Der gikk håret!

                                                                                                        ( Innlegget inneholder produkt- og firmaomtale)

 

Tusen takk for alle skjønne svar, PMs og meldinger. Det er så hyggelig å få disse!

Ok, håret er nå tatt. Altså; jeg har ikke skinnet meg.. så kul er jeg ikke. Neida, jeg er en kjempefeiging, som omtrent har fått identitetskrise hver gang frisøren tok 1 cm av håret mitt.. 

Så jeg advarer; dette innlegget er om håret mitt. For min egen psyke, må det skrives ut. Det er min måte å behandle og prosedere min sykdom. 

Jeg hadde ikke noe valg. Håret må jo av uansett. Det er bedre for meg og mitt skjøre hode, at jeg tar litt av gangen. Eller nå .. mye av gangen..

For jeg gikk fra skulderlangt til pixiecut. 

Jeg troppet opp hos Oggi, innehaver av Chessfrisørene, min kjære frisør gjennom 20 år. Hun har også blitt en kjær venninne av meg. Oggi er finnmarking, og forteller deg rett ut hva hun mener. Beste eksempel på det, er da jeg besøkte «God Morgen Norge» for noen år siden. Håret var i et sånt helt på trynet stadie, at det ikke lot seg gjøre noe som helst (trodde jeg). Så da jeg glad og fornøyd går .ut av studio - ca 3 min etter sending - får jeg en telefon fra henne; «Sånn kan du ikkje gå rundt! Du ser for jævli`ut på haue`!» Men dette er også dama som er så stinn av empati og kjærllighet, at det er nok til alle! Hun kjenner meg så godt, også hvor mye jeg stresser og obsesser med håret mitt. 

Jeg kom med de to frisyrene jeg viste i forrige innlegg. Hun fortalte meg tålmodig, at det ikke er sikkert de blir så fine på meg, siden jeg har så tykt og krøllete hår. Men vi gjorde nå et forsøk. Helt riktig, det ble ikke fint, og jeg så ut som om jeg nærmet meg 6o`årene istedenfor de 47 som jeg er.

Og .. hva skjer da, tror dere...???

Jo; total hodemist fra min side. 

Tårene sprutet, jeg hikstet .. altså .. var helt på trynet.  

Selvsagt er det ikke bare håret som er årsaken til disse tårene. Det er jo situasjonen. Jeg må klippe meg - ufrivillig - fordi jeg har kreft - og må ha flere runder med cellegift. Sjansen for at jeg mister alt håret er stor. Alt er jo en stor sorg. Jeg er sliten, etter 4,5 år med sykdom .. og jeg synes synd på meg selv. 

Dette skjønte Oggi, og kom med den beste og de fineste ord og forståelse. Hun foreslo en pixiecut, som passer til mitt hår, for vi er begge enige i: jeg er finest med enten helt kort - eller helt langt. Så da ble det helt kort. 

Oggi er bare skjønn, og jeg elsker henne.

Dette er magien til Oggi. Hun får meg til å se fin ut på håret. 

Resten av dagen var jeg dypt ulykkelig, og alt av følelser rundt alt bare vellet opp. Uansett hva samtlige rundt meg sa; ingenting hjalp. Jeg synes jeg så ut som Brigitte Nielsen (diva fra 80`tallet).. og det var ikke en god ting..

Dagen etter våknet jeg, så meg i speilet.. og tenkte.. nja; er ikke så verst, sånn egentlig.. Brigitte var borte.. 

Jeg var ute av kjelleren.

Jeg innså at oppførselen min dagen i forveien , egentlig var en reaksjon på hele situasjonen (unnskyld for den, alle mine kjære involverte og utsatte for dette. Elsker dere for forståelsen og skjønne ord.) At jeg var på`an igjen. At jeg må til helvete hver 3. Uke fremover. Og det må jeg stå i og sloss imot.

Så nå er kampviljen der igjen. Og jeg synes jeg ser anstendig ut på håret. Den best kommentaren var; «Du ser faktisk yngre ut!» Det er en kommentar lik skjønn musikk i mine ører.

I dag er humør og psyke enda bedre. Heldigvis. Jeg tenker det er viktig å ta trappa ned i kjelleren - eller sklien rett ned - boom! - som jeg gjorde. Men man kan ikke flytte inn der nede. Man må klatre opp dens stigen, og komme seg opp og ut. Ut og nyte solen, på en skjønn dag som dette.

 

XOXO Cecilie

8

Skjønner sorgen over håret jeg. Har vært der selv noen ganger, når jeg i et anfall av overmot har klipt meg kort. Følt meg "som en fremmed" hver gang, og sverget at aldri igjen!

<3 Stor klem, fordi du er du... og modig deler fra livets paletter og fasetter, selv når det er slutt på gulfargen og alt er ei grå smørje <3

Takk for at du deler,og for din ærlighet! Ingen kan tenke seg hva det gjør med et menneske når en mister håret ufrivillig,før en har opplevd det selv...Når det er sagt;du kledde virkelig den frisyren!:) Lykke til med behandlingen! Varm klem:)

Du ble knallfin! Den frisyren kledde du. Tøff dame!

Skjønner godt sorgen over håret, har selv enda ikke greid å forholde meg til at luggen + «plutselig» i 2011 var mye tynnere enn resten, jeg vet ikke hvorfor. Frisyren du gikk for var veldig kledelig :)) Men om du mister mye eller lite, så håper jeg du får alt sammen tilbake :))

Jernbanefrua..: <3

Skriv en ny kommentar