Venter og venter fortsatt..

S sitter jeg her igjen.

Jeg venter p ct p Radiumhospitalet.

Sammen med alle andre i byen og landet som trenger det.

Og igjen - s virker bare den ene av de to ct-maskinene.

Da m vi alle sammen vente .. og vente .. og vente...

Hvordan kan et sykehus - alts hovedsykehuset for kreftbehandling i landet - bare ha 2 ct-maskiner?

Hvordan gr det an begynne en arbeidsdag UTEN ile til, og f reparert den yeblikkelig??

Alts 2 ct-maskiner som skal betjene en hel by? Et helt land? WTF?

Dette er sinnsykt irriterende og uholdbart! Det er som om "de" tror vi kreftsyke ikke har annet gjre, enn sitte og vente p tur!

Her sitter vi n; en haug med mennesker som venter p ct.. Det er s fullt her at det ikke er en ledig sitteplass igjen..

Alle har alle ftt beskjed om drikke vannet langsomt.. fordi; "Det kan ta litt tid fr det blir deres tur!"

Alts.. rre muli'????

Nr skal egentlig dette sykehuset oppgraderes?

Mener "de" at det er greit ha fullstendig sprengt kapasitet p de forskjellige maskinene - spesielt nr den ene ofte ikke virker. Er forresten ikke det et tegn p at maskinen(e) kanskje burde fornyes?

Stakkars dem som jobber her!

Det finnes ikke et firma i landet, hvor de ansatte hadde akseptert at maskineriet er delagt og kapasiteten deres er sprengt, og at kundene ikke fr "jobben" utfrt til normert tid. I hvert fall ikke uten varsel! S hvorfor skal skal det offentlige vre unntatt dette? Det m da vre pinlig for dem ha det slik?

Jeg er s drittlei dette her!

Men .. hva hjelper det?

Apatien treffer meg etterhvert ogs.. s jeg sitter her og venter og venter og venter og venter..

Over og Ut ..

XOXO Cecilie

Chemohjerne..

Yeeeeeeeeeeezuz!

Jeg husker omtrent ingenting.

Korttidsminnet er helt blst!

Jeg har detaljminne om ting som skjedde da jeg var liten, men spr meg om noe som skjedde i gr - eller at jeg m huske kjpe noe senere idag - s er det helt vekk i lpet av f strakser..

Sinnsykt irriterende!

Vilt frustrerende!

Og ganske s fortvilende..

"Skriv alt ned p telefonen din eller p post-it lapper!" Sier hubby hunken.

Ja, s gjr jeg det ... og glemmer lappen eller telefonen..

Jeg har glemt tilstelninger og andre viktige ting som m gjres. Jeg har glemt koden p bankkortet mitt.. Jeg har glemt betale regninger ..

Og det er ikke morsomt.

Jeg kan bli ganske lei meg for dette.

I samme slengen er ogs konsentrasjonen en saga blott. Jeg kan omtrent ikke lese bker lenger. Konsentrasjonen og minnet er som en gullfisks..

Og jeg som har vrt en bokorm hele livet!

N mister jeg konsentrasjonen hvis boken ikke er lettlest eller fenger yeblikkelig.

Det er nesten bare tvserier som fungerer for hodet mitt n.. Takk og pris for Netflix og HBO!!

Chemohjerne er som ha en tke liggende over hele hjernen, med kun sm glimt av solskinn innimellom.

Dette oppstr etter cellegiftkurer. Men dette er det ingen som forteller deg om p sykehuset. Dette er noe som man oppdager etterp; etter at du Googler symptomene dine og snakker med andre som har samme sykdom som deg selv.

For nr du spr om hva som vil skje med deg under og etter en cellegiftkur, er svarene som regel ganske diffuse; "Du kan bli kvalm, uvel, miste hret og f influensasymptomer" og bla bla.. MEN - chemohjerne fr du IKKE beskjed om. Ikke fr du spr direkte om akkurat denne spesifikke tingen. "Joda, visse opplever at man glemmer ting og ikke har den samme konsentrasjonen som fr."

No shit, Sherlock!

Chemohjerne er noe som oppstr - en bivirkning av cellegiften (som regel uansett type cellegift). Helt fysisk hva som skjer vet jeg ikke, men det fles som om det blir helt tomt inni hodet. Og tro ikke at det blir bedre etter 2. Runde med cellegift!

Derfor har jeg bedt folk om minne meg p ting - gi meg beskjeder - heller en gang for ofte. "Remind me", som det s fint heter p engelsk.

Telefonen min er i umiddelbar nrhet, og er blitt min beste og nrmeste venn. Den m vre det. For at jeg ikke skal glemme den.

De fleste av oss som har gtt gjennom cellegift opplever dette. For noen blir det litt bedre etterhvert. For de fleste av oss, det er konstant tilstand, som ikke blir bedre.

S har du lettleste boktips eller andre rd - de mottas med takk!

"Gullfiskminne" - Chemohjerne - er ikke noe flire av av. Det er plagsomt og sinnsykt irriterende og frustrerende.

Over og ut for i dag.

XOXO Cecilie

Jlebtta

Jeg liker se ok ut.

Ja, jeg er en jlebtte..

Jeg er svrt forfengelig .

Og det er jeg stolt av!

vre fin p hret - alts; bare det faktisk HA hr er ren lykke. Hr er min "greie".

Fr man blir syk, tar man ting for gitt. At man har hr, er en selvflge. Man gr til frisren og prver ut nye og gyale ting. Nettopp fordi hret kan vokse ut igjen og man kan gjre noe annet igjen..

S sitter du plutselig der da; syk - med cellegiftnla i armen - og ser at hret bare detter av. I klaser. Uansett hvor du gr og hva du gjr, s har du en sti av hr etter deg. Helt til det ikke er noe hr igjen felle.

Og ikke bare hret p hodet. Men ogs yevipper, bryn og annet kroppshr. Og dette skal man lissom bare "ta med p kjpet", for "tenk p at du n skal bli frisk" .. Utseende teller jo ikke!"

H? For snne som meg, kke det muli' bare "ta" det.

S fr du i det hele tatt sier noe som helst om viktighet eller uvesentlighet rundt utseende, synes jeg du skal forske sette deg i cellegiftstolen og f denne "cocktailen" selv! Hold heller kjeft!

Dermed er gleden ekstra stor nr hret kommer tilbake, og man kan nyte hva dette vidunderlige greiene kan gi oss..

Dette er fr alt begynte..

Her er etter ca 3 mnd etter endt kur. Har ingen bilder av meg selv uten hr. S ikke p meg selv i speilet p mange mneder.

S kom alle disse krllene..

Og n. Dette er tatt i forrige uke, etter at jeg hadde vrt hos frisren.

Frisren min Oggi kjenner meg s godt. Jeg har gtt til henne i 15 r, og vi har vrt gjennom gode og onde dager sammen. Hun trr si ifra til meg. Hun kke finnmarking for ingenting, nei! Jeg var med i God Morgen Norge fr jul, og hadde glemt farge ettervekst osv.. Sporenstreks etter sending, fr jeg en telefon "Fy faen! Du ser for jvli' ut p hret! Kofor' du ikkje har vr hos m frr?? Du f'kje lov vis d i media slik!"

Eh.. Javel..

S da var det rett i stolen hennes og farging og stussing. Hun er bunnrlig; forteller og avliver alle de tingene jeg nsker gjre med hret mitt, som rett og slett ikke gr an. Men hun vet ogs HVA som funker. Og nettopp DET at det n er mulig gjre slike ting igjen er herlig! Og - ja - jeg har en "fetish" nr det gjelder hr - det er "greia" mi!

Oggi og meg

Hret vokser jo ikke bare p hodet. Bryn og yevipper er kjempeviktig for at et ansiktet skal se levende ut.

Tilfeldigvis fikk jeg dobbelt opp med hr p hodet, men ikke s mye hr p kroppen (heldigvis), men vipper og bryn skulle jeg gjerne hatt.

Heldigvis finnes det alternativer!

Nemlig vippeekstensioner og micro blading.

Vippe-ekstensioner er enkeltvipper i forskjellige lengder, som limes p dine egne. De stakkars vippefjonene som kom ut igjen etter kur, omdannes til lekre, lange og fyldige vipper p 1 t. Jeg ser levende og fin ut. ynene mine synes.

Jeg er blitt helt avhengig!

"Min" vippetekniker Inna er en ndegave innen dette. Bare hun fr lov til gjre dette p meg.

Siden jeg heller ikke fikk tilbake bryn, har Inna ogs micro bladet bryn p meg. Dette er SINNSYKT vondt inntil bedvelsen virker, men er bare S fantastisk! Hun skjrer sm snitt i huden, som imiterer hrstr, og setter farge i disse. Alts 3d-hr. Det er bare en helt fantastisk teknologi! Og Inna er desidert den beste p dette.

S n kan jlebtta puste ut, og fle seg fin. Jeg har omtrent sluttet bruke make up; behves ikke lenger; n som ansiktet er plassert riktig igjen.

Ja, jeg er forfengelig. Ja, det betyr mye for meg se fin og fresh ut. Hret representerer sunnhet og vitalitet. Ja, jeg lever med kronisk kreft, men jeg vil IKKE se syk ut, hvis jeg kan la vre. Jeg vil se levende og frisk ut. Og det gjr jeg n.

Vippe-ekstensioner og Micro Bladet bryn. Love it!

Over & Ut for i dag

XOXO Cecilie

Fortsatt pause

Ja, s var det disse hersens bivirkningene som ikke vil gi seg.

Joda, de er mye bedre enn for 2.5 uker siden, men allikevel..

Jeg har noen hender og ftter som rett og slett ikke vil virke. De verker og gjr supervondt, og er bare til bryderi..

Derfor skal jeg n fortsette med Prednisolon i 3 nye uker, fr videre behandling.

Det er egentlig helt ok. Deilig med pause fra hele sykdommen egentlig. For jeg m jo innrmme, at jeg er mektig drittlei hele sykdommen!

Men hva skal man lissom gjrra, da?

Sykdommen ligger der i bakgrunnen og lusker; men prvene mine var veldig gode og stabile. Legen hadde derfor ingen reservasjoner mot la meg fortsette pausen.

Prednisolon er absolutt det jeg kaller en vidundermedisin. Den gjr meg fullstendig "Speedy Gonzales", og jeg har energi og krutt som et vanlig aktivt menneske. Elsker det! Man blir jo s sinnsykt effektiv og kreativ! Og sulten! Typisk; her skal jeg endelig vre i god form og vre sunn ...og s legger man p seg!

Vel, da ble pausen min enda lengre - og det passer meg supert. Da kan jeg spinne p nye ideer - og ikke minst bygge p noe veeeeeeeeldig spennende som er i emminga...

Bare vent se!!

Over & Ut XOXO

Cecilie

En kreftpingles dagbok..

Pingle..

Ja, har alltid sett p meg selv som litt pinglete.

Spesielt nr det gjelder smerte.

Det ha vondt er jo s ubehagelig og energikrevende, at jeg blir helt matt bare av tanken.. som om man ikke hadde lite nok energi fra fr av..

Men..

Er jeg virkelig s pinglete som jeg trodde?

Nei.

Jeg er nok mye sterkere, og tler mer enn jeg trodde var vanlig.

Hjemme hos oss var man ikke erklrt syk, hvis man ikke kom med egen ddsattest. Man mtte vurdere:"hvor vondt har jeg egentlig?"

Det betyr i praksis, at jeg knapt nok hadde fravr gjennom hele skoletiden. Man skjerpet seg, tok en paracet, bet tennene sammen - og gikk p skolen. Neida, det var ikke videre synd p meg, og jeg kommer ikke fra et videre strengt hjem; for slik var det ogs hjemme hos mange av mine venner.

Joda, vi klagde og synes veeeeeeldig synd p oss selv og hverandre, men vi ble tvunget til ta oss sammen. For; " god arbeidsmoral er essensielt!" var mantraen vi hrte.

Er noe veldig Gerhardsensk over det..

Men jeg har allikevel flt meg veldig pinglete; for en kvinnes liv er fylt med alt fra hodepine, magesmerter til menssmerter.

For hvor vondt er egentlig vondt?

Hva er lissom "gyldig" vondt?

Hvor vondt skal man ha fr det ikke er pinglete?

Da jeg ble diagnosert med eggstokkreft, hadde jeg jo overhode ikke vondt. Jeg visste jo ikke at jeg var syk! Det var menssmertene som tok knekken p meg hver mned, og jeg tenkte at det sikkert var ganske pinglete ha. (I ettertid, har jeg ftt vite at jeg mulig har hatt endometriose; noe som med sikkerhet ikke er pinglete smerte!) Jeg hadde jo nyrestein; og var jo det som var den ulidelige smerten. Jeg trodde faktisk at jeg var pinglete selv med nyresteinsmerter. Jepp; har forsttt i ettertid, at det er noe av den verste smerten som er..

Deretter har det jo vrt det vrt alt mulig av forskjellige smerter; men hele tiden har jeg flt at, innerst inne er jeg jo egentlig ganske pinglete.. Jeg m da kunne tle dette!! Herregud; LITT m man da tle!

Eller?

Spol fort fremover..

Jeg gr p immunterapien, fler meg i god form og alt er bare velstand. Inntil 6. Behandling. Da skjer det noe i kroppen; den begynner verke og jeg stivner i leddene. Dette blir gradvis verre. I og med at alt m rapporteres inn i journalene (grunnet studiet), ble dette vurdert til en grad 2 ganske lenge. Det betyr at man fortsetter med behandling, for man har vurdert smerten til vre "hndterlig". Og snn fortsetter vi frem til etter 11. Behandling. Da sier det stopp. Kroppen vil ikke mer. Jeg kommer knapt nok opp av sengen og kan nesten ikke bevege meg. Henden og armene har sluttet virke; alts jeg kan ikke bruke armene lenger. Alle ledd er stivnet. Hele kroppen verker. Jeg fr ikke sove. Paralgin Forte i hye doser virker ikke.

Men allikevel fler jeg meg pinglete..

"N er det nok!" Sa Hubby Hunken forrige tirsdag. "Det m da faktisk vre bedre ikke vre her, enn leve slik!"

Han hadde rett.

Smertene var s ulevelige at jeg ikke klarte snakke skikkelig en gang. Hele hodet var bomull.

Jeg fikk jo beskjed av sykehuset ringe dem hvis jeg opplevde "ekstremt ubehag og vondt". For da m det vurderes om man m ta en pause i behandlingen. Bare ordet "pause i behandlingen" gjr meg engstelig og stresset. For pause betyr jo; mulighet for at kreftdritten kan begynne vokse igjen!

S; Hvor vondt er egentlig vondt?

Hvor mye smerte er det mulig takle, for holde seg p den sikre siden av behandlingen?

Er jeg pinglete og tler for lite?

S jeg kapitulerte og ringte opp til Radiumhospitalet. Studiesykepleieren min Per Arne sa: Du kommer opp hit yeblikkelig!"

Vel oppe p Radiumhospitalet, hadde Per Arne og jeg et mte med dr Christensen (ansvarlig for studiet), og jeg fikk kjeft fordi jeg ikke hadde kommet fr. Jeg fortalte at jeg flte meg pinglete for fle denne smerten, og at behandlingen var det viktigste. "Vel, n M vi ta en pause. Snn som dette gr jo ikke an leve med!"

Og det var sant.

Det mtte en pause til.

I dag har jeg gtt en uke p Prednisolon; en dunderkur med dette cortisonpreparatet, som har fjernet ca 80% av smertene. Dette er den virkelige vidundermedisinen! For et mirakel! Bare timer etter jeg tok frste dose, kunne jeg bevege meg igjen! Og bedre har det gtt hver eneste dag.

N kjenner jeg hvordan det egentlig er leve aktivt igjen. Hvor fantastisk det er kunne bevege seg. ikke ha vondt noe sted. ha energi. ha (tildels) klart hode.

Jeg har lrt en ekstremt viktig ting den siste uken; Jeg er ikke en pingle.

Jeg er ikke pinglete.

Kroppen min tler faktisk s mye smerte, at den vurderes som en "10'er p smerteskalaen" i flge legen. "Og det m man si er i dryeste laget" sa han..

Men det er jo s rart, at etter alle tingene jeg har vrt igjennom de siste 3 rene; s var det dette som mtte til for at jeg skulle slutte fle meg pinglete.

Jeg mtte ha en pause.

Jeg mtte ta sjansen p en pause.

Jeg mtte virkelig kjenne etter p hvor sterk smertene egentlig var.

Jeg mtte innse at jeg ikke er en pingle.

Jeg er ikke pinglete.

Jeg tler en helvetes masse - og er egentlig et fkkings supermenneske som lever med en kronisk sykdom, som innimellom vil forstyrre dagliglivet mitt.

FYI; jeg er satt opp til ny behandling fre 27/1, s dette gr bare fremover. Hipp hurra for det!

Over & Ut

XOXO

Cecilie

Jeg lever fortsatt!

I dag er det 3 r siden jeg ble diagnosert med eggstokkreft.

3 r!

Det er helt sinnsykt tenke p.

Og jeg er her enn.

Dette har vrt 3 r med bde oppturer og nedturer; 2 store operasjoner, 2 hjertestans, 2 cellegiftkurer - og det helvete det bringer med seg .. og n et studie i immunterapi (som virker p meg - hipp hutta!)..

Hadde det ikke vrt for min kjre hubby hunk, ungene, venner og familien; hadde ikke dette vrt til holde ut. Den sttten jeg har ftt fra dem er bare helt fantastisk! Jeg elsker dem alle!! <3

Jeg hadde ikke vrt her n, hadde det ikke vrt for moderne medisin. Moderne, vitenskapelig medisin - fremskapt av forskere, spesialister og leger. Hva disse har klart fremstille og utfre p menneskekroppen, gjr meg stum av beundring.

Kreftforskningen er kommet langt; selvsagt er det fortsatt en lang vei g fr gten er helt lst, men de jobber med saken .. og holder n oss pasienter i live...

Jeg har ikke tall p hvor mange ganger jeg har blitt kontaktet av folk som "har knukket kreftgten"; Kan kurere kreft; De kjenner noen som kjenner noen etc.. De har lest noe... Big Pharma... Konspirasjoner .. Vitaminer og mineraler som lett kurerer .. "Det er bare endre kostholdet" ... Alternative lsninger ...

Yeeeeeeezus og et stort "Fkk Dere" til dem..

Og det er alt jeg gidder i vie tiden min til dem p...

S i kveld skal jeg jaggu innvilge meg noen glass med bobler, sette beina p bordet .. og nyte det fantastiske livet jeg har ftt i gave.

XOXO Cecilie