"Namaste!"

Livet føles så utrolig mye lettere om dagen.

Kanskje ikke så merkelig, i og med at jeg nå har fått "klarsignalet" i hvertfall i 3 måneder fremover.

Da jeg gikk ut av Radiumhospitalet på torsdag, og fikk beskjed om at kuren hadde virket, fikk jeg en seriøs hodepine og ble øyeblikkelig helt utmattet. Jeg var helt øm i kjeven, nakken og skuldrene.

Og jeg som trodde at jeg ikke var så anspent!

Men det er jeg visst.

Er jo kanskje ikke så merkelig, med tanke på alt det man har vært og fortsatt går igjennom...

"Slapp av og gjør avspenning!" fikk jeg beskjed om.. Det er forsåvidt ikke alltid så enkelt - eller noe jeg er særlig flink til.

For .. å fokusere på grønne enger og pling-plong musikk er ikke noe jeg har viet mye tid til...

Det funker ikke sånn for meg. Jeg prøver å finne roen med å holde hverdagen så "vanlig" som mulig, ikke å gjøre ting jeg aldri ville ha gjort.. Være hun mammaen som gjør (nesten) det samme som før; kjefter og trøster, kjører og henter på trening osv..

Det gjør at jeg får balanse og ro i livet.

Selv om jeg nok kunne ha godt av Yoga, streching og avspenning. Kjeven min ga streng beskjed om det...

Når man så går igjennom alt det vi syke og kronikere må stå i - wow - fy faen hvor sterke vi er!

Utløp for alt vi må igjennom viser seg på og i kroppen; det viser seg på forskjellige måter, og for meg er det klart spenninger i kroppen som er utløpet.

Heldigvis ser jeg lyst og lystig på livet - og opplever de positive tingene og hendelsene til det fulle.

Jeg har lest "The Secret" og sånne bøker, og har egentlig aldri blitt fortrolig med det - MEN - det skjer virkelig mye vakkert, positivt og herlig når man tenker positive tanker og gleder seg over livet!

Neida, skal ikke bli sånn "Halleluja-dame" ..

Men ..

Jeg tror at vår nøkkelen til vår egen lykke, er å forstå er at 10% av livet er det som skjer en - og 90% er hvordan man håndterer det.

Ergo; vi må ta ansvar for vår egen helse og restitusjon.

Så nå skal jeg håndtere spenningene i kroppen med yoga på et flunkandes nytt treningssenter, som åpner her på Fornebu i slutten av måneden.

Da blir det vel bare "Namaste" fremover...

Xoxo C

KREFTFRI!!!!!!

Endelig!

Etter 6 måneder med en røff cellegiftkur, kunne legen min på Radiumhospitalet konstantere at jeg var kreftfri. At kreftmarkøren min var godt innenfor normalen, og at ct`n viste NULL svulster. 

Puster lettet ut...

For det har vært 6 ekstremt røffe måneder. Denne kuren jeg fikk nå - Carboplatin/Caelyx -skulle være en røff nanoteknologisk kur (ikke spør..), men jeg fikk tross alt få beholde håret!  Bivirkingene skulle ikke være så aller verst, men kunne være hard på hjertet, og måtte derfor ta en Mugatest (hjertetest) før oppstart av kuren. Hjertet fungerte som ei klokke, så det var null problem (heldigvis).

Men fytti katta for noen bivirkninger jeg fikk! Legen sa at han aldri i sin tid på Radiumhospitalet, hadde hørt om så kraftige bivirkninger på nettopp denne kuren. Jeg fortalte heller ikke legen på Infusjonsavdelingen om hvor ille disse bivirkningene egentlig var, for jeg var livredd for at hun skulle ta meg av kuren..

Cellegiften Caelyx binder seg til lipidene i kroppen, og romsterer og ødelegger i 72 timer, istedenfor 24 timer som "vanlig" cellegift gjør. Den gjør da skade på alle slimhinner og hud i tillegg til å drepe kreftceller.  

Det kjenner man...

Sammenddraget av mine bivirkninger er følgende: stort utslett på hele kroppen, store pigmentforandringer under armer og rundt bh-stropp området, flassende hud på føtter og hender, sår og tynn hud over hele kroppen - men spesielt på hender og føtter, stortåneglene løsnet på begge føttene, neglene er som papir, får sår bare jeg kommer bort i noe, munnskold og sopp i hele munnen og langt ned i halsen (resulterte i innleggelse og antibiotika intravenøst), kløe, rennende og kløende øyne ... 

Dette er ved siden av neuropati i hender og føtter, som betyr at jeg ikke kan føle noe som helst i fingrene lenger. Å trå ned, er som å trå på spiker.. 

All temperatur under 0 C, føles ut som piskeslag på huden.

Muskulatur føles sur og helt stiv ut.

Alt dette var etter 7 hele dager rett ut i sengen med ekstrem kvalme og utmattelse.

 

Det var klagingen for denne gangen....

 

Når jeg ser på dette i ettertid, er det faktisk utrolig at man har overlevd og taklet det hele!

Men man har jo et mål og et håp i tankene - nemlig å bli kreftfri.

Og det er jeg nå.

Så det var verdt det. 

 

Den verste følelsen i verden, er å sitte på venterommet og vente på "dommen". Man sitter der i det kjønnsløse og utrolig lite hyggelige venterommet i 3. etasje,  og er helt sikker på at cellegiften ikke har hatt virkning, at spredningen er total- og alt slitet var bortkastet. 

Da å få denne kontrabeskjeden er helt ubeskrivelig.

Å gå ut av Radiumhospitalets dører - ut i solskinnet og tidlig vårvær - var helt fantastisk!

Følelsen av å kunne slappe av, føle seg lettet og kjenne spenningene slippe taket ... finnes ikke maken til.

Deretter å kunne ringe mannen min og informere ungene om dette ... 

Total lykke....

"Nå synes jeg du skal ta deg en fest, drikke massevis av champagne og virkelig ta den helt ut!" sa legen min.

Så gjett hva jeg skal i kveld?

Sammen med alle de som betyr mest for meg....

Det er jo tross alt "Doctors orders"..... ;-)

 

xoxo C

 

Følg meg gjerne på Instagram; @nordicpathbeautyandlifestyl