken jeg eller min venner medlemmer av "Slemmestadgjengen" eller "Østskogengjengen", men vi hadde våre fester og ekperimentering med alkohol vi også. Festene i Slemmestad- og Østskogengjengene var relativt brutale i sine alkoholvaner og inntak, mens vi var i mer "beskyttede former" - nemlig at vi fikk lov til å ha fest hjemme hos hverandre, for at vi ikke skulle ende opp hos en av disse gjengene. Våre foreldre visste godt hvor vi var og hva vi drev med. Vi fikk aldri alkohol av dem. Den ble kjøpt med falsk leg eller av noens eldre søsken. 

Jeg vil jo ikke at min datter skal utsettes for alt dette før senere (helst aldri!), men det lar seg jo ikke gjøre. Ungdom vil oppleve og utvikle seg. Fest, moro og alkohol er en del av denne utviklingen - om vi liker det eller ikke. Ja, det er jo tross alt 18 års grense for å drikke og kjøpe alkohol, men det har da ikke stoppet noen av oss tidligere! Skal vi stå her og nekte våre unge å oppleve og erfare de samme tingene som vi gjorde?

Så lenge vår datter er under 18 år, kommer vi aldri til å kjøpe alkohol til henne. Men det kommer ikke til å hindre henne fra å drikke det når den tiden kommer. For tilgjengeligheten er der. Noen får alltid tak i det. Og de vil drikke det.

Vi kan ikke nekte henne å gå ut og være sammen med vennene sine, men vi kan begrense mulighetene til å samles hjemme hos noen og feste der. Men stopper dette dem i å feste et annet sted? Som feks i en skog, på en strand eller i en park? Hva gjør så dette med sikkerheten deres? I et åpent landskap, vil de være langt mer tilgjengelige for uønskede elementer.

Så kanskje vi heller skal kvalitetssikre festingen deres, ved å la dem være i en kjellerstue, hjemme hos noen, hos oss og være sammen der. Selv om vi vet at det drikkes. Da er det ihvertfall i ordnede former. Slik våre foreldre gjorde med oss i 1986 . 

Men da må vi smake på vår egen dobbelmoral og faktisk stå i den. 

Det er i hvertfall vi villig til å gjøre.

 

xoxoC

 

 

 

 

Bypåske

Jepp, jeg roper et høyt hurra for bypåske.

Ikke no' ski og staver, Kvikklunsjen nyter jeg langs asfaltfortauet, solen nytes på solstolen foran huset, turen foregår på beina og kyststiene her på Fornebu utforskes i stedenfor løypene på vidda.

Det er den perfekte påsken for meg.

Det er noe med at påsken er lissom' introduksjonen til våren. Jeg er passe lei vinter nå .. derfor oppsøker jeg den ikke frivillig..

Oslo og Bærum i påsken er så deilig stille og fredelig. Alt roer seg ned et par hakk, og det er en sann fryd å vandre rundt i byen. Her ute på Fornebu er det enda bedre. Snøen er heldigvis nesten helt borte, og isen på vannet er nesten smeltet. Det å gå ned til Storøyodden strand og bare nyte solen er bare så deilig. Deretter å gå videre til bakeriet ved Hundsund; kjøpe kanelboller og deilig cafe latte .. Perfekt!

Påsken er også en glimrende anledning til å rydde vekk de aller tyngste vintertingene. Store støvler, de tykkeste boblejakkene og det meste av votter, skjerf og luer. Ok; sjansen for at det skal komme et siste innrykk av snøfall er jo der ennå, men jeg velger allikevel å pakke utstyret bort. Det er en enkel sak å dra frem igjen, om det dessverre skulle snø..

Vi har også en drøss med andre ryddeprosjekter; boder, skap, ungene skal rydde på rommene sine .. vekk med alt som ikke brukes.. Jepp; OCD'n min herjer vilt angående rot og ting som bare ligger rundt og ikke brukes. Akkurat det blir et annet innlegg senere..

Men; det er viktig å ikke glemme kosen. Det særnorske order "kos"..

Jeg elsker det ordet!

Kos i påsken er å gjøre noe man liker, noe man blir glad av, noe man nyter.

For meg er det å sove, lese, være sammen med familien, spise god mat, hive innpå godis, vin, bøker, film, tur, sitte med beina høyt, soling..

Sesonginnvielsen av grillen er en selvfølge. Alt som kan grilles skal grilles! Få ting smaker bedre enn grillmat.. Kjøtt, fisk, grønnsaker .. Tror vi faktisk må innvie grillen idag, når jeg tenker meg om..

Har vi flaks, skinner solen tvers igjennom hele påsken.

Og da, dere - er det viktigste vi gjør å smøre oss selv, partner og unger med solkrem.

SPF 30-50 er regelen.

Ikke sluntre unna med denne! Norge ligger på verdenstoppen i føflekkreft og hudkreft. Vi har ingen flere å miste til denne møkkasykdommen.

Godteri er lov i påsken. Det er umulig å holde seg vekk fra det! Dårlig samvittighet for å nyte noe som er så godt som sjokolade og marsipan, er bare helt på trynet. Kos deg!! Min favoritt er Pascal sjokolade (to die for..) og Cadburys mini Easter eggs (o' du hellige jul/påske..). Disse finnes ikke i Norge, men jeg har en venninne som er i London frem til fredag, og skal kjøpe med seg et lager av dem til meg. Hipp hurra, hvor jeg gleder meg!! Så skal man ikke kjimse av Freias Kolibriegg.. Namnamnam... (Og - nei - er dessverre ikke sponset av noen av de overnevnte, så er det sagt.)

Da skimter jeg solen gjennom skyene.. skal sette meg godt til rette i solstolen ..

Og da kjører vi påske ...

Xoxo C

Jeg har byttet fastlege!

Jeg kan ikke fordra å gå til legen.Synes for så vidt at leger er en egen rase..Finner disse besøkene til fastlegen særdeles lite givende, konstruktive eller betryggende.Hele fastlegeordningen synes jeg har vært helt på trynet, og er i følge en legevenninne "kun til fordel for fastlegen".Det er umulig å få en time på kort varsel, hvis man i det hele tatt kommer gjennom på telefonen til dem. Har jeg influensa eller en infeksjon, behøver jeg time NÅ og ikke om 3 uker! Det virker som om de er mer opptatt av å fylle opp listene sine, og kjøre"rullebåndskjøret" på pasientene.Sinnsykt irriterende!Derfor gikk vi stort sett privat ved akutt sykdom, selv om vi hadde fastlege.Hyppigere frekventering innen helsevesenet enn det jeg har hatt de siste årene, skal man lete lenge etter. Det var heller ikke fastlegen som oppdaget eller utredet meg for sykdommen min.Det var dog han som skulle følge meg opp, og det gjorde han særdeles dårlig. Det ble mitt ansvar å ha full kontroll over hva som skjedde, til hvilke tider og hvor ofte.. Hver gang jeg var hos han var det stort sett "mm", "hm", gjesp osv.. Og jeg gjorde det meste av snakkingen i den normerte tiden på 10 minutter. Han var lite interessert i mitt forløp, og overlot alt ansvar til Radiumhospitalet. Dermed følte jeg meg lite i varetatt og usikker hver eneste gang jeg forlot kontoret hans.Ok; hadde jeg hatt forkjølelse el no sånt, skjønner jeg mer av hans manglende engasjement, men det at jeg faktisk hadde kreft, og at han fant det fullstendig uinteressant å i hvertfall prøve å berolige meg eller undersøke saker for meg, finner jeg i dag helt vanvittig.Dermed unngikk jeg for det meste å gå til fastlegen min, og tok det heller direkte med Radiumhospitalet.Så flyttet vi.

Jeg vurderte å bytte fastlege, men tenkte at det ville bli mere "pes" å måtte begynne helt på nytt med en annen. Men så ble en av ungene syke og trengte antibiotika, fikk selvfølgelig ikke time hos fastlegen, og ringte til et legekontor her på Fornebu.

Der fikk vi time på dagen.Legen var kjempehyggelig, og da jeg fant ut at hun også var fastlege, byttet jeg oss over til henne.Jeg hadde ikke vært hos henne med mine ting ennå, men da jeg dro dit i forrige uke, fikk jeg meg en stor overraskelse.En positiv overraskelse.Hun var så engasjert, empatisk og grundig at jeg begynte å grine - midt på legekontoret.Aldri har jeg opplevd en lege som faktisk var interessert i MEG. Interessert i å gjøre det best for meg i min situasjon. Hun ville ha journalen min tilsendt fra Radium, og vil ha et "tett og nært oppfølgingsforhold med jevnlige timer". "Får du noe for neuropatien din?" spurte hun. Ingen på Radium eller min tidligere fastlege har foreslått noe medisin for det før! Det eneste jeg hørte var "uff, ja - trist at du er en av dem som fikk neuropati, da!" Hun disket opp med resepter og medisiner, spurte og grov om det var ting hun kunne hjelpe meg med "for å gjøre hverdagen min enklere." ..Jeg ble helt satt ut.Og for første gang følte jeg meg helt i trygge hender i helsesystemet.Det er en helt fantastisk følelse å vite at fastlegen din lever opp til den hippokratiske eden de tok i sin tid.

At de ikke er mer opptatt av å fylle listene sine med flest mulige pasienter (for de får betalt fra staten pr hode de har på listen sin) enn å ivareta dine og mine interesser.

Nå har jeg for første gang på flere år ro innvendig og føler meg i trygge hender.Ergo; hvis du er misfornøyd med fastlegen din - bytt!!! Det er så enkelt! Gå inn på www.helfo.no og bare gjør det!!Xoxo C

Jeg elsker hair extensions!

Jeg er som mange ganger nevnt tidligere, over snittet opptatt av håret mitt.

Endelig vokser det igjen, og ble på en måte til en kort frisyre.

Som jeg ikke likte.

Alle synes jeg var så fin med kort hår ..

Og fikk daglig høre: "Gud, hvor du ligner på din mor nå!"

Ok; jeg elsket min mor, men ønsker ikke akkurat å SE ut som henne!

Jeg ønsket meg mitt lange hår igjen, og lot det vokse.

Det er da man ser hvor lang tid det tar for hår å vokse ut! Det har ikke jeg tålmodighet til!

Og da så jeg ut som et utvasket versjon av mamma..

Og det er i hvertfall ikke optimalt!

Det aller verste er den mellomfasen hvor håret egentlig ikke er noe som helst..

Det er for langt for frisering, men for kort til å sette opp. I tillegg har jeg jo fått krøller som jeg ikke skjønner noe som helst av..

Så hva gjør man da?

Jo; HAIR EXTESIONS!!!!!!

Skjønne Evgenia satte inn extensions på meg, og .... ENDELIG er jeg tilbake til meg selv! Den JEG liker.

Ok, det tar umåtelig lang tid; jeg satt i 5 (!) timer, men ble bare SÅ fornøyd med resultatet.

Dette er et bilde av håret i mellomfasen...

Hun utvaskede...før extensions

Evgenia works her magic!

Voila!!

Det er jo bare helt utrolig hva hair extensions kan gjøre!

Ja; nå bruker jeg timesvis på styling, men det er det pokker meg verdt! Til og med rettetang har jeg investert i! Strikker, hårspenner .. Jepp! Dette er digg!!

Det er viktig at man får utført extensions hos noen som er kvalifisert til å utføre denne behandlingen. Evgenia var helt fantastisk! For resultatene kan være så-som-så hvis "hvem-som-helst" gjør det på en, for "å spare penger". For, ja, det koster en arm og en fot.. Og nei, jeg er ikke sponset - betalte det helt selv!

Men for meg er det vel verdt det.

Dessuten vet jeg aldri hvor lenge jeg får beholde håret, før jeg må på ny kur..

Og derfor nyter jeg dette i fulle drag!

Xoxo C

Æsj .. Trening!!

Nå er det ingen bønn.

Jeg bare MÅ begynne å trene.

Har såvidt beveget kroppen de siste to årene, så det er mer enn litt å ta tak i.

Ok, jeg har vært på daglige turer med Max, hunden vår, men faktiske muskeløvelser har det vært dårlig med. Har jo ikke akkurat hatt ork til det, og det har vært mer enn nok med å bare holde seg gående.

Men nå .. Nå når jeg er kreftfri .. Da er det bare å krype til korset.. Jeg MÅ begynne å trene!

Dessverre har det åpnet et nytt Sats/Elixia (nei, er ikke sponset - betaler selv) på Fornebu S senter, som også dessverre ligger rett over gaten for oss. Nå har jeg heller ingen unskyldninger for ikke å bevege legemet over dit..

Så tror du ikke at Sats/Elixia hadde satt opp åpningstilbudstand rett utenfor Meny (heller ikke spons, kjøper maten selv), og kom med et tilbud jeg ikke kunne avslå.

Så nå er jeg i klørne på dem.

Dermed bar det rett på time med PT Nina, som kom med mange gode råd, tips og øvelser.

Kjekk og grei og med "dette fikser jeg LETT!" instillingen, begynte jeg på ellipsemaskinen, og led meg igjennom 20 minutter på den. Deretter bar det rett på apparatøvelser, plankeøvelser og stretching. Ble noe stolt av meg selv, da jeg faktisk klarte å utføre samtlige øvelser, uten de alt for store problemene. "Vær forsiktig! Husk at du har vært syk og inaktiv i 2 år!" Advarte PT Nina meg. Men i og med at jeg nå var såpass gira over at jeg klarte disse øvelsene, var jeg selektivt døv på det øret.

Noe jeg fikk lide for dagen etter.

Da jeg kom hjem og fortalte handyhunken om at "dette går så greit, atte!" Så han på meg med et lite overbevisende blikk. Han selv er topptrent syklist, i Norgestoppen for dem i alderen 50+, og vet godt hvor bedagelig anlagt jeg egentlig er. "Du MÅ ta det rolig i begynnelsen! Kroppen din er nedkjørt!" kjeftet han. "Du;Jeg drev jo med jazzballett og aerobics i ungdommen.. Kroppen min tåler dette!"

Noe den ikke gjorde..

Vel, jeg våknet dagen etter, og lurte på hvordan jeg skulle få løftet armene.. Kroppen var helt ødelagt!

"Hater å si "I told you so", sa Handyhunken.

Dette var i forrige uke, og det er forbløffende hvor raskt kroppen kommer seg oppover i form. Jeg er bra støl, verkende og stiv i kroppen, men dette går faktisk bra! Motivasjonen er fremdeles på topp, så dette skal jeg klare.

Først og fremst for at kroppen min behøver den ekstra styrken for å hokde seg gående.

Jeg føler til og med at både neuropati, stivhet, kramper, utmattelse og energien er blitt bedre! Kanskje dette er noe vi kreftpasienter burde gjøre? Selvsagt ikke i en aktiv cellegiftperiode, men i "friperiodene" våre, slik at vi får bygget oss opp igjen, og klare for neste økt.

Nå kjører jeg tre økter i uken, og det ser ut til å være bra for meg.

Og så kommer jeg definitivt til å se smashing ut i bikini til sommeren!

Hipp hurra!

Xoxo C